Redigerer Guomindang-invasjonen av Burma (avsnitt)

== Krigen ==
I [[1949]] var [[Mao Zedong]] i ferd med å vinne [[den kinesiske borgerkrigen]] og stilt ovenfor en kommunistisk offensiv i det sørlige Kina, planla [[Chiang Kai-shek]] å gjøre [[Yunnan|Yunnan-provinsen]] til nasjonalistenes siste skanse. Da kommunistene invaderte provinsen i [[desember]], opplevde Chiang at hans egen general Lu Han gjorde forredæri ved å bevæpne lokalbefolkningen for å kaste ut de nasjonalistiske styrkene. Dette gjorde det i neste omgang lett for kommunistene å ta kontroll over provinsen.<ref>The New York Times, 28. juli 1951, s. 3; Bodard, The Quicksand War, pp.162-163.</ref> I en slik håpløs situasjon hadde Chiang få alternativer, men fattet beslutningen om å sende styrkene sine inn i Burma. Det kom til kamper med burmesiske styrker, men Chiangs styrker lyktes i å etablere et fotfeste inne på burmesisk territorium for å fortsette krigen derfra. Fem tusen nasjonalistiske soldater forsøkte også å invadere [[Fransk Indokina]], men ble nesten umiddelbart stoppet av [[Frankrike|franske]] styrker. Styrkene ble holdt i fangenskap inntil de omsider ble sendt til [[Taiwan]] i [[1953]].<ref>Lancaster, The Emancipation of French Indochina, s. 203</ref>

Den burmesiske hæren hadde lite å stille opp med ovenfor Chiangs styrker, og kunne ikke forhindre at Goumindang-styrken okkuperte store områder mellom Kengtung og Tachilek. I [[juni]] [[1950]] stilte den burmesiske hæren et ultimatum til de kinesiske inntrengerne, hvor de kunne velge mellom å overgi seg eller forlate Burma øyeblikkelig. Goumindang-styrken, under ledelse av General Li Mi, nektet å lystre, og burmeserne svarte med å angripe Tachilek, som i løpet av få uker var sikret. Li Mi valgte å trekke styrken sin inn i et mindre tilgjengelig fjellterreng, hvor burmeserne vanskelig kunne føre noen effektiv kampanje mot dem.<ref>Government of the Union of Burma, The Ministry of Information, Kuomintang Aggression Against Burma (Rangoon: 1953), s. 8</ref> Han fikk rett, og selv om Burma i tre år forsøkte å angripe, lyktes de aldri i å drive Goumindang-styrken ut. Samtidig forsøkte General Li Mi å gjenerobre [[Yunnan]] i [[august]] [[1952]] med en styrke på 2100 mann. Forsøket mislyktes, og skulle bli nasjonalistenes siste fremstøt i Fastlands-Kina. Li Mi, som nå forstod at han ikke kunne gjenetablere nasjonalistisk kontroll over Kina, bestemte seg for å konsolidere Goumindang-styrkens kontroll over grenseområdene på burmesisk side ved å erobre større og mer befolkede områder. Den burmesiske hæren hadde intet effektivt svar på den kinesiske ekspansjonen.

I perioden helt frem til [[1960]] fortsatte konflikten, uten at den førte til noe avgjørende fremgang for den burmesiske hæren. Imidlertid skulle ting snu seg da en grenseavtale ble inngått med [[Folkerepublikken Kina]] det året, en avtale som løste en komplisert grensekonflikt mellom de to landene. Avtalen innbefattet at Kina skulle hjelpe Burma med å håndheve suverenitet over dets territorium, og i [[november]] ble en styrke på 20&nbsp;000 sendt inn for å klarere området for Goumindang-geriljaer.<ref>Time, 10. februar 1961, s. 22.</ref> Intervensjonen, som har fått navnet [[Kampanjen ved den sino-burmesiske grensen]], viste seg å være vellykket, og Goumindang-styrken ble tvunget til å trekke seg ut av Burma. Dette markerte slutten på konflikten, samt et sterkere forhold mellom regjeringene i [[Rangoon]] og [[Beijing]].