Redigerer Grusomme skjebne (avsnitt)

==Teksten==
<poem>
'''1.''' Grufulle skjebne hva har jeg forøvet,
hvis vil du stedse forfølge meg så,
skal jeg da lidelig være bedrøvet
skal jeg i verden mer glede mer få.
Jeg er av verden kjed og all dens usselhet,
mismodig jeg vanker, vemodige tanker
uroer mitt sinn og forstyrrer min fred.

'''2.''' Jeg har så mangen gjenvordighet smaket,
og drukket så ofte av lidelsens skål,
det har jeg alt med standhaftighet draget
mitt mot har ei vaklet, jeg bar det med tål.
Hør du min kjære søt, du troskapsløftet brøt
at du kunne meg svike min elskede pike,
da ble jeg mismodig og tårene fløt.

'''3.''' Er det min blide min tros elskerinne,
hun som en tid var så kjærlig og øm,
som nu er skyld i de tårer som rinner, 
skuffer du meg eller er det en drøm.
Men akk, dessverre nei jeg ser jeg drømmer ei,
jeg vet det er for sanden hun elsker en annen
jeg er den bedragne hun skjøtter meg ei.

'''4.''' Rører deg ikke samvittighets stemme
når du erindrer din sørgende venn,
må du i hjertet ei anger fornemme
når du deg tenker tilbake igjen.
Så give Gud det skje jeg ei mere deg må se,
gid tiden var omme da jeg kunne komme,
dit hen hvor forglemmes all sorger og ve.

'''5.''' Tung er den skjebne du har meg beredet,
gledesløs fremtid i møte jeg går,
meg til fortvilelsens rand du har ledet
give mitt hjerte ulidelig sår.
Hva synes du om det, du lønner troskap slett,
mitt hjerte må bløde om matres til døde
måskje du enn synes du handlet har rett.

'''6.''' Ingen på kvinnens troskap må lide
før enn i nøden proberet den er.
Oftest de smigrer er vennlige og blide
falskhet og renker i hjertet de bær.
De troskap sverge deg, men bryter lettelig
har honning i munnen men malurt i grunnen
så treffer det ofte så gikk det for meg.

'''7.''' Når jeg erindrer alt hva som vi talte,
og alle de gleder tilsammen vi nøt,
i den lange tid som en venn du meg kalte
da er hvert minne, hver tanke meg søt.
Jeg i din hulde arm forglemte sorg og harm,
all kummer og kvide forsvant ved din side
jeg lykkelig var ved din kjærlige barm.

'''8.''' Er jeg da ikke nu mere den samme,
som da ubrytelig troskap meg svor,
jeg ønsker at deg all ulykke må ramme
om du meg bedrager og bryter ditt ord.
Nu har du meg forskutt og troskapsløfte brutt
din sjel står i fare når du engang skal svare
for evighetsdommen hva har jeg forbrutt.

'''9.''' Kun give du ville i tide betenker
at alle for Gud til regnskap skal stå-.
Han dømmer rettferdig det gjelder ei renker
ei løgn eller list ham at skuffe formår.
Hans allmakts øye ser alt som i lønndom skjer
Ham skinnet ei blender hvert hjerte han kjenner
de lønnligste tanker vi skjule kan ei.

'''10.''' Av prøvelsens kalk du meg giver at drikke
jeg må den uttømme hvor bitter den er.
Hvi klager min smerte den rører deg ikke
hva gavner det vel å påminne deg her.
Du gleder deg vel nu men merk og kom i hu
gjengjeldelsens dage er måskje tilbake
da angerens tårer du feller med gru.

'''11.''' Riktignok vet jeg løgnaktige munne
meget årsak i vår skilsmisse er.
Thi meg jo mange din lykke misunte
at du meg hadde så inderlig kjær.
De smigrer for deg blidt enhver utvirker sitt
men ville kun skade bak grønneste blade
der lurer treskjeftede slanger så titt.

'''12.''' Lenge de har på garnene spunnet,
som var bestemt for at fange meg i,
endelig har de sitt ønske da vunnet
endelig har du dem føyet deri.
Og dette mål var hvortil de siktet har
du øynet ei farer men skjulte de snarer
hvori deres lumskhet innviklet deg har.

'''13.''' Samvittighetsgnag skal vårt hjerte fortære,
som tvedragens sæd mellom venner utstrør.
Av halsen deres tunge de burde utskjære,
som løgn og bakvaskelse nesten påfør.
De deres lønn vel får ham som alt formår,
enhver for sin brøde bør lide og bløde
og falskhet sin herre å halsen visst slår.

'''14.''' Deg min venninne jeg nu må forlate
tung er den tanke at skilles fra deg,
jeg vil deg elske om du vil meg hate
dette du aldri forbyde kan meg.
Gud er mitt vitne visst jeg aldri bruke list
meg skal ikke nage samvittighets plage
jeg skal ikke frykte ei møte deg hist.

'''15.''' Aldri du går meg av tanke og sinne
aldri forglemmer jeg hva der er skjedd.
Søte fortryllende falske minne
gid jeg deg aldri for øyet har sett.
Din skjønnhet dåret meg, jeg elsket inderlig
ditt navn og ditt minne står skrevet her inne
til hjertet det brister, det banker for deg.

'''16.''' Tålmodig jeg vil dog forsøke at bære
alle de sorger som sårer min sjel,
av meg din brøde tilgivet skal være
ønske jeg vil deg all lykke og hell.
Jeg skal ei hevne meg, bli du kun lykkelig
gid aldri ulykker og mangel deg trykker
men glede og nøysomhet trives hos deg.

'''17.''' Takk for den tid og de lykkelige dage
som du mot meg var så kjærlig og tro,
aldri du mere skal høre meg klage
aldri skal jeg mer forstyrret din ro.
Takk for hver kjærlig stund, hver søt og rolig blund,
og timene blide som svandt ved din side
og takk for hvert kyss som jeg fikk av din munn.

'''18.''' Elskede venn, uforglemmelige pike,
motta min sang og mitt siste lev vel.
Vi skal gjensees i himmelens rike
det er det håp som opplivet min sjel.
Min skjebne blive så, som Gud behage må
men ei for en kvinne mer tåren skal rinne
jeg skal ikke elske den jeg ei kan få.

'''19.''' Redenbon er jeg fra verden at fare,
når Gud vil kalle da er jeg beredt.
Livet det har ei for meg nogen glede
kun ut i graven der venter jeg fred.
Når min så trette ånd er løst av støvets bånd,
når jorden forsvinner og alle dens minner
allmektige ta du min sjel i din hånd.
</poem>