Redigerer Groenendael (avsnitt)

== Opprinnelse og alder ==
I de siste tjue år av det 19. århundre oppstod det en interesse for å skape nye nasjonale hunderaser i det kontinentale [[Europa]], deriblant [[fårehund]]er. På hundeutstillinger gikk derfor disse nye typene under samlebegrepet «kontinentale fårehunder». I [[Storbritannia]] var imidlertid fårehundene allerede inndelt i raser. På en utstilling i [[Brussel]] i 1880, var det påmeldt 10 collier, men kun 7 kontinentale fårehunder.

I Belgia var det professor ''A. Reul'', en dyrlege fra Cureghem nær Brussel, som først interesserte seg for å skape en egen belgisk fårehundrase. Med hjelp fra andre dyrleger i hele Belgia, lyktes det ham å overtale lokale gjetere til å komme til Brussel med sine hunder, med formål å danne seg en oversikt av avlsmaterialet som sto til rådighet.

Den 15. november 1891 ble det samlet 117 fårehunder i Cureghem.
{{sitat|Der var 117 hunder – og ikke to av dem var like, selv om de var søsken.|A. Reul}}

Etter at de mest avvikende hundene var fjernet, var det en gruppe tilbake, som hadde noen felles egenskaper: Høyden var ca. 55 cm (noen få var 62 cm høye, og denne størrelsen ble senere foretrukket); vekten var cirka 18 kg; ørene var temmelig små, trekantede og oppreiste; uttrykket var meget intelligent og hundene var alltid i bevegelse. Pelsstruktur og lengde var derimot temmelig forskjellige – det fantes hunder med ru og stri pels, med kort pels, med halvlang pels og med lang pels. Fargene var ennå mer forskjellige: helt sort, eller sort med hvitt slips og hvitt på potene; rødbrune, gule, beige, grå, stripete i flere nyanser.

I motsetning til andre fårehundraser på dette tidspunktet, fantes det ikke en eneste hvit hund blant belgierne. Samtlige hunder hadde en tykk underpels, som beskyttet dem mot kulde og regn. Flere hunder hadde kun en halestump eller nesten ingen hale (ikke fordi de var født uten hale, men fordi mange gjetere foretrakk å [[kuppering|kupere]] halen på hundene sine).

Samme år (1891) blir den første spesialklubben stiftet: [[Le Club du Chien de Berger Belge]]. Man blir enige om å tillate tre varianter: langhåret, korthåret og ruhåret – uten noe som helst hensyn til farge. I 1899 bestemmer klubben at den langhårede belgiske fårehunden for framtiden skal være sort, den korthårede rødgul med sorte hårtupper, og den ruhårede askefarget grå. Alle andre farger blir forbudt. Samtidig bestemte man, at belgiske fårehunder skal ha «hele» (dvs. ikke kuperte) haler. Det var først i 1907, etter offisiell anerkjennelse av en ny belgisk fårehundklubb ([[Berger Belge Club]]), at de ikke- sorte, langhårede belgiske fårehundene, den rødgule, ruhårede belgiske fårehunden, og den sorte, korthårede belgiske fårehunden igjen blir anerkjent.

Én av de første sorte, langhårede belgierne var ''Picard d’Uccle''. Eieren, Nicolas Rose, var restauratør på slottet Groenendael. Picard ble flere ganger paret med den lille sorte tispen ''Petite'', og ett av avkommene etter disse, hannen ''Duc de Groenendael'', blir betraktet som stamfar til mange sorte belgiere; så mange, at den sorte varianten senere ([[1898]]/[[1899]]) fikk navnet Groenendael. Samtidig ga det kongelige slottet i Laeken navn til den ruhårede askegrå/askeblonde varianten, som ble hetende [[Laekenois]]. Den er utvilsomt den mest sjeldne. Den korthårede varianten, som kunne være både sort og rødgul tidligere, skulle nå bare være rødgul og ha sort maske. Den fikk navnet [[Malinois]], etter distriktet Malines. Først noen år senere, i [[1907]] ble så den 4. varianten godkjent, først av ''Berger Belge Club''. Det var en langhåret rødbrun variant med sorte inntegninger og sort maske. Den fikk navnet [[Tervueren]], etter stedet med samme navn. Der hadde nemlig en brygger i lang tid drevet med oppdrett av slike hunder.