Redigerer Gris (avsnitt)

== Beskrivelse ==
[[Fil:Sus scrofa domestica.jpg|miniatyr|venstre|[[Vietnamesisk hengebuksvin]]. {{byline|Joshua Lutz}}]]
[[Fil:Vuxen minigrisgalt.jpg|miniatyr|venstre|[[Swedish white]] er en svensk minigrisrase. {{Byline|Asolo}}]]

Grisen er langstrakt og kortbeint. Hodet er middels stort, og snutepartiet kalles [[tryne]]. Halen er tynn og kort og bæres ringlet. Lemmene ender opp i [[klov|klauver]]. Trynet er et ideelt arbeidsredskap til å rote i jorden med. Til gjengjeld er grisens nakkemuskler utviklet så den ikke kan se oppover. En gris som vil se opp, ruller seg over på ryggen.<ref name="Forskning (1609528)"/> Favorittaktivitetene er å spise, å rote med trynet og ha kontakt med en annen gris.<ref name="Forskning (492815)"/>

Trynet er nysgjerrig og bevegelig, som en liten [[elefant]]snabel. [[Luktesans]]en overgår [[hund]]ens, og grisers [[intelligens]] kan sammenlignes med hunders og småbarns. Lydspråket er utviklet og variert, selv om griser også kommuniserer via lukt utskilt fra [[duftkjertel|duftkjertler]]. De verdsetter et bad og er gode svømmere. Grisen har ingen svettekjertler og oppsøker derfor vann for å kjøle seg i varmt vær.<ref name="dyrevern"/>

Siden tamgris og villsvin er samme art, kan de også få forplantningsdyktig avkom. Det har resulterert i at de fleste såkalte villsvin i [[USA]] i dag egentlig er etterkommere av importerte ekte villsvin og rømte tamgriser. Slike blandingsgriser finnes også flere andre steder i verden som et resultat av at tamgris ofte rømmer og parer seg med villsvin. Tamgrisen blir gjerne mye større enn ekte villsvin. Også den er en [[alteter]] (''omnivor''), noe som betyr at den spiser både plante- og animalsk føde.

Et ukastrert hanndyr kalles «råne», mens hunnen kalles «su(gge)» eller «purke». En [[kastrasjon|kastrert]] hanngris kalles vanligvis «galt(e)», men ordet kan i noen sammenhenger også være en benevnelse på en hanngris som ikke er kastrert. Avkommet kalles «grisunger», men fra de blir omkring 2–3 måneder gamle benevnes de gjerne som «kultegriser». Da er ungene avvendt.

Grisunger som ales opp med tanke på kjøttproduksjon kalles «smågris» til de veier cirka 20&nbsp;kg. Såkalt «slaktegris» er større griser som er oppfôra for kjøttproduksjon. Levende norsk slaktegris veier 20–100&nbsp;kg (typisk 95&nbsp;kg) ved slakting. Slaktevekten er normalt cirka 75&nbsp;kg.

Grisen er en uovertruffen kjøttprodusent som omdanner [[karbohydrater]] til [[protein]]er og [[fett]] dobbelt så effektivt som [[høns]]. For hver 100 kilo fôr produserer en gris rundt 20 kilo kjøtt, mens [[kveg]] bare produserer 7 kilo.<ref>[[Marvin Harris]]: ''Kannibaler og konger'' (s. 149), Gyldendals fakkelbøker, Oslo 1980, ISBN 82-05-12170-2</ref>