Redigerer Griffon bruxellois (avsnitt)

== Opprinnelse og alder ==
Den første rasestandard for griffonrasene (''griffon bruxellois, griffon belge og petit brabançon'') ble skrevet i hjemlandet [[Belgia]] på 1880-tallet, og i 1883 fikk de egne klasser på hundeutstillinger i landet. Det hevdes at hunder av griffontype, ''smousje'', har forekommet flere århundrer tidligere.  [[Affenpinscher]] anses å ha en liknende opprinnelse og er beslektet. At [[Belgia]] er opprinnelseslandet fremgår av rasenavnene ''bruxellois'' (fra [[Brussel]]) og ''griffon belge'' (belgisk). Den korthårede varianten som etter hvert dukket opp (etter innkryssing av [[mops]]) fikk navnet ''petit brabançon'' (liten brabant).

Innkryssing av andre raser skal ha skjedd også etter 1883, det finnes dokumentasjon på at både [[yorkshireterrier]] og [[mops]] ligger bak navngitte hunder. Dagens griffon har altså en brokete forsamling av forfedre. Foruten [[mops]] og [[yorkshireterrier]] kan man med stor sikkerhet fastslå at [[king charles spaniel]] også er involvert. At dette er tilfelle kan bekreftes ved at en del uønskede detaljer fremdeles dukker opp som f. eks. mykt hår på hodet, tunge lepper, hoderynker, toppet skalle og sammenvokste tredeputer (s.k. webfoot). Innkryssing av mops gjorde at korthårede eksemplarer etter hvert begynte å dukke opp i kullene, likeså den sorte fargen. Den korte, godt tilbakelagte nesen, den oppsvingte underkjeven og den varme, røde fargen som er så ettertraktet kan vi nok takke king charles spanielen for, den har altså ikke bare bidratt med defekten webfoot.

Rasen var i en periode svært populær i Belgia, ikke minst var den favoritt hos dronning Astrid. Etter første verdenskrig skal det ha vært registrert rundt 5000 griffontisper i landet. Senere ble det besluttet at webfoot skulle være en diskvalifiserende feil, og alle hunder fra linjer med webfoot ble forbudt brukt i oppdrett av rasen. Følgene ble katastrofale, og rasen var ved slutten av [[andre verdenskrig]] nærmest utryddet i hjemlandet.

Heldigvis hadde britene tidligere fått øynene opp for griffonens sjarm, og mange hunder ble sendt over kanalen allerede fra slutten av 1880-tallet. Engelskmennene gjorde heller ikke feilen å diskvalifisere hunder med webfoot, og hengivne oppdrettere lyktes å redde rasen gjennom krigsårene. Det er i dag hovedsakelig hunder av britisk opprinnelse som ligger bak griffonstammene i resten av verden, Belgia inkludert.

Vel 100 år etter rasens offisielle tilblivelse kan man fastslå at griffonen fremdeles er svært ujevn i type, noe som primært skyldes dens mangfoldige opphav. Rasen relativt sjelden, i Norge registreres  mellom 50 og 70 valper hvert år, fordelt på de tre rasene. Petit brabançon har i dag høyest registreringsantall, tidligere var bruxellois mest utbredt. Alle tre rasevarianter tilhører gruppe 9, selskapshunder, innenfor FCI. Raseklubb er Norsk Miniatyrhundklubb.

Alle tre raser kan krysses og teoretisk sett bli født i samme kull. I engelskspråklige land går alle tre varianter under navnet griffon bruxellois (i USA brussels griffon).

Tidligere ble halen kupert, dette er ikke lenger tillatt i Europa. I USA kuperes fortsatt både hale og ører.