Redigerer Grensekommisjonen i Bergen (avsnitt)

== Historie == 
Bakgrunnen for Grensekommisjonens oppnevnelse, var at det eksisterte en del uklarhet om hvor grensene mellom byens takmark og privat grunn gikk, særlig i fjell og utmarksområdene. På 1700-tallet var flere og flere områder blitt privateid ved at bønder og andre utvidet sitt beiteland på byens bekostning. Områdene ble inngjerdet mot protester fra borgerskapet som tapte beitemarker. Deler av byområdet ble således tatt i bruk uten at byen fikk vederlag og gled ut av magistratens kontroll. Dette medførte en rekke prosesser, men de private eierne hadde allerede fått hevd på områdene.

[[Stiftsbefalingsmann]] [[Albrecht Levetzau]] henvendte seg til Kongen og fremla borgernes behov for beiteland og for rydding av utmark i allmenningen. En befaling ble utstett til justisråd og [[sorenskriver]] i [[Nordhordland]] [[Johannes Haberdorff]] og til [[krigskommissær]] Niels Thunboe om å tre sammen i en kommisjon for å fastsette Bergen bys grenser. Kommisjonen kom også til å bestå av fogden i Nordhordland, Christian Heiberg. Prokurator Peder Randulf var aktor i kommisjonen på vegne av [[Bergen by]]. Senere ble en Schnabel aktor.

Kommisjonens oppgaver var å fastsette byens grenser, avsette deler av takmarken til offentlige beitemarker og å komme med forslag om hvilke deler av takmarken som burde bortforpaktes til rydding.

Grensekommisjonen hadde sitt første av 89 møter den 18. juni 1776. [[Oppmålingsforretningene]] var ferdige i 1779, men det gikk seks år før situasjonskart og oppmålingsforretninger ble fremlagt den 3. juni 1789. Imidlertid holdt kommisjonen tre møter til, det siste 20. juli 1790. Det var konduktør [[Werner Hosewinchel Christie]] som ledet oppmålingsforretningene. Christie var Bergen stifts første konduktør/stiftslandmåler, den tredje i Norge. Konduktøren arbeidet i felten der han hadde med seg lokalkjente vitner for å peke ut grensesteiner eller merker. Mange vitner ble avhørt under selve prosessene også.

I 1789 var altså kommisjonens forslag til bygrensen ferdig. Grensen skulle gå fra nord for munningen av [[Mulelven]], via [[Skredderdalen]] og [[Skredderdiket]] opp til [[Rundemannen]]. Deretter fulgte grensen høydedraget til [[Blåmannen]], så vest til nordenden av Blåmannsvannet og [[Skomakerdiket]], og videre ned mot [[Nordre Starefoss]] og til «en ek» ved [[Kalfarveien]] litt ovenfor [[Stadsporten]]. Deretter gikk grensen til [[St. Jørgens Hospital]] og ned til [[Lille Lungegårdsvann]] og videre til Rakkerdammen på Sydneshøyden, så nordover forbi [[Fastings Minde]] og endelig ned til Dokkebukten.

Territorielt ble den nye grensen stående uforandret i nesten 100 år helt frem til 1876. Det viste seg at siden middelalderen hadde byen mistet store områder som nå var på private hender. Retten til benyttelse av byens takmark, til beitland, henting av torv og annen brensel o.a. har blitt innskrenket.