Redigerer Gregor av Nazianz (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn ===
Gregor var eldste sønn av ''Gregor av Nazianz den eldre'' og ''Nonna''. Han studerte i det palestinske [[Cæsarea Palæstina|Cæsarea]], i [[Alexandria]] og i [[Athen]]. I Athen ble han kjent med Julianus,<ref>Ruether (1969), pp. 19, 25.</ref> den senere keiser [[Julian den frafalne|Julian Apostata]], og sluttet vennskap med Basileios. I Athen studerte Gregor for de berømte retorikerne [[Himerios]] og [[Proaeresios]].<ref>Hunter-Blair, D.O. Artikkel i ''The Catholic Encyclopedia'' om Gregorios av Nazianzos (Robert Appleton Co, 1910), siden lest april 2007</ref> Mens han sluttførte sin utdannelse underviste han i retorikk en kort periode.

Etter å ha vendt hjem ble han døpt (360) og levde nå en stund ute i ensomheten ved den pontiske elven Iris<ref>Formodentlig [[Yeşilırmak]] i [[Pontos]]</ref>, der han studerte [[Origenes]] sammen med Basileios/Basil. Da han hørte at hans far – der var blitt tilbake i Nazianz hvor han var biskop – hadde underskrevet en semi[[arianismen|ariansk]] formel, reiste han straks til ham for å få ham rettvendt, noe som han også lyktes med.

=== Prest===
Samtidig meddelte faren ham prestevielsen (361),som ville ha ham til å hjelpe til med å virke blant de unådde i området,<ref>McGuckin (2001), pp. 99–102.</ref> men Gregor besvarte farens beslutning om å tvinge ham til å velge mellom prestedømme og ensomheten ved å kalle det «en tyrannisk handling».<ref>Ruether, (1969), p. 32. Sitatet fra [[Migne]], J.P.  (red), ''Patrologiae Graecae'', (1857–1866), 37.1053, ''Carm. de vita sua'', l.345</ref> Etter bare noen dager trakk seg atter ut i ensomheten. Alltid kjempet lysten til ensomhet og lysten til at vinne laurbær ute på den store skueplass i ham. Han møtte Basil i Annesoi der de begge skulle leve som [[asket]]er.<ref>McGuckin (2001), p. 102.</ref> Basileios forsøkte imidlertid å overtale ham til å assistere sin far, og året etter gjorde han så det. Da han ankom til Nazianzos fant Gregors den kristne menighet der splittet av teologisk splid, og faren ble anklaget for kjetteri av lokale munker.<ref>McGuckin (2001), p. 107.</ref> Gregor hjalp til med å bygge bro over kløftene med en kombinasjon av personlig diplomati og retorikk.

På denne tiden hadde keiser Julian offentlig utropt seg som motstander av kristendommen.<ref>McGuckin (2001), p. 115.</ref> Som svar på keiserens avvisning av den kristne tro, fremstilte Gregor sine ''«Invektiver mot Julian»'' mellom årene 362 og 363. Med sin ringaktelse av keiserens moral og forstand hevder ''Invektivene'' at kristendommen ved kjærlighet og tålmod kom til å overvinne utilstrekkelige ledere som Julian. Denne utvikling beskrives av Gregorios som den offentlige ytring av deifikasjonen (''[[theosis]]''), som fører til en åndelig opphøyelse og mystisk forening med Gud.<ref>McGuckin (2001), p. 121.</ref> Julian skulle senere, i 362, svare med voldsomme anklager mot Gregor og andre kristne kritikere; keiseren viet seg imidlertid de nærmeste årene til sine felttog mot perserne.<ref>McGuckin (2001), pp. 125–126.</ref> Med keiserens død svant faren for forfølgelse for Gregor og østkirken, ettersom den nye keiser [[Jovianus]] var en svoren kristen som støttet kirken.<ref>McGuckin (2001), p. 130.</ref>

Gregor tilbragte de nærmest følgende år med å bekjempe [[arianismen]], som truet med å splitte Kappadokia. I denne ladede omgivelse forsonte Gregor på Basils vegne med biskop [[Eusebios av Caesarea]].<ref>McGuckin (2001), p. 138–142.</ref> De to vennene gikk inn i en fase av nært broderlig samarbeid da de grep fatt i den store utfordring som møtte dem i kirken i Caesarea da lutrede arianske teologer og retorikere ankom dit.<ref name=McGuckin143>McGuckin (2001), p. 143.</ref> Gregor og Basil styrket sine stillinger i de følgende offentlige debatter, som ble overvåket av [[Valens|keiser Valens]]. Fremgangen sikret  at de skulle skape seg en fremtid innen kirkeforvaltningen.<ref name="McGuckin143" /> Basil, som lenge hadde skjelet mot bispestolen, ble gjort til biskop av Caesarea i Kappadokia i år 370.

=== Biskop ===
I 372 gjorde Basileios ham til biskop i den lille byen Sasima,<ref>McGuckin (2001), p. 190-5.</ref> Dette bispesete var nylig blitt opprettet av Basil for å styrke sin stilling mot [[Anthimus av Tyana|Anthimus]], biskop av [[Tyana]].<ref>Hunter-Blair (1910)</ref> De ambisjoner som Gregors far hadde hatt for sin sønn og Basils sterke argumentasjon, overbeviste Gregor om at han burde anta utfordringen til tross for sine personlige forbehold. Gregor skulle senere hevde at konsekrasjonen ble pålagt ham mot hans vilje av hans viljesterke far og Basil.<ref>McGuckin (2001), pp.187–192.</ref> Da Gregor skulle beskrive sitt biskopssete sa han at det ikke var meget mer enn en ''«ytterst skrekkelig avkrok til hule; knapt mer enn et sted for å hvile hester … mangel av vann, planteliv, og selskap med beleste… slik var min kirke i Sasima!»'' <ref>''PG'' 37.1059–1060, ''De Vita Sua'', vv. 439–446</ref> Han gjorde ytterst få anstrengelser for å forvalte sitt nye bispedømme, og klaget til Basilios at han hadde foretrukket å få leve et kontemplativt liv.<ref>Ruether (1969), pp. 38–39</ref>

Mot slutten av året 372 returnerte Gregor til Nazianzos for å bistå sin døende far med forvaltningen av hsns bispesete.<ref>McGuckin (2001), p. 199.</ref> Dette satte vennskapet med Basileios på prøve, da han oppfordret ham til å vende tilbake til Sasima. Gregor hevdet at ikke tenkte på å fortsette å være en strategisk brikke i Basileios' spill.<ref>Gallay, P. ''Grigoie de Nazianze'', (Paris: 1964), p.61. Sitat fra Ep. 48, PG 37.97</ref> I stedet festet Gregor all sin oppmerksomhet ved sine plikter som [[koadjutor]] av Nazianzos. Det var her Gregorios holdt sine første store episkopale prekener.

Etter farens og morens død i 374 fortsatte Gregorios å forvalte bispedømmet Nazianzos men nektet å la seg tiltale som biskop. Han donerte det meste av sine eiendeler til de fattige for å leve i forsakelse og streng avholdendhet.<ref>Hunter-Blair, D.O. (1910)</ref> Mot slutten av 375 trakk han seg tilbake til et kloster i [[Seleukia]] der han ble i tre år. Mot slutten av den tiden døde hans venn Basileios. Da Gregorios' helse forhindret ham fra å nærvære ved begravelsen skrev han et gripende brev til [[Gregor av Nyssa]] der han beklager sorgen, samt tolv dikt tilegnet sin bortgangne venn.

I 379 ble han kalt til [[Konstantinopel]] av den derværende lille nikensktroende menighet, og her utfoldet han all sin lærdom og veltalenhet for å bevise Kristi guddom, så nikenernes tall øket kraftig.

=== Gregorios i Konstantinopel ===
Keiser Valens døde i 378. Det var godt nytt for dem som ville stanse innflytelsen fra arianismen og [[apollinarisme]]n i [[Konstantinopel]] at hans etterfølger ble [[Theodosius den store|Theodosios I]], en tro støtter av [[det første konsil i Nicaea|nicaeansk ortodoksi]].<ref>McGuckin (2001), p. 235.</ref> Det landsforviste nicaeanske parti kunne nå vende tilbake til byen. Fra sin dødsleie hadde Basileios minnet dem om Gregors talenter, og foreslo sannsynligvis at hans venn skulle føre den [[treenigheten|trinitarianske]] saks tale i Konstantinopel.<ref>McGuckin (2001), pp. 235–236. Se Orat. 43.2, PG 36.497.</ref>

I 379 bad en synode i [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] og dens [[Meletios av Antiokia|biskop Meletios]] Gregor om å komme seg til Konstantinopel for å ta den teologiske strid og vinne byen over til den nicaeanske ortodoksi.<ref>Ruether (1969), p. 42</ref> Etter meget nølen gav Gregor etter. Hans kusine Theodosia opplot en villa der han kunne bo; Gregor omvandlet størstedelen av den til kirke og kalte den ''Anastasia'', ''«en skueplass for trones gjenoppstandelse»''.<ref>McGuckin (2001), pp. 241. Se også [[Andre Kongebok]] 4,8 og Orat. 26.17, PG 35.1249.</ref> Fra sitt lille kapell gav han fem kraftfulle taler om den nicaeanske lære, forklarte treenighetens vesen og den ene [[Gud]]s enhet.<ref>Hunter-Blair, D.O. Artikkel om Gregorios av Nazianzos i ''The Catholic Encyclopedia''.</ref> Da Gregor tilbakeviste [[Eunomion]]s fornektelse av [[Den hellige ånd]]s guddom, fremla han følgende argument:

::''«Iaktta disse fakta: [[Kristus]] er født, Den hellige Ånd er hans foreløper. Kristus er døpt, og Ånden bærer vitnesbyrd om dette… Kristus arbeider med mirakler, Ånden gjennomfører dem. Kristus oppstiger til himmelen, Ånden inntar hans plass. Hvilke store ting finnes i oppfatningen om Gud som ikke står i hans makt? Hvilke titler tilskrives Gud som ikke også tilkommer Ham, foruten Født eller Ikke født? Jeg skjelver når jeg tenker på en slik overflod av titler, og hvor mange Navn de bespotter de som gjør opprør mot Ånden!''<ref>Gregori av Nazianzus, Or. 31:29. [http://ocafs.oca.org/FeastSaintsViewer.asp?SID=4&ID=1&FSID=100298 The Orthodox Church of America website], siden lest 2. mai 2007.</ref>

Gregors prekener fikk god mottakelse og tildro seg stadig større skarer til Anastasia. I redsel for hans popularitet besluttet hans motstandere seg for å gå til angrep. Under påskenatts vigilie i 379 trengte en ariansk mobb seg inn i kirken under gudstjenesten, såret Gregor og drepte en annen biskop. Under sin flukt fra mobben fant seg Gregor sveket av sin venn filosofen [[Maximos I av Konstantinopel|Maximos]]. Maximos, som hadde inngått en hemmelig allianse med Petrus, biskop av Alexandria, forsøkte selv å ta Gregors plass og lot seg konsekrere til [[patriark av Konstantinopel|biskop av Konstantinopel]].<ref name=Ruether43>Ruether (1969), p. 43</ref> Gregorios bestemte seg i sjokk å fratre sitt embete, men en trofast gruppe overtalte ham å bli, og overmannet Maximos. Hendelsen var sjenant for ham og utsatte ham for kritikk som var han en landsens pike som ikke klarte å hanskes med storbyens intriger.<ref name="Ruether43" />

Bespottelsene i Konstantinopel fortsatte å gjøre Gregors stilling usikker ettersom han var så inoffisiell og de arianske prestene hadde tatt i besittelse flere betydelige kirker. Da keiser [[Theodosius den store|Theodosius]] ankom i 380 ordnet saken seg til Gregors fordel. I fast besluttsomhet å knuse arianismen forviste keiseren [[Domofilos]]. Så ble Gregor innsatt på bispestolen av Konstantinopel i Apostelkirken, i Domofilos sted.<ref name= Ruether45>Ruether (1969), p. 45</ref>

=== Det annet økumeniske konsil, og gjenkomsten til  Arianzum ===
[[Fil:Three Holy Hierarchs.jpg|miniatyr|[[De tre hellige hierarker]]: (fra venstre til høyre:) [[Basileios den store]], [[Johannes Khrysostomos]] og Gregorios teologen. (Gregor har fått tilnavnet «teologen» idet han bidro til å gi [[Treenigheten|treenighetsdogmet]] dets endelige form.)]]
Theodosios ville forene riket ytterligere under ortodoksien, og bestemte seg for å sammenkalle til kirkemøte for å løse spørsmål tro og kirketukt.<ref name="Ruether45" /> Gregor hadde samme innstilling, å forene kristendommen. Våren 381 sammenkalte de til [[det første konsil i Konstantinopel]], med 150 østlige biskoper nærværede. Da konsilets ordførende [[Meletios av Antiokia]] døde, ble Gregor valgt til overta hans rolle å lede konsilet. I håp om å forsone vest med øst tilbød han seg å anerkjenne [[Paulinos]] som [[Ortodoks patriark av Antiokia|patriark av Antiokia]]. De egyptiske og makedonske biskoper som hadde støttet konsekrasjonen av Maximos ankom sent til konsilet. Vel der nektet de å godta Gregors stilling som overhode for kirken i Konstantinopel med argumentet at hans flukt fra Sasima kanonisk sett var illegitim.<ref>McGuckin (2001), pp. 358–359</ref>

Gregor var utmattet og urolig for at han kunne miste biskopenes og keiserens tillit.<ref>McGuckin (2001), p. 359</ref> Snarere enn å ivre for sin sak og riskere splid valgte han å fratre sin post: ''«La meg være som Profeten [[Jona]]! Jeg forårsaket stormen, men jeg skal ofre meg for å redde skipet. Ta meg og kast meg… Jeg var ikke lykkelig da jeg oppsteg på tronen, og lykkelig skulle jeg stige ned fra den.»''<ref>''PG'', 37.1157–9, ''Carm. de vita sua'', ll 1828–55</ref> Konsiliet ble overrasket av hans fratreden og hans dramatiske tale til Theodosios der han bad om å fris fra sine oppdrag. Keiseren ble rørt av hans ord, og applauderte og godtok fratredenen. Konsilet bad ham være med på en avskjedsseremoni. Gregor grep anledningen til å holde en siste tale (Or. 42) og begav seg deretter avsted.<ref>McGuckin (2001), p. 361</ref>

Tilbake i sitt hjemland Kappadokia gjenopptok Gregor sitt embede som biskop av Nazianzos. Han tilbragte de neste år med å imøtegå lokale apollinaristiske kjetterne og kjempet tidvis med sin dårlige helse. Han begynte å skrive ''De Vita Sua'', sitt selvbiografiske dikt.<ref>Ruether (1969), p. 50</ref> Sent i 383 var hans helse et for stort hinder for ham til å kunne gjennomføre sine biskoppelige sysler. Etter å ha innsatt [[Eulalios]] på bispestolen i Nazianzos trakk han seg tilbake til ensomheten i Arianzum. Etter fem fredfulle år der med familien på hans slektseiendom søde han den 25. januar 389.

Hele livet stod Gregor ansikt til ansikt med vanskelige valg. Skulle han fordype seg i studiene i retorikk og filosofi? Skulle et klosterliv passe bedre enn et offentlig liv som prest? Var det bedre å følge sitt eget hjerte enn å følge anvisningene fra faren og Basileios? Gregors skrifter viser konfliktene som både såret og motiverte ham. Biografer foreslår at det var denne dialektikk som var hans bestemmelse, som formet hans karakter og ledet ham til inngivelsen å søke etter mening og sannhet.<ref>Ruether (1969) diskuterer Gregor konfliktfylte vesen. Se p. 54.</ref>