Redigerer Goryeo (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:WangGeon.jpg|thumb|left|Wang Geon (877-943), grunnlegger av kongedømmet Goryeo]]

=== Bakgrunn ===
[[Silla]] var nær ved å forene hele Koreahalvøya etter seieren over [[Goguryeo]] i 668, men en Gogoryeo-generalen, [[Dae Jo-yeong]] etablerte i 696 kongedømmet [[Balhae]] nord på halvøya. De to kongedømmene eksisterte side om side som [[Sør-Nord statene]] fra 698 til 926. Silla ble med tiden svekket og den sentrale kongemakten mistet kontrollen over de lokale lederne mot slutten av 800-tallet. Landet gikk inn i en periode med borgerkrig og opprør ledet av [[Gung Ye]], [[Gi Hwon]], [[Yang Gil]] og [[Gyeon Hwon]].

Gung Ye etablerte [[Taebong|Hugoguryeo]] (senere Majin og Taebong), mens Gyeon Hwon etablerte [[Hubaekje]]. Sammen med det skjøre Silla, utgjorde disse tre kongedømmene det som er kjent som perioden for de [[senere tre kongedømmer]] eller ''Husamguk''.

=== Grunnleggelse ===
[[Taejo av Goryeo|Wang Geon]], etterkommer etter en handelsfamilie fra [[Kaesong|Songdo]] (dagens Kaesong), sluttet seg til Taebong men kastet senere Gung Ye og etablerte kongedømmet Goryeo og [[Huset Wang|det nye kongehuset]] i 918.<ref>[http://unpan1.un.org/intradoc/groups/public/documents/apcity/unpan014460.pdf Statistical Handbook of Republic of Korea 2002] {{Wayback|url=http://unpan1.un.org/intradoc/groups/public/documents/apcity/unpan014460.pdf |date=20160303185343 }} ''Lest 28. mai 2012''</ref>

Goryeo etablerte en Silla-vennlig og Hubaekje-fiendtlig holdning i perioden senere tre kongedømmer, men i 927, ble Goryeo slått av Hubaekje i dagens [[Daegu]]. Wang Geon mistet flere av sine mest lojale støttespillere i slaget. De neste tre årene dominerte Hubaekje de tre kongedømmene, men etter et slag ved [[Andong]] i 930 tapte Hubaekje, og dermed mye av sin nyvunnede makt.

Perioden senere tre kongedømmer sluttet ved at Goryeo annekterte Silla i 935 og slo Hubaekje militært i 936. Wang Geon flyttet hovedstaden til hjembyen [[Kaesong|Gaegyeong]] og hersket over [[Koreahalvøya]] som den første keiser av Goryeo. Wang Geon giftet seg med en datter fra kongefamilien som hadde hersket over Silla, og lot de fleste adelsmenn beholde sin jord. Selv om Wang Geon regjerte den forente nasjonen bare sju år før han døde og hans egen sønn overtok makten, ble tronfølgeren ikke utfordret.<ref>''Encyclopedia of World History'', Vol II, P238 Koryo Dynasty, Edited by Marsha E. Ackermann, Michael J. Schroeder, Janice J. Terry, Jiu-Hwa Lo Upshur, Mark F. Whitters, ISBN 978-0-8160-6386-4</ref>

=== Politisk struktur ===
[[Fil:Goryeo Seopum.jpg|thumb|left|Goryeo-maleri som viser kongepalasset. Etter mongulinvasjonene, ble keisertitlene som fram til da hadde vært benyttet av Goegeo-kongene avviklet av de mongolske keiserne.]]

Goryeo-hoffet beskrev sin egen nasjon som et keiserdømme, ikke som et kongedømme. Hovedstaden [[Kaesong|Gaegyeong]] ([[hangul]]: 개경，[[hanja]]: 開京,) ble kalt for «keiserlig hovedstad» ([[hangul]]: 황도, [[hanja]]: 皇都) og kongepalasset for «keiserpalass» ([[hangul]]: 황성, [[hanja]]: 皇城). Nasjonen utviklet et system med flere hovedsteder: Gaegyeong som viktigste hovedstad og [[Pyongyang|Seogyeong]] ([[hangul]]: 서경, [[hanja]]: 西京) (dagens [[Pyongyang]]), Namgyeong ([[hangul]]: 남경, [[hanja]]: 南京) (dagens [[Seoul]]) og Donggyeong ([[hangul]]: 동경, [[hanja]]: 東京) (dagens [[Gyeongju]]) som underordnede hovedsteder. Bruken av tegnet «京» indikerer at Goryeo internt fungerte som et keiserdømme eller imperium.

Terminologi som «deres keiserlige majestet» ([[hangul]]: 성상, [[hanja]]: 聖上), «keiserinne» ([[hangul]]: 황후, [[hanja]]: 皇后) «keiserlig krinprins» ([[hangul]]: 태자, [[hanja]]: 太子), «keiser-enke» ([[hangul]]: 태후, [[hanja]]: 太后), og «keiserlig ordre» (詔 eller 勅) tyder på at Goryeo hadde etablert et slikt system. Men Goryeo benyttet ikke keisertitler når en skulle gravlegge egne herskere («keiser», [[hangul]]: 황제, [[hanja]]: 皇帝). I stedet benyttet en tittelen «[[Himmelens etterkommere|store konge]]» ([[hangul]]: 대왕, [[hanja]]: 大王) som [[posthumt navn]] på gravlagte Goryeomonarker. I tillegg ble det benyttet «[[tempelnavn]]» som [[Wang Geon|Taejo]] ([[hangul]]: 태조, [[hanja]]: 太祖); dette ble ikke praktisert i andre kongedømmer. Imperietitler, som keiser eller «Haedongkeiser» ([[hangul]]: 해동천자, [[hanja]]: 海東天子, oversatt ''sønn av himmelen hersker i landet øst for havet'') ble også benyttet.
{{Koreas historie}}

Etter mongolinvasjonene ble alle disse titlene forbudt av de mongolske herskerne, og Goryeomonarkene ble tvunget til å inkludere tegnet «忠» ([[hangul]]: 충, [[romanisering]]: [[chung]]), som betyr «lojal» i sitt posthume navn. Dette er grunnen til at alle monarker etter [[Wonjong av Goryeo|Wonjong]] har tegnet «忠» i sitt posthume navn inntil [[Gongmin av Goryeo|kong Gongmin]]. Ettersom mongolenes makt ble svekket, valgte de koreanske monarkene å droppe «忠», men kunne fremdeles ikke gjenetablere bruken av  [[tempelnavn]].

For å styrke den sentrale kongemakten, etablerte [[Gwangjong av Goryeo|Gwangjong]], rikets fjerde monark, en rekke lover som inkluderte frigivning av slaver i 958, en annen som etablerte en eksamen for ansettelse til offentlige stillinger. For å få makt internasjonalt, proklamerte Gwangjong Goryeo som et imperium, uavhengig av alle andre nasjoner.

Femte monark [[Gyeongjong av Goryeo|Gyeongjong]], lanserte en jordreform, ''[[Jeonsigwa]]'' ([[hangul]]: 전시과, [[hanja]]: 田柴科) og hans etterkommer [[Seongjong av Goryeo]] utnevnte embedsmenn i landets distrikter, embeder som tidligere hadde gått i arv. Mellom 993 og 1019, herjet [[Goryeo-Khitan-krigene]] langs den nordlige grensa.

Rikets 11. monark, [[Munjong av Goryeo]], sørget for at sentralmyndigheten fikk full kontroll over de lokale herskerne rundt om i landet. Munjong og senere monarker la sterk vekt på den sivile kontrollen over militærvesenet.

=== Khitaninvasjonene og angrepene mot Jursjenerne ===
{{Se også|Goryeo-Khitan-krigene}}
I 993 invaderte [[Liao-dynastiet|khitanerne]] Goryeo's nordvestre grense med rundt 60.000 soldater. Etter at [[Seo Hui]] forhandlet med angriperne trakk de seg tilbake og leverte tilbake territoriet øst for [[Yalu|Amnokelva]], i bytte mot at Goryeo avviklet sin allianse med [[Song-dynastiet|Song-Kina]]. Goryeo behold imidlertid forbindelsen med Song-Kina og styrket sin stilling i sitt nyervervede område i nord ved å bygge en ny festning.

I 1009 ledet Goryeo-general [[Gang Jo]] et kupp mot [[Mokjong av Goryeo|keiser Mokjong]], de drepte monarken og etablerte et militærstyre. Året etter angrep khitanerne igjen, denne gangen med 400.000 soldater midt under en intern maktkamp i Goryeo. Gang Jo klarte å holde angriperne unna, inntil han selv ble drept, etter å ha nektet å overgi seg. [[Hyeonjong av Goryeo|Keiser Hyeonjong]] ble tvunget til å flykte fra hovedstaden til [[Naju]]. Khitanerne  klarte imidlertid ikke å etablere et brohode på Koreahalvøya og i frykt for et motangrep, trakk de seg tilbake.
[[Fil:척경입비도 2.jpg|thumb|left|General Yun Gwan (1040 - 1111) og hans hær.]]
I 1018 invaderte Khitanerne for tredje gang, denne gangen med 100 000 soldater. General [[Gang Gam-chan]] beordret at Heunghaejin-elva skulle demmes opp inntil fienden begynte å krysse den. Da fienden var midtveis over elveleiet beordret Gang dammen ødelagt. Vannet flommet over fiendesoldatene og store deler av khitanhæren druknet. General Gang ledet deretter et massivt motangrep i [[slaget ved Kwiju]] mot de gjenværende soldatene. Bare noen få tusen overlevde.

[[Jursjenerne|Jursjenske]] stammer nord for Goryeo betalte [[tributt]] til det koreanske monarkiet, men etter hvert hadde stammene vokst seg sterke, og samlet seg under [[Wanyan]]. Små grenseovertredelser endte til slutt i en invasjon.  Samtidig, i 1087 ble første utgave av [[Tripitaka Koreana]] gjort ferdig etter mange års arbeid.

I 1107 ledet general [[Yun Gwan]] en nyetablert hær på 17.000 soldater ([[Byeolmuban]]) i et angrep på jursjenerne. Krigen varte i flere år og jusjenerne ble til slutt slått tilbake og overgav seg til Yun Gwan. For å markere seieren bygde general Yun ni festninger nordøst for den goryeo-jursjenske grensa ([[Hangul]]:동북 9성, [[Hanja]]:東北九城). Året etter fikk general Yun ordre om å trekke sine styrker tilbake av den nye Goryeo-monarken, [[Yejong av Goryeo|keiser Yejong]]. Etter intern maktkamp mellom ulike fraksjoner i goryeo-hoffet ble fortene til slutt overlevert til jursjenerne og Yun ble avsatt og fengslet. I 1110 ble han satt fri og tilbudt å vende tilbake til sin stilling som general, noe han avslo. Han han dro tilbake til hjembyen og døde der året etter. Deretter erobret jursjenerne det kinesiske [[Liao-dynastiet]] og etablerte sitt eget [[Jin-dynastiet (1115-1234)|jursjenerdynasti]]. Goryeoriket ble mer isolert etter at en mistet all handel med [[Song-dynastiet|Song-Kina]] og ble med tiden svekket.

=== Maktkamp ===
Huset Yi av Inju (인주 이씨, 仁州李氏) sørget for ektefeller til keiserne fra og med Munjong til og med den 17. keiseren, [[Injong av Goryeo|Injong]]. Yi fikk med dette økt innflytelse, endog mer enn monarken selv. Dette ledet fram til kuppet gjennomført av Yi Ja-gyeom i 1126. Kuppet mislyktes men monarkens makt ble svekket. Innad i adelsskapet utviklet det seg en borgerkrig.

I 1135 argumenterte [[Myo Cheong]] for å flytte hovedstaden til Seogyeong (dagens [[Pyongyang|P'yŏngyang]]). Forslaget delte adelsskapet i to. En fraksjon, ledet av Myo Cheong, ville flytte hovedstaden til Pyongyang og ekspandere riket inn i [[Mandsjuria]]. Den andre fraksjonen, ledet av [[Kim Bu-sik]] (forfatter av ''[[Samguk Sagi]]''), ville beholde status quo. Myo Cheong mislyktes i å overtale keiseren og gjorde derfor opprør mot sentralmyndighetene, og proklamerte et eget monarki, Daebang. Det ble med forsøket, opprøret ble slått ned av general [[Kim Bu-sik]] og Myo Cheong ble drept.

=== Militærregime ===
{{Se også|Goryeos militærregime}}
I 1170 gjennomførte en gruppe militære offiserer et militærkupp. Lederne var [[Jeong Jung-bu]], [[Yi Ui-bang]] og [[Yi Go]], og de lyktes med å ta makta i landet. [[Uijong av Goryeo|Keiser Uijong]] ble sendt i indre eksil og [[Myeongjong av Goryeo|keiser Myeongjong]] ble plassert på trona. Den reelle makta lå imidlertid hos kuppmakerne som brukte en elitestyrke, [[Tobang]], for å kontrollere hoffet og kongemakta. I 1179 etablerte den unge general [[Gyeong Dae-seung]] seg som en maktfaktor, han forsøkte å gjenreise monarkiets makt og slo hardt ned på korrupsjon.

Han døde i 1183 og ble etterfulgt av [[Yi Ui-min]], som hadde [[Nobi|slave]]bakgrunn.<ref name="enc.daum.net">http://enc.daum.net/dic100/contents.do?query1=b18a0209a |Daum Encyclopædia Britannica</ref>  Hans hemningsløse korrupsjon og brutalitet<ref name="enc.daum.net" /> førte til et kupp ledet av general [[Choe Chungheon]], som drepte Yi Ui-min og overtok makta i 1197. De neste 61 årene hersket Choe-familien som militærdiktatorer, men de beholdt Goryeo-kongene som marionetter. [[Choe Chungheon]] ble etterfulgt av sin sønn, [[Choe U]], hans barnebarn [[Choe Hang]] og hans barnebarns barn  [[Choe Ui]]. Choe Chungheon tvang Myeongjong til å abdisere og fikk han erstattet med [[Sinjong av Goryeo|keiser Sinjong]], men etter at Sinjong døde, tvang han de neste to monarkene til å holde seg unna, inntil han fant den lettpåvirkelige [[Gojong av Goryeo|keiser Gojong]].

=== Mongolinvasjonene ===
[[Fil:Goryeo Pagoda.jpg|thumb|left|Goryeo pagode, her på Sør-Koreas nasjonalmuseum i Seoul.]]
{{Se også|Mongolinvasjonene av Korea}}
I 1231 invaderte [[Mongolene]] under ledelse av [[Ögedei Khan]] Goryeo. Dette skjedde etter at Goryeo og Mongulene hadde sendt en felles styrke mot khitanerne i 1219.<ref name="wontackhong.com">{{Kilde www |url=http://www.wontackhong.com/homepage1/data/1131.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2012-05-31 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160304031659/http://www.wontackhong.com/homepage1/data/1131.pdf |arkivdato=2016-03-04 |url-status=død }}</ref> Kongehoffet flyttet til [[Ganghwa]] i [[Gyeonggibukta]] i 1232. Militærstyrets leder, [[Choe U]] (최우), insisterte på å slå tilbake. Goryeo holdt angriperne unna i 30 år før de måtte be om fred i 1259.

Mellom 1231 og 1259 gjennomførte mongolene en militær kampanje som resulterte i store ødeleggelser i [[Gyeongsang]] og [[Jeolla]]. Kampanjen var inndelt i seks deler; 1231, 1232, 1235, 1238, 1247 og 1253. Mellom 1253 og gjennomførte mongolene under ledelse av [[Möngke Khan]]s general [[Jalairtai Qorchi]] fire ødeleggende invasjoner i det som skulle bli den siste og endelige seieren over Korea. Kostnadene for det sivile samfunnet på Koreahalvøya var enorme.

Blant befolkningen var det stor motstand mot de nye herrer, og det kongelige hoffet på Ganghwa forsøkte å styrke befestningene. Selv om Goryeo-hæren vant flere slag, kunne en til slutt ikke motstå de mange invasjonsforsøkene. Invasjonene var ødeleggende både materielt og menneskelig. Ikke bare direkte, men også indirekte ved at landet ble rammet av matmangel. I 1236 beordret Gojong at [[Tripitaka Koreana]] skulle lages på nytt, etter at den var ødelagt under invasjonen i 1232. Det tok 15 år å gjenskape de 81 000 treblokkene med buddhist-skrifter. Denne versjonen eksisterer den dag i dag. I mars 1258 ble Choe Ui drept av [[Kim Jun]], og med han også militærdiktaturet. De lærde som hadde insistert på fred med mongolene fikk ny makt. De fikk sendt en utsending til mongolene som inngikk en fredsavtale med [[Mongolriket]]. Noen av de militære nektet å være med på en slik avtale og samlet seg i det tre år lange [[Sambyeolcho-opprøret]] på øya [[Jeju]].<ref>국방부 군사편찬연구소, 고려시대 군사 전략 (2006) (The Ministry of National Defense, Military Strategies in Goryeo)</ref>

Fredsavtalen gav Goryeo tilbake sin selvstendighet og landet beholdt sin tradisjonelle kultur, mongolene hadde ingen planer om å kontrollere Goryeo.<ref>국사편찬위원회, 고등학교국사교과서 p63 (National Institute of Korean History, History for High School Students, p64){{kilde www|url=http://www.e-history.go.kr/book/index.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2006-11-07 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20051224143706/http://www.e-history.go.kr/book/index.htm |arkivdato=2005-12-24 }}</ref> Mongolene annekterte de norlige delene av Koreahalvøya etter invasjonene og la de under sitt eget rike. Etter fredsavtalen med Goryeo, planla Mongolriket å erobre Japan sammen med Goryeo. I  1274 og 1281 ble det gjennomført [[Mongolinvasjonene av Japan|to invasjonsforsøk av Japan]], men lyktes ikke på grunn av uvær (kalt for [[kamikaze]] )og sterk militær motstand. 
[[Fil:서울 마포 고려 공민왕 내외 영정.jpg|right|thumb|Kong Gongmin (1330–1374) og dronning Noguk.]]

Goryeo starter 80 år med [[suzerenitet]] til Mongolriket, et forhold som ble styrket ved ekteskapsinngåelser mellom de to statenes kongefamilier. Goryeo-kongene fikk en viktig status lik tilsvarende blant [[Mardin]], Uighurene og Mongolene ([[Oirater]], [[Hongirat]] og Ikeres).<ref>Ed. Morris Rossabi – China among equals: the Middle Kingdom and its neighbors, 10th-14th centuries, p.244</ref> Det er hevdet at en av Goryeomonarkene var et kjært barnebarn av [[Kublai-khan]].<ref>Baasanjavyin Lkhagvaa-Solongos, Mongol-Solongosyin harilstaanii ulamjlalaas, p.172</ref> Mongolene var aktivt engasjert i Goryeo-hoffets aktiviteter. De hadde fremdeles makt, blant annet til å sende den koreanske monarken i eksil, og hadde dessuten egne troppestyrker stående i hovedstaden, tropper som fulgte de mongolske dronningene til sine nye ektemenn i Goryeo. 

Kongedømmet Goryeo og [[Huset Wang|kongehuset]] levde under mongolsk innflytelse inntil [[Gongmin av Goryeo|kong Gongmin]] begynte med sine motangrep mot de mongolske garnisonene i 1350. I løpet av tiåret hadde Goryeo gjenvunnet det meste av sine tapte områder i nord.

Blant de mest fruktbare aspektene ved mongolrikets innflytelse var den kulturelle utvekslingen og den voksende internasjonale handelen mellom øst og vest.<ref name="Thomas T p.53">Thomas T. Allsen - Culture and Conquest in Mongol Eurasia, p.53</ref> Blant de fordelene koreanerne fikk under innflytelse av et verdensrike var ny kunnskap om kartografi og pottemakeri.<ref name="Thomas T p.53" /><ref>Namjil- Solongos-Mongolyin haritsaa: Ert, edugee, p.64</ref> 

Den høye militære aktiviteten, særlig i forbindelse med Sambyolcho-opprøret på Jeju og ellers i det sørlige Korea, samt overvåkenhet hos det japanske [[Kamakura-shōgunatet]], gjorde det stadig vanskeligere for den [[Wokou]]piratene å gjennomføre raid i Korea.<ref>Henthorn, Korea, the Mongol Invasions, pp. 226- 234.</ref> De tok helt slutt fram til 1350 da mongolene var utsatt for flere kinesiske opprør.<ref>Benjamin H. Hazard-The Formative Years of The Wakō, 1223-63, Monumenta Nipponica, Vol. 22, No. 3/4 (1967), pp. 260-277</ref>

=== Den siste reformen ===
[[Fil:Goryeo-Portrait of Yeom Jesin.jpg|left|thumb|[[Yeom Jesin]] (1304–1382) var den viktigste politisk motstanderen til munken [[Shin Don]].]]

[[Gongmin av Goryeo|Kong Gongmin]] kom til makta som en stat under sterk innflytelse av [[Mongolriket|det mongolske]] [[Yuan-dynastiet|Yuan-Kina]]. Han ble tvunget til et langt opphold ved Yuan-hoffet, fra 1341 i realiteten som en fange, før han ble koreansk konge. Han giftet seg med den mongolske prinsessa [[Dronning Noguk|Noguk]]. Men mot midten av 1300-tallet ble Yuan-Kina ustabilt, og ble erstattet av [[Ming-dynastiet|Ming-Kina]] i 1368. Kong Gongmin begynte deretter sitt reformarbeid i statsadmnistrasjonen, samt for å fjerne den mongolske innflytelsen over landet.

Først fjernet han alle pro-mongolske aristokrater og offiserer. Deretter gikk han til angrep på gammelt koreansk territorium: Mongolriket hadde annektert Goryeos nordlige provinser etter invasjonene og innlemmet disse i sitt eget rike som prefekturene Ssangseong (쌍성총관부, 雙城摠管府) og Dongnyeong (동녕부, 東寧府). Goryeohæren klarte å gjenerobre områdene, dels etter at en koreansk tjenestemann i mongolenes tjeneste i Ssangseong, [[Yi Ja-chun]] og hans sønn, [[Taejo av Joseon|Yi Seong-gye]] hoppet av til Goryeo.

Etter at Gongmins kone, Noguk, døde i 1365, ble han deprimert. Mot slutten ble han svært ineffektiv og overlot det meste av statsstyringen til buddhistmunken [[Shin Don]] (신돈, 辛旽). Shin Don mistet sin posisjon seks år senere. Gongmin ble drept av Choe Man-saeng (최만생) og andre i 1374. En av disse, Hong Ryun, hadde hatt et forhold til en av Gongmins konkubiner, og Gongmin hadde hatt planer om å drepe Hong Ryun, men rakk det ikke før han selv ble drept.

[[Yi In-im]] overtok statsledelsen, og utnevnte Gongmins 11 år gamle sønn, [[U av Goryeo|U]] til ny konge. For Goryeo var dette begynnelsen på slutten.

=== Kongedømmets oppløsning ===
[[Fil:History of Korea-1374.png|thumb|Goryeo i 1374]]
U overtok som Goryeo-konge i 1388. General [[Choe Yeong]] planla å invadere området som i dag er det kinesiske [[Liaoning]]. Kong U gav ansvaret til general [[Taejo av Joseon|Yi Seong-gye]], men på vei nordover til den koreansk-kinesiske grensa gjorde han opprør. Han [[Wihwa-retretten|snudde styrkene sine sørover]] og ledet de mot Goryeo-hovedstaden, dagens [[Kaesong|Gaegyeong]], der han gjennomførte et kupp og avsatte kong U til fordel for hans sønn, [[Chang av Goryeo|kong Chang]] i 1388. Året etter drepte han kong U og hans sønn etter en mislykket [[resturasjon]]. Yi tvang en annen kongelig til å ta trona, også han het Yi og ble [[Gongyang av Goryeo|kong Gongyang]]. I 1392 fikk general Yi [[Jeong Mong-ju]], en høyt respektert leder av en gruppe lojal til Goryeo drept, deretter ble kong Gongyang avsatt og sendt i eksil til [[Wonju]], deretter [[Samcheok]] der han døde. Kongedømmet Goryeo var ved veis ende.