Redigerer Gordian III (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidlige år ===
I 235 etter at keiser [[Alexander Severus]] ble myrdet i Moguntiacum (dagens tyske by [[Mainz]]), hovedstad i den romerske provinsen [[Germania Inferior]], ble general [[Maximinus Thrax]] utropt til keiser av sine soldater. I følgende år var det en voksende opposisjon mot Maximinus i det romerske senatet og blant flertallet av folket i Roma. I 238 brøt det ut et opprør i provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]] i nordlige Afrika. Under opprøret ble Gordians bestefar og onkel, henholdsvis Gordian I og Gordian II, utropt til keisere. Dette opprøret ble slått ned innenfor en måned av Cappellianus, guvernør av naboprovinsen og en lojal tilhenger av Maximinus Thrax. Gordians onkel ble drept i slaget mellom styrkene Cappellianus og en sammenrasket hær fra provinsen Africa. Da den aldrende Gordian I fikk høre om sin sønns død, tok han sitt eget liv. Til tross for nederlaget ble minnet om de to avholdt og husket som fredselskende og litterære menn, ofre for Maximinus' undertrykkelse.

I mellomtiden var Maximinus, som hadde oppholdt seg i Pannonia for personlig å beskytte grensen langs Donau,<ref name="Meckler">Meckler, Michael L. (2001): [http://www.roman-emperors.org/gordo3.htm «Gordian III (238-244 A.D.)»] i: ''De Imperatoribus Romanis''.</ref> på vei mot Roma. Det romerske senatet, som hadde gitt sin støtte til Gordian I og Gordian II, fryktet Maximinus' hevn, og valgte to av sine egne til medkeisere: [[Pupienus]] og Balbinus. Disse to senatorene var ikke populære og befolkningen i Roma var fortsatt opprørt over hva som hadde skjedd med Gordian I i Kartago. For å mildne befolkningen besluttet senatet å ta med seg tenåringen Gordian III, omdøpte ham Marcus Antonius Gordianus som sin bestefar, og opphøyde ham til posisjonen som [[Caesar (tittel)|''cæsar'']] og keiserlig arving.

Pupienus og Balbinus beseiret Maximinus, hovedsakelig grunnet at flere av keiserens legioner byttet side, særskilt Legio II Parthica grep direkte inn i Romerrikets skjebne og myrdet Maximinus. Men deres felles styre var dømt fra begynnelsen, og førte til folkelige opptøyer, misnøye i militæret og en storbrann som herjet Roma i juni 238. Den 29. juli tok [[pretorianergarden]] avgjørelsen, drepte Pupienus og Balbinus og utropte Gordian III som enehersker.<ref name="roman-empire" /> Pupienus og Balbinus ble underlagt ''[[damnatio memoriæ]]''.<ref name="Meckler" />

=== Keiser alene ===
[[Fil:Gordian III Antoninianus.jpg|thumb|200px|left|Mynt preget av Gordian III]]
Det var [[pretorianergarden]] som utropte Gordian til keiser, men valget var også godt likt av senatet. En gutt på tronen ga dem muligheten til å styre på guttekeiserens vegne.<ref name="roman-empire" /> Styret ble bestemt av aristokratiske familier som kontrollerte Romas affærer på senatets vegne. Det synes også som om hans mor og hennes husholdning med [[evnukk]]er fikk stor innflytelse over den keiserlige administrasjon.<ref name="roman-empire" />

I 240 gjorde Sabinianus opprør i provinsen Africa. Han utropte seg selv til keiser, men da han ble beseiret av den romerske guvernøren i [[Mauretania]], overga hans tilhengere ham til de keiserlige autoriteter. I slutten av 240 eller tidlig i 241 ble [[Timesitheus]] utpekt til pretoriansk prefekt. Han var østlig opphav, hadde en lang karriere i keiserlig tjeneste som prokurator i provinsene fra Arabia til Gallia, og fra Asia til Germania. Han viste sin dyktighet og ble rask en sentral myndighet i regjeringen. Han sikret videre sin innflytelse ved gifte sin datter Furia Sabinia Tranquillina med den unge keiseren sommeren 241.<ref name="Meckler" /> Som leder av pretorianergarden og svigerfar til keiseren ble Timesitheus rask den faktiske hersekren av Romerriket.

På 200-tallet var de romerske grensene svekket mot de germanske stammene som krysset Rhinen og Donau og strømmet inn i Imperiet. I øst krysset persiske [[Sasanideriket]] elven Eufrat og angrep [[Romersk Syria|romerske Syria]]. Da perserne under [[Sjahpur I av Persia|Sjafur]] invaderte Mesopotamia åpnet den unge keiseren dørene til [[Janustemplet]] i [[Forum Romanum]] i Roma for siste gang i romersk historie, og med Timesitheus som hærfører ble en stor hær sendt østover. På veien ble invasjon av gotere fordrevet over Donau. Deretter, våren 243 ankom Timesitheus og Gordian II i Syria.<ref name="roman-empire" /> Målet for persernes ekspansjon var øvre Mesopotamia (hva som i dag er sørøstlige Tyrkia og nordlige Syria og nordlige Irak), mye av dette området vest for Eufrat hadde vært under direkte romersk kontroll for mer enn en generasjon. Den romerske hæren gjenerobret [[Harran (Mesopotamia)|Carrhae]] og [[Nusaybin|Nisibis]].<ref name="Meckler" /> Perserne ble drevet tilbake over Eufrat og beseiret i [[slaget ved Resaena]] i 243.<ref>Tucker, Spencer C., red (2010): ''A Global Chronology of Conflict: From the Ancient World to the Modern Middle East'', ABC-CLIO, s. 147.</ref> Krigen var en suksess og Gordian, som hadde ankommet hæren, planla en invasjon inn i Sasaniderikets territorium. Samtidig døde hans svigerfar av sykdom, kanskje under uklare omstendigheter. Den gjenværende pretorianske prefekt, [[Gaius Julius Priscus|Julius Priscus]], overbeviste den unge keiseren å utnevne sin bror, Julius Philippus, som Timesitheus' etterfølger.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire At Bay'', s. 236.</ref> Ukjent på dette tidspunktet, men det ble den neste keiseren, kjent som [[Filip araberen]].

=== Død ===
Krigen fortsatte da den romerske hæren marsjerte nedover langs Eufrat i løpet av høsten og tidlig på vinteren på vei mot [[Ktesifon]].<ref name="Meckler" /> I tiden rundt februar 244 møttes den romerske hæren sin persiske fiende i nærheten av byen Misiche (dagens [[Fallujah]], rundt 64&nbsp;km vest for [[Bagdad]]. Safurs styrker var seirende, og byen ble omdøpt til Peroz-Safur («Seierrik [er] Safur»). Safur feiret denne overveldende seieren med en skulptur og inskripsjon på tre språk ved [[Naqsh-i-Rustam]] i dagens Iran som slo fast at Gordian III ble drept i slaget.<ref name="Meckler" /><ref>''Res Gestae Divi Saporis'', 3–4 (oversettelse av Safurs inskripsjon ved Naqsh-i Rustam)</ref> Romerske kilder nevner ikke slaget og antyder at Gordian døde langt unna Misiche, ved Zaitha ([[Dura-Europos]]) i nordlige Mesopotamia. Moderne forskning har ikke enstemmig akseptert dette hendelsesforløpet. Et syn hevder at Gordian døde ved Zaitha, myrdet av sin frustrerte hær, men rollen til Filip araberen er ukjent.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire At Bay'', s. 234, 236.</ref> Andre forskere har konkludert med at Gordian døde i slaget.

Filip fraktet keiserens lik med seg til Roma og sørget for at han ble beæret med en guddommeliggjøring.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire At Bay'', s. 238.</ref> Gordians ungdom og gode vesen, sammen med døden til hans bestefar og onkel, og hans egen død i kamp med fienden, skaffet ham et godt omdømme hos romerne.