Redigerer Gnistsender (avsnitt)

==Historisk bakgrunn==

Selv om [[James Clerk Maxwell]] hadde presentert en fullstendig forklaring av [[elektromagnetisme|elektromagnetiske]] fenomen allerede i 1867, tok det likevel mange år før den var blitt generelt akseptert. Den ga en forklaring på egenskapene til lys, men det var likevel uklart hvordan man kunne produsere slike [[bølge]]r med lengre [[bølgelengde]]r. Mens denne nye teorien raskt ble fulgt opp av videre utforskning i England,  var det på kontinentet fremdeles en viss skepsis ovenfor disse nye idéene basert på eksistensen av [[elektromagnetisk felt|elektromagnetiske felt]] som kunne utbre seg i en [[eter (fysikk)|eter]].<ref name="Darrigol"> O. Darrigol, ''Electrodynamics from Ampere to Einstein'',  Oxford University Press, England (2002). ISBN 0-19-850594-9.</ref>

Den som i størst grad var åpen for [[Maxwells ligninger|Maxwells teori]] i [[Tyskland]], var [[Hermann von Helmholtz]] i [[Berlin]]. Han ga sin doktorgradsstudent [[Heinrich Hertz]] i oppgave å eksperimentelt verifisere noen aspekt ved teorien. Da Hertz i 1886 ble utnevnt til professor i [[Karlsruhe]], satte han i gang nye eksperiment som forhåpentligvis ville demonstrere eksistensen av elektromagnetiske bølger.<ref name="Garratt">G.R.M. Garratt, ''The Early History of Radio: From Faraday to Marconi'', Institution of Engineering and Technology, England (1994). ISBN 0-85296-845-0.</ref>

===Hertz-oscillator===
[[Fil:Hertz spark radio transmitter 1887.png|left|thumb|300px|Skjematisk fremstilling av gnistsenderen til Hertz.]]

Periodiske [[svingning]]er og [[bølge]]r i [[elektrisk leder|ledere]] var allerede påvist av mange andre da Hertz startet sine undersøkelser i Karlsruhe. Disse ble vanligvis skapt ved at en eller flere [[leidnerflaske]]r ble ladet opp til en så høy spenning at man fikk en spontan utladning gjennom et [[gnistgap]] som var koblet til med ledninger. Ved teoretiske betraktninger kunne Hertz anslå at dette ville utgjøre en [[svingekrets]] med opptil hundre millioner elektromagnetiske oscillasjoner i sekundet. 

På grunn av den [[elektrisk motstand|ohmske motstand]]en i kretsen, vil strømmen i den raskt avta slik at gnisten slukkes og svingningene opphører. I disse første eksperimentene så han også at en slik utladning kunne utløse en samtidig gnist i en nærliggende spole med et mindre  gnistgap.<ref name = Garratt/>

Ved å erstatte leidnerflaskene med en [[Ruhmkorff-spole]] kunne Hertz studere disse fenomene mer systematisk. Denne spolen induserte spenninger på opptil flere tusen [[volt]] som ble utladet gjennom et gnistgap opptil hundre ganger i sekundet. I serie med dette monterte han et par symmetrisk plassert metallkuler som økte [[kapasitans]]en i kretsen. Hver gnist ga dermed opphav til en dempet, høyfrekvent bølge. Hertz kunne registrere denne med en liten antenna som besto av en enkel ledningsløyfe med et lite gnistgap. Disse sekundære utladningene ser kontinuerlige ut så lenge Ruhmkorrf-spolen er påkoblet da øyet ikke klarer å skille ut de enkelte gnistene fra hverandre. De høres ut som en jevn knitring.<ref name = Bugge> F. Bugge, ''Lærebok i Radio'', Aschehoug & Co., Oslo (1940). </ref>

Allerede i 1894 like etter Hertz' død ble det arrangert et minnemøte ved [[Oxford University]]. Da brukte [[Oliver Lodge]] en slik gnistsender til å sende et [[telegrafi|telegrafisk]] signal  til en mottaker i annen bygning over femti meter unna. Man brukte en [[morsenøkkel]] til å styre strømmen i primærkretsen for induktoren. Ved å holde denne nede i korte eller lengre perioder, kunne man generere en serie med registrerbare prikker og streker i mottakerapparatet.<ref name="Sarkar"> T.K. Sarkar et al., ''History of Wireless'', Wiley-Interscience, New York (2006). ISBN 978-0-471-71814-7.</ref>