Redigerer Gjest Bårdsen (avsnitt)

== Et liv på rømmen ==
11. mars 1822 satt Gjest Baardsen i arrest sammen med Sven Olsen Brekke<ref>[https://byhistoriskforening.org/wp-content/uploads/2022/01/Stavangeren-3-2004.pdf Gunnar Skadberg: «Rådstuen på 1700- og 1800-tallet», ''Stavangeren'' 3/2004  (s. 27)]</ref> fra [[Rennebu]] hos [[lensmann]]en på [[Byrknesøy]] i [[Gulen]], da det brøt ut en [[orkan]] som ga dagen navnet [[galnemåndagen]]. Nesten bare kvinner, barn og eldre menn var igjen på land denne dagen, fordi [[sildefiske]]t pågikk. Men seks av barna hadde samme morgen rodd ut til holmene for å sanke [[dyrefôr]] i [[vårknipe|vårknipa]]. Heller ikke barna rakk hjem før orkanen var over dem med kulde, snø og sludd. Panikkslagne mødre tryglet Baardsen og Brekke om hjelp til å få barna trygt tilbake. Gjest Baardsen var da også båtvant og kjent for sine dristige seilaser. Hans egen far var blitt borte på sjøen. Utpå dagen fikk han og Brekke – skriver Baardsen i sin [[selvbiografi]] – overtalt noen av de mest brukbare karene til å bli med ut og redde barna før de frøs i hjel. De tok to av de beste båtene og lot det stå til. Etter to timers kamp med storm og bølger nådde de ut til den første holmen, der noen vettskremte barn krøp forfrosne sammen i en bergsprekk. På den neste holmen fant de resten av barna, fikk dem i båtene og helskinnet hjem.<ref>[https://klassekampen.no/utgave/2022-03-11/den-galne-stormen Karoline Henanger: «Den galne stormen»,] ''[[Klassekampen]]'' 11. mars 2022</ref>

Baardsen var imidlertid en uforbederlig lovbryter, og i 1827 ble han idømt livsvarig straffarbeid og innsatt i [[Akershus festning|Akershus slott]]. I fangenskapet forfattet han blant annet [[selvbiografi]]en ''Gjest Baardsen Sogndalsfjærns Levnetsløb'' (1835, tre bind), hvor han i stor grad konstruerte en versjon av sitt eget liv som romantisk og ridderlig rettferdig [[gentleman]]styv. Han skrev også en bok om [[rodi]] (fantespråket) og en utredning om fangelivet. Han ble benådet i 1845. Resten av livet reiste han omkring og solgte bøkene sine. Under [[Kolerapandemien i 1826–1837|kolera]]epidemien i [[Christiania]] i [[1833]] ble han smittet,<ref>[http://home.online.no/~fndbred/kol.htm#hov Koleraen rammer hovedstaden] {{Wayback|url=http://home.online.no/~fndbred/kol.htm |date=20100114004616 }}</ref> men døde først i [[Bergen]] i 1849. Han ble da titulert som «Boghandler».

Om hans utseende gis ifølge «Protokoll over uærlige slaver paa livstid ved Agershuus Fæstnings Slaverie» følgende beskrivelse: ''«Signalement: 62 [[tomme]]r (161-163,5 cm) høi, mørkebruun af haar, blaa af øine, sortsmudsket af ansikt med enkelte kopar, mørkladen af hud, maadelig og noget undersat af bygning. Særkjende: På høire forarm 2de hjerter hvori 2de pile, nedenunder I.S.G., og på venstre arm en saakaldet havfrue. Et ar på venstre kindbeen. Det vises paa ryggen at han har været [[Kakstryking|kagstrøgen]].»''

Første gang den selvlærte Bårdsen rømte fra arresten på Bergenhus, sørget han for å få med seg sin franske [[grammatikk]] og en [[komedie]] av [[Ludvig Holberg]]. Han oppgir at det alltid var bøndene som var ute etter ham, alltid fire i følge, bevæpnet med stokker. De fattige tok ham inn, og han betalte dem alltid for dette (av det han hadde stjålet fra andre).<ref>[[Ole Robert Sunde]]: «Fengslende fra fangenskapet», ''[[Dagbladet]]'' 18. november 2017</ref> Han skildrer sin [[fredløshet|fredløse]] tilværelse med realisme: «Da jeg hadde lagt byporten bak meg, var jeg så svak at jeg måtte hvile for hver hundre meter. Jeg fortsatte likevel å gå hele natten, og kjente hele tiden uhyggen fra tukthuset. Det ble sikkert satt inn mange mann i jakten på meg, og uten mat, penger og i tukthusklær syntes jeg det så mørkt ut.»

I 1939 regisserte [[Tancred Ibsen]] en romantisk fremstilling av ham i filmen ''[[Gjest Baardsen (film)|Gjest Baardsen]]''.