Redigerer Giulio Antonio Santorio (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn===
Giulio Antonio Santorio kom fra en slekt med mange jurister. Han var sønn av Leonardo Santorio og hans hustru Carmosina Baratucci. Hans farfar Carlo var blitt myrdet tjue år tidligere, og familien var blitt tvunget til å forlate byen. Det tok tilflukt i [[Gravina di Puglia]], som var føydalområde under den mektige Acquaviva-slekten. 

Tilbake i Caserta tok de hevn: onkel Pasquale drepte offentlig farens mordere. Hans far Leonardo, advokat for Acquaviva'ene, grevene av Casertad, delte denne families politiske skjebne: Dettersom de var pro-franske, og at den fransk-spanske krig også rammet [[kongeriket Napoli]], falt de i unåde i 1528 etter den spansk seier, med påfølgende tap av de fleste av ine eiendommer.<ref>De nærmere omstendigheter er beskrevet av Leonardo Santorio i hans ''Dei successi del sacco di Roma e guerra del regno di Napoli, sotto Lotrech'', første gang trykket i Napoli i 1858.</ref>

Etter at Giulio Antonio Santori hadde studert sivilrett i [[Napoli]] og blitt advokat, tok det ikke lang tid før han la det yrket til side for å bli prest i stedet.

=== Prest===
Han ble presteviet i  1557. Fra 1560 til 1563 var han [[generalvikar]] i sitt hjembispedømme [[Caserta]]. Deretter var han i ett år generalvikar for erkebiskopen av Napoli, kardinal [[Alfonso Carafa]]. Han var da allerede en del av [[inkvisisjonen]], men holdt nesten på å bli et offer for den selv: Han ble anklaget for attentat mot [[pave Pius IV]]s liv, men frifunnet, også fordi kardinalene  [[Carlo Borromeo]] og [[Michele Ghislieri]], O.P. (den senere [[pave Pius V]]) kom til hans forsvar. 

===Erkebiskop===
Etter sitt valg gjorde pave Pius V ham til sin rådgiver, og utnevnte ham i 1566 til erkebiskop av [[Santa Severina]] i [[Calabria]]. Den 12. mars 1566 ble han bispeviet av  kardinal [[Scipione Rebiba]]; medkonsekranter var [[Annibale Caracciolo]], titularbiskop av ''Isola'', og [[Giacomo de Giacomelli]], tidligere titularbiskop av ''Bellicastrum'' (Belcastro).

De fleste av de katolske biskoper som lever i dag kan føre sin [[apostolisk suksesjon|apostoliske suksesjon]] gjennom kardinal Santorio tilbake til kardinal Rebiba.

===Kardinal===
Han ble kreert til [[kardinalprest]] i konsistoriet av 17. mai 1570 av pave Pius V, med ''[[S. Bartolomeo all'Isola]]'' som [[tittelkirke]] (senere ble han kardinalprest av [[Santa Maria in Trastevere]] i 1595 og til slutt i 1597 kardinalbiskop av [[Palestrina]]).

Han flyttet da til Roma og gikk inn i [[Den romerske kurie]], og virket derfra i 32 år målbevisst etter [[motreformasjonen|den katolske motreformasjon]]s ånd og impulser. Han deltok i en rekke pavevalg: I 1572, 1585,  september 1590,  oktober 1590, i 1591 og i 1592. Han ble selv ansett som ''[[papabile]]'' ved flere konklaver: I 1585 (som istedet valgte [[pave Sixtus V]]) og i 1592 ([[pave Klemens VIII]]), Det var kardinaler som var skremt av hans energiske reformvilje, og ville ha mer moderate, kanskje svake, paver.

Som president av [[Kongregasjonen for østkirkene|Kongregasjonen for grekerne]] engasjerte kardinal Santorio seg for en reform av [[basilianerne|basilianermunkene]] som fulgte [[den bysantiske ritus]]. I 1586 ble han kardinal [[Guglielmo Sirleto]]s etterfølger som kardinalprotektor av basilianerordenen. Alt før dette var han blitt kommendatarabbed for det greske kloster ''Sant’Elia di [[Carbone (Basilicata)|Carbone]]'', og lot i 1581 utferdige latinske oversettelser av de greske klosterurkunder. Han stod også bak opprettelsen av et pavelig kollegium i Roma for alumner fra [[Grekenland]] og [[Levanten]] og de gresktalende områder i Sør-Italia, det som senere er blitt kjent som  ''[[Pontificio Collegio Greco]]''. 

I 1584 innviet han jesuittkirken [[Il Gesù]] i Roma. I 1595 fikk han tildelt av pave Klemens VII tittelkirken ''[[Santa Maria in Trastevere]]''.

Som leder av [[Det hellige officium]] var han [[storinkvisitor]] og foretatt granskninger av blant andre kardinal [[Giovanni Morone]], mot filosofen [[Tommaso Campanella]], mot kong [[Henrik IV av Frankrike]], og forestod dødsdommene mot [[Menocchio]] og [[Giordano Bruno]].

[[Pave Klemens VIII]] utnevnte ham ved sin tiltreden i 1592 til sin etterfølger som [[storpønitentiar]], en post som han innehadde til sin død.

I 1597 ble han elevert til kardinalbiskop av det suburbikariske bispedømme [[Palestrina]]. Som leder av  ''Congregatio super negotiis Sancta Fidei et Religionis Catholicae'', forgjengeren til [[Kongregasjonen for troens utbredelse]] (''Propaganda Fide''), engasjerte han seg sterkt for den sistnevnte kongregasjons etablering, men rakk ikke å se sette i sin egen levetid.

Kardinal Santorio var en høyt utdannet mann og var rådgiver for syv paver. Han forfattet mange liturgiske, historiske og kirkerettslige skrifter, og etterlot seg også dagbøker som spiller en viktig rolle for kirkehistorikere. I 1586 offentliggjorde han en prestehåndbok (''Sacerdotale''), som var en forløper til det først i 1614 offentliggjorde [[Rituale Romanum]] og spilte en viktig rolle for omsettelsen av [[Tridentinerreformen]]s liturgiske reformer i praksis.