Redigerer Giorgio de Chirico (avsnitt)

== Liv og arbeide ==
Giorgio de Chirico ble født i 1888 i [[Volos]] i [[Hellas]] av foreldre fra [[Genova]] og [[Sicilia]] i [[Italia]].

Etter studier i [[Aten]] og [[Firenze]], kom han til [[München]] i 1906 og ble elev ved kunstakademiet der. Han leste da filosofiske arbeider av [[Friedrich Nietzsche|Nietzsche]] og [[Arthur Schopenhauer]], og studerte bilder av [[Arnold Böcklin]] og [[Max Klinger]].

Tilbake i Italia malte han (1910) det første i serien ''Metafysisk Piazza''(eng: ''Metaphysical Town Square''): ''«The Enigma of an Autumn Afternoon»'' («Høstettermiddagens gåte») etter åpenbaringsfølelsen han fikk av ''Piazza Santa Croce'' i Firenze. Han malte også bildet «Orakelets gåte» under oppholdet. Han besøkte [[Torino]] på vei tilbake til Paris, og ble fascinert av det metafysiske aspektet ved piazzaene og gateløpene med bueganger. Torino var også Nietzsches by.

Gjennom sin bror møtte han Pierre Laprade, som var medlem av juryen for [[Salon d’Automne]], hvor han fikk stille med tre verker (1912): «Orakelets gåte», «Ettermiddagens gåte» og «Selvportrett». I løpet av 1913 stilte han ut både på ''[[Salon des indépendants]]'' og ''Salon d’Automne'' og ble lagt merke til av både [[Pablo Picasso]] og [[Guillaume Apollinaire]] og solgte sitt første bilde: «Det røde tårnet». Gjennom Apollinaire fikk han kontakt med kunsthandleren [[Paul Guillaume]], som han fikk kontrakt med i 1914.

Han dro til Italia under den [[første verdenskrig]]en og meldte seg som frivillig. Kjennelsen var tjenesteudyktig, og han ble plassert på et sykehus, hvor han fikk tid til å fortsette å male. Fram til 1928 var alle utstillinger utelukkende i Europa.

Han var gift to ganger; siste ekteskap varte livet ut.

de Chirico er best kjent for bildene han laget mellom 1909 og 1919, som var hans metafysiske periode. Bildene blir husket av de som ser dem, som en uro i sjelen, noe utenom, som synes å plage eller forundre figurene og dermed publikum. Senere i livet forlot han denne stilen, men fikk ikke samme kritikerapplaus for de senere bildene.

[[Guillaume Apollinaire]] så umiddelbart noe i bildene som fikk ham til å være hjelpsom med introduksjoner.
 
[[Yves Tanguy]] skrev senere om at han en dag i 1922 så et maleri i vinduet til en kunsthandler – og besluttet der og da at han skulle bli kunstner, uten noensinne før å ha holdt i en pensel.

Blant andre kunstnere som nevner ham som en de har hatt nytte av, er [[Max Ernst]], [[Salvador Dalí]], [[René Magritte]] og [[Philip Guston]]. Giorgio De Chirico hadde bare én elev maleren [[Luca Bestetti]], som gjorde privattimer i sitt hjem, som er en illustratør avhengig av forlaget hans far [[Carlo Bestetti]].

I tillegg har den italienske filmskaperen [[Michelangelo Antonioni]] sagt seg i åndelig gjeld til De Chirico. Dette er trolig mest synlig for publikum i store dvelende panoreringer gjennom øde bylandskaper der noen mennesker sees langt borte eller ikke er der.