Redigerer Giganter (avsnitt)

== Gudekrigen ''Gigantomakhia'' ==
[[Fil:Poseidon Polybotes Cdm Paris 573.jpg|thumb|left|Poseidon stikker ned en av gigantene]]
[[Fil:Athena Enkelados Louvre CA3662.jpg|thumb|left|Athene dreper en gigant.]]
''Gigantomakhia'', fra ''gigas'' (gigant) og ''makhē'' (slag), er grekernes betegnelse på krigen om den [[Kosmos|kosmiske]] orden mellom [[De tolv olympiske guder|de olympiske gudene]], ledet av [[Zevs]], og de nedre styrker bestående av gigantene, ledet av giganten [[Alkyonevs]].<ref>Kerenyi, Karl (1951): ''The Gods of the Greeks'', s. 28–30; [http://mkatz.web.wesleyan.edu/cciv110x/hesiod/cciv110.gigantomachy.html Gigantomachy: Sculpture & Vase Representations] {{Wayback|url=http://mkatz.web.wesleyan.edu/cciv110x/hesiod/cciv110.gigantomachy.html |date=20160701232453 }}</ref> Bakgrunnen var at Gaia, forbitret over fengslingen av hennes avkom [[Titaner|titanene]] i underverden [[Tartaros]] av olympierne, oppildnet gigantene til å gå til krig mot dem, avslutte deres styre og gjenopprette titanenes styre over verden. Ledet av Alkyonevs, Polybotes, og [[Porfyrion]] satte de gudenes styrke på en prøve i den store gudekrigen ''Gigantomakhia''. Gigantene Otos og Efialtes håpet å komme seg til toppen av fjellet [[Olympos]] (hvor gudene bodde) ved å stable fjellrekkene i [[Thessalia]], [[Pilion]] og [[Ossa (fjell)|Ossa]] oppå hverandre.

Olympierne påkalte hjelp fra halvguden [[Herakles]] etter at et [[profeti]] fra [[Hera]] hadde advart dem om at gudene ikke kunne seire uten deltagelse fra sønnen til en dødelig (menneskelig) kvinne.<ref>Pseudo-Apollodorus: ''[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Bibliotheke]]'' 1.6.1.</ref> [[Athene]], på oppdrag fra Zevs, oppsøkte Herakles, og krevde hans deltagelse i kampen. Herakles svarte på Athenes anmodning med å skyte en pil dyppet i det giftige blodet til den drepte [[Hydra (gresk mytologi)|Hydra]] i Alkyonevs, noe som fikk giganten til å falle til jorden. Imidlertid var giganten udødelig så lenge som han forble i Pallene, sitt hjemland, men på Athenes råd trakk Herakles giganten ut av dette området og banket ham til døde. Herakles drepte ikke bare Alkyonevs, men ga også de dødelige slagene til de gigantene som hadde blitt såret av de olympiske gudene. De som han drepte var Alkyonevs, Efialtes, Leon, Pelorevs, Porfyrion og Theodamas.<ref name="theoi">[http://www.theoi.com/Gigante/Gigantes.html «Gigantes»], ''Theoi Project''</ref>

Olympierne bekjempet gigantene med hjelp fra [[Moirer|moirene]], greske skjebnegudinner, da det før nevnte profetien hadde slått fast at gigantene ville beseire de kombinerte kreftene til [[Olympos]] og skjebnes søstre om ikke Herakles deltok.

[[Fil:Gigantomaquia_-_dibujo.jpg|thumb|Krigen mot gigantene.]]
[[Fil:Cílix de ceràmica àtica de figures negres.JPG|thumb|Gresk svartfigurvase med motiv fra ''Gigantomakhia'', 500-tallet f.Kr.]]
Denne krigen skjedde på den tiden da Herakles levde, slik at mange hendelser hadde allerede skjedd: etableringen av de olympiske gudene, deres etterkommere, hendelsene til [[Persevs]] (en av Herakles' forfedre), og videre. I gudekrigen var olympierne, moirene og Herakles allierte, og beseiret gigantene og slo ned opprøret mot den kosmiske orden, bekreftet sitt styre over jorden, havet og himmelen, og stengte gigantene inne i underverden i Tartaros. Den eneste giganten som ikke ble drept i krigen var Aristaevs/Aristaios (men ikke til å forveksles med guden [[Aristaios]], en [[kulturhelt]] og sønn av [[Apollon]]) som flyktet fra kampen, men Gaia forvandlet ham til en [[tordivler|tordivel]] slik at han skulle være trygg for gudenes vrede.<ref name="theoi" /><ref>[http://www.theoi.com/Gigante/GiganteAristaios.html «Aristaios»], ''Theoi Project''</ref>

Om ''Gigantomakhia'' ble tolket i antikken som en form for indirekte «hevn for titanerne» mot olympierne — da gigantenes seier ville til dels ha betydd en gjeninnføring av titanenes tidsalder — er ikke bevitnet i noen av de få litterære referansene. Senere [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistiske]] og [[romersk]]e poeter og forfattere tenderte til å forveksle eller ha uklare skillelinjer mellom titanene og gigantene.<ref>I et bevart fragment fra [[Gnaeus Naevius|Naevius]]' dikt om [[punerkrigene]], beskrev han gigantene Runcus og Purpureus (Porfyrion):
:''Inerant signa expressa, quo modo Titani''
:''bicorpores Gigantes, magnique [[Atlas (mytologi)|Atlantes]]''
:''Runcus ac Purpureus filii [[Gaia|Terras]]''.
Eduard Fraenkel har bemerket om disse tekstlinjene, med deres meget uvanlige flertall ''Atlantes'', «Det overrasker oss ikke å finne navnene ''Titani'' og ''Gigantes'' benyttet vilkårlig til å bety de samme mytologiske vesener, for vi er vant med identifiseringen, eller forvekslingen, av disse to adskilte monstrene som, om ikke opprinnelig, hadde antagelig blitt ganske vanlig på tiden til Naevius». Fraenkel, Eduard (1954): «The Giants in the Poem of Naevius» i: ''The Journal of Roman Studies'' '''44''' (s. 14-17) s. 15 og note.</ref>

I henhold til grekerne ble gigantene gravlagt av gudene under jorden hvor deres vridninger førte til vulkanske utbrudd og jordskjelv. I ikoniske representasjoner av ''Gigantomakhia'' var et populært emne for [[Greske vaser|greske vasemalere]] på 400-tallet f.Kr.

Mer imponerende avbildninger av ''Gigantomakhia'' kan bli sett på klassiske skulpturrelieffer, slik som på [[Pergamonalteret|storalteret til Pergamon]], som i dag er i Berlin, hvor gigantene med slanger som bein er fastlåst i kamp med en gruppe guder. I [[antikken]] ble det største [[Dorisk søyleorden|doriske tempelet]] som noen gang ble konstruert, reist i greske [[Agrigento]] på [[Sicilia]], og det var tempelet for olympiske Zevs, om enn aldri fullført, hadde en skulpturdekor som omhandlet de samme hendelsene.<ref>Et repertoar av temaene i gresk kunst er gitt i Vian, Francis (1951): ''Répertoire des gigantomachie figurées'' (Paris) og Vian, Francis (1952): ''La Guerre des Géants'' (Paris).</ref>