Redigerer Gibraltars vannforsyning og sanitæranlegg (avsnitt)

== Historie ==
=== Under maurisk og spansk styre ===
[[Fil:Nun's Well, Europa Point, Gibraltar.jpg|right|thumb|[[Nonnens brønn]] er antatt å være den eldste bevarte strukturen for å lagre vann under bakken i Gibraltar.]]
Gibraltar var ubebodd i [[oldtiden]] og [[antikken]] grunnet mangelen på vanntilførsel for å understøtte en fast bosetning,<ref>Jackson (1986), s. 22</ref> men på [[1000-tallet]] etablerte [[maurere]] ([[muslim]]sk invasjon fra [[Nord-Afrika]]) en [[festning]] på Gibraltar som forsvar mot de [[Kristendom|kristne]] kongedømmene [[Kongedømmet Aragón|Aragón]] og [[Kongedømmet Castilla|Castilla]].<ref>Hills (1974), s. 13</ref> Maurerne skaffet seg vann gjennom å samle nedbør på hustakene og fra grunne [[brønne]]r sanden vest for Gibraltarklippen, og oppbevarte lokal overflatevann i [[cisterne]]r.<ref name="Rose_248">Rose (2000), s. 248</ref> På [[1300-tallet]] bygget de en [[akvedukt]] som samlet vann fra et område sør for byen i nærheten av hva som i dag er Gibraltars botaniske have, og transporterte det rundt 1 350 meter til en kilde innenfor byen.<ref name="Sawchuk_134">Sawchuk (2007), s. 134</ref> Fountain Ramp på den vestlige siden av plassen John Mackintosh Square har bevart i sitt navn lokaliseringen av akveduktens opprinnelige endestasjon.<ref>Rose (2004), s. 244</ref>

Etter at Castilla befridde Gibraltar på [[1400-tallet]] ble akvedukten renovert og et par med reservoar ble bygget i tiden rundt 1694.<ref name="Rose_248"/> Et reservoar fra [[middelalderen]], [[Nonnens brønn]], er fortsatt bevart på [[Europa Point]] helt i sørenden av Gibraltarhalvøya, men det er uklart når den ble bygget og av hvem.<ref name="Gomez">Gomez, Freddy (20. januar 2008): [http://vox.gi/science/geology/3305-Ground_Surface_Water_Supply20012008.html «Geology – Ground and Surface Water Supply»]  {{Wayback|url=http://vox.gi/science/geology/3305-Ground_Surface_Water_Supply20012008.html |date=20130808030107 }}, ''Vox''.</ref> Da Thomas James så den på [[1770-tallet]] nedtegnet han at den var innfestet med [[igler]]. Det skaffet problemer for de britiske soldatene ved garnisonen som var tvunget til å drikke vannet ettersom iglene festet seg til soldatenes tunger «og sugde for føde, forsaket tap av blod som (...) skremte en del av mennene ikke så lite.»<ref>James (1771), s. 327</ref>

Den eneste andre kilden til ferskvann var fra brønner boret ned i landtangen mellom Spania og Gibraltar, noe som skaffet ikke drikkelige vann.<ref name="Sawchuk_134"/> I løpet av 1800-tallet kunne de sivile trekke vann for en avgift, men denne tilgangen ble skattebelagt av britene. Noen få boliger, hovedsakelig besatt av britiske myndighetsfolk, hadde deres egne private brønner. Det meste av befolkningen måtte imidlertid benytte offentlige brønner og derfra frakte vannet til sine hjem i byen. Vannivået ble gradvis redusert i løpet av de tørre sommermånedene, og tidvis tørket de helt opp om nedbøren i løpet av året hadde vært lavere enn vanlig.<ref name="Sawchuk_135">Sawchuk (2007), s. 135</ref>

Historiske kilder er motstridende til hvor mye grunnvann det faktisk var tilgjengelig i Gibraltar. En skribent fra 1600-tallet, [[Alonso Hernández del Portillo]], forsikret at «byen har mange brønner og kilder med meget ferskt og sunt vann» og at «kilder med ferskt vann kunne bli sett sprute ut av havet ved foten av klippen,» muligens en referanse til en [[Kilde (vann)|kilde]] ved en forkastning kalt for Orillon (på stedet for det senere militære Orillon-batteriet) i nordvest for klippen. Ved midten av 1800-tallet skrev imidlertid den britiske skribenten [[Frederick Sayer]] at «det er ingen kilder med rent ferskvann»; tilførselen fra de få grunnene brønnene som hadde eksistert hadde i bestefall blitt til [[brakkvann]]. Hva som er sikkert at ved Sayers tid hadde de eksisterende vanntilgangen blitt i økende grad utilfredsstillende for dekke behovet til den voksende sivile befolkningen i Gibraltar.<ref name="Rose_250">Rose (2000), s. 250</ref>

=== Under britisk styre ===
[[Fil:Gibraltar aqueduct fountain.jpg|thumb|En tidligere spansk kilde med [[vannkaster]] i Gibraltar, benyttet fra 1684 til 1962.]]
[[Fil:Main Street Colour Griffiths.JPG|thumb|Utsyn over hovedgaten i Gibraltar tidlig på 1800-tallet; den var gjennomtrengende av stinkende stank fra spillvann og kloakk under veibanen.]]
Den spanske infrastrukturen for vann fortsatte å bli benyttet av britene lenge etter at Gibraltar var blitt erobret i [[1704]]. Så sent som [[1863]] var det ikke en eneste vannledning i byen bortsett fra den spanske akvedukten.<ref name="Rose_249">Rose (2000), s. 249</ref> Hovedkilden til drikkevann, annet enn fra akvedukten, var regnvann som ble samlet i løpet av vinteren. De britiske militæret var avhengige av store vannbeholder som var montert på hustakene for å samle regnvann, mens vanlige gibraltere benyttet tønner og store, keramiske kar som ble kalt for ''tinajas''. Ved denne tiden bodde de fleste gibraltere i bygninger med to eller tre etasjer og med indre gårdsplass kalt for ''patios'', og som det bodde to eller tre familier i. Husene var som regel eid av en fraværende huseier eller av den britiske regjeringen, og ingen av dem hadde større interesse i å bygge private cisterner. Gårdsplassene var således overfylt med tønner og tinajas for å skaffe innbyggerne vann i løpet av de tørre sommermånedene. Om de gikk tørr var den eneste andre kilden til vann fra kramkarer som brakte tønner med vann fra Spania og solgte det til høye priser. Det oppmuntret folk til resirkulere deres vann så mye som mulig for å gjenbruke det i størst mulig grad.<ref name="Sawchuk_136">Sawchuk (2007), s. 136</ref>

Gibraltars kroniske mangel på ferskvann hadde betydelige negative konsekvenser for innbyggerne, både de sivile som militæret. Militæret tok prioritet, men gjorde ingen anstrengelser på å rasjonere eller fordele det. [[British Army|Den britiske hæren]] og [[Royal Navy|den britiske marinen]] konkurrerte om den samme begrensede tilgangen på vann. Begge hadde behov for store volum av vann, men ankomst av en flåte til Gibraltar kunne medføre at stedet forsyninger av vann og mat ble konsumert raskt uten at det ble etterlatt noe til overs. Den raske veksten i Gibraltars befolkning i løpet av 1700- og 1800-tallet la ytterligere press på området vanntilgang. Det var en femdoblet økning i antallet mellom 1784 og 1800, og ytterligere en tredobling til rundt 16 800 innbyggere ved 1814.<ref name="Sawchuk_135"/>  Den gamle spanske vannforsyningen og nedbørsoppsamlingen i byen var i stand til så vidt å dekke behovene til et antall på rundt 3000 mennesker, men med flere mennesker ble vannmangelen åpenbar og økende grad vanskelig.<ref>Rose (2004), s. 246</ref>

Det andre epidemiske utbruddet skjedde samtidig som ankomsten av general [[George Don]] i [[1814]] som den nye guvernøren av Gibraltar. Han beordret at alle nye bygninger skulle ha en cisterne, og instruerte at eksisterende vannbeholdere skulle dekkes til. Det siste grepet kan muligens å ha avhjulpet problemet med mygg, men det var antagelig ikke generalens hensikt da forholdet mellom mygg og [[gulfeber]] ennå ikke var kjent. Årsaken for utbruddet av sykdommen hadde blitt lagt på ''[[miasma]]'', en feilaktig teori om det var dårlig luft og lukt fra råttent søppel som eksisterte overalt på Gibraltar.<ref name="Sawchuk_137">Sawchuk (2007), s. 137</ref>

Et nytt kloakksystem ble bygget på Dons ordre i 1815, men det var så skrøpelig designet at det faktisk forverret Gibraltars sanitære problemer. Det kunne ikke bli spylt og var ikke tilstrekkelig skrånet til få kloakken til tømmes i bukten. Som et resultat fraktet systemet kloakken fra den øvre delen av byen og til den nedre hvor det stablet seg opp under hovedgatene. Kloakken ble værende der inntil vinterregnet vasket det bort og tømte det i bukten, men ettersom avløpet for så kort ble kloakken vasket tilbake på stranden og førte til at strandområdet var belagt av tykt kloakksøl.<ref name="Sawchuk_137"/>

Med unntak av mygg, hadde Gibraltars cisterner andre betydelige hygieniske problemer. Vannet som ble lagret var ufiltrert og var ofte lokalisert ved områder som kjøkken, utedo og områder med husdyr som fjærkre. Gibraltars koloni av [[berberape]]r bidro til problemene med avføring på hustakene og i cisternene. Vannet var tilsynelatende friskt, men i virkeligheten tenderte cisternene til å samle opp uhygieniske avfall av mange typer.<ref name="Sawchuk_138">Sawchuk (2007), s. 138</ref>

Utbruddet av [[Kolerapandemien i 1826–1837|asiatisk kolerapandemi]] nådde London ved 1831 og Gibraltar året etter. Som med gulfeber ble den tilskrevet ''miasma'' og dens virkelige årsak, kontaminert drikkevann, var ikke kjent. Gibraltars garnison ble langt hardere rammet enn den sivile befolkningen og hadde tre ganger høyere dødelighet. Selv da var dødsfallene relativt moderate og de britiske myndighetene følte lite press på å gjøre noe som helst med situasjonen til tross for [[Kolerapandemien i 1846–1860|ytterligere utbrudd av kolera i 1848–49 og 1854]].<ref name="Sawchuk_138"/>

Ved midten av 1800-tallet hadde reformatorer i Storbritannia begynt å forstå forbindelsen mellom hygienisering og offentlig helse. Oppdagelsen av en lege i London, doktor [[John Snow]], av forbindelsen mellom [[kolera]] og [[Septik|kloakkforurenset]] vann førte til utbedringer av vanntilførselen av mange britiske byer. På samme tid begynte den militære ledelsen å innse viktigheten av soldatenes levevilkår etter erfaringene fra [[Krimkrigen]] hvor det var langt flere som døde av sykdom enn i krigføring. Det førte til forbedringer på de sanitære forholdene i de militære brakkene i Gibraltar ved bedre vaskemuligheter og avløp. Det ble også åpenbart at Gibraltars vannforsyning ville være utilstrekkelig i tilfelle av en langvarig beleiring.<ref name="Sawchuk_139">Sawchuk (2007), s. 139</ref>

[[Fil:Gibraltar aqueduct fountain red plaque.jpg|thumb|Plakett ved akvedukten.]]
En parlamentarisk kommisjon for forbedring av brakker og sykehus ble etablert i 1862 for å gjøre undersøkelser av de sanitære forholdene i Gibraltar og andre britiske besittelser ved Middelhavet.<ref name="Rose_249"/> Kommisjonens konklusjon var bitende: det hadde ikke vært noen investering i offentlig infrastruktur for vanntilførselen i Gibraltar på 150 år, noe som tvang den sivile befolkningen til helt og holdent å stole på deres egne ressurser og oppfinnsomhet. Offentlig anlegg for å lagre vann ga kun fire til seks liter med vann per person om dagen, og det for alle formål, inkludert vask, matlaging og drikke, langt under det anbefalte nivå på ni liter om dagen. En tredjedel av befolkningen hadde ikke tilgang til vanntanker eller private brønner, og måtte enten skaffe seg vann fra brønner med brakkvann eller betalte for det med ublu priser fra spanske gateselgere. En dag med seks liter med importert vann kostet like mye som et års tilførsel med vann i England. Militæret hadde også utilstrekkelig med vann, kun sju liter per dag for hvert medlem av garnisonen.<ref name="Sawchuk_139"/>

Som løytnant William Hume, kvartermester ved garnisonen uttrykte det, «innbyggerne skylder ingenting til den britiske regjeringen for den lille tilførselen av vann de har hatt i 150 år... det vil synes at fra vår erobring i 1704 og ned til de siste 15 årene har ingenting blitt gjort for samle vann eller øke tilførselen, over hode ingenting.»<ref name="Rose_247">Rose (2000), s. 247</ref> Kommisjonen konkluderte med at den eksisterende vanntilførselen var "dårlig, mangelfull og kostbar", at kloakkavløpet var «mangelfull» til «meget dårlig» og at saniteringen var «meget motbydelig og farlig for helsen» for de rundt 16 000 innbyggerne og de rundt 6000-7000 soldatene. Tilgangen på vann per hode var så lavt at det var «akkurat som om garnison var under beleiring» og var «ytterst utilstrekkelig for soldatenes behov i et slik klima». En kjemisk analyse av vannforsyningen viste at den hadde «usedvanlig» mengder med forurensninger, inkludert urimelige mengder av organisk materiale, [[nitrat]]er og [[klorid]]er. Det indikerte at havvann og kloakk hadde infiltrert byens forsyning på drikkevann. Funnene førte til at den gamle, spanske akvedukten og brønnene ble stengt helt og holdent da man innså at de var farlig for den offentlige helse.<ref name="Rose_247"/>

=== Utbedringer sent på 1800-tallet ===
[[Fil:Rain Water Fountain at Gunner's Parade.jpg|thumb|''Aguadores'' (vannselgere) fyller deres tønner ved en kilde i Gunner's Parade (i dag Governor's Parade).]]
[[Fil:Gibraltar East Side Water Catchments in 1992.jpg|thumb|Det tidligere systemet med vannoppsamling på østsiden av Gibraltarklippen i 1992.]]
Et nytt utbrudd av [[kolera]] i [[1865]], som drepte flere hundre mennesker, førte til en rask opprettelse av en kommisjon for sanitære forhold i Gibraltar. Ironisk nok hadde dette fragmentariske vannsystemet i Gibraltar antagelig forhindret spredningen av utbruddet da det isolerte forurenset vannforsyninger.<ref name="Sawchuk_140-141">Sawchuk (2007), s. 140-141</ref> Det var antagelig mindre smittefare for innbyggerne som trakk deres vann fra private brønner eller cisterner enn de som var avhengige av offentlige brønner eller importert spansk vann.

Kommisjonen forsøkte å finne en alternativ forsyningskilde på drikkevann for byen og garnisonen.<ref name="Rose_249"/> Den forsøkte også øke andelen av regnvann som ble fanget ved å innføre Gibraltars første forordning om offentlig helse i 1869. Den beordret alle nye bolighus å ha vanntanker under bakken.<ref name="Rose_249"/> Ved en tilskyndelse fra kommisjonen, bestilte de britiske kolonimyndighetene den første geologiske undersøkelsen av Gibraltar. Den ble utført i 1877 av herrene A.C. Ramsey og J. Geikie. Selv det ga verdifull data, klarte den ikke å lokalisere noe grunnvann eller vannførende sjikt.<ref name="Gomez"/>  Det ble utført boring i landtangen mellom Spania og Gibraltar i et ikke vellykket forsøk på å finne grunnvann, men førte isteden til en forbedret tilførsel av brakkvann som var nyttig av sanitære hensyn.<ref name="Rose_251">Rose (2000), s. 251</ref> Kommisjonen innførte et system, som fortsatt er i bruk i dag, ved å pumpe saltvann inn i et reservoar i den øvre delen av byen hvor det ble distribuert nedover til byen for sanitært bruk.<ref name="Sawchuk_140-141"/> Det ble også gjort forsøk på senke borehull i 1892 og 1943, men ingen av forsøkene var vellykket for å finne drikkevann.<ref name="Gomez"/>

En annen teknologisk løsning ble innført i 1885: å skaffe seg ferskvann fra havet ved [[avsalting]]. Det hadde blitt foreslått allerede i 1869 da det ble planlagt at kondensatorer kunne bli benyttet for å produsere 122 kubikkmeter av rent vann per dag fra havvann. Ideen ble imidlertid lagt til side grunnet de høye produksjonskostnadene, men på midten av 1880-tallet var det innlysende at behovet for drikkevann ikke ville være tilstrekkelig ved en eventuell beleiring. [[War Office|Krigsministeriet]] hadde endret mening og besluttet å finansiere prosjektet. Det første rensede og avsaltete vannet fra nylig installerte kondensatorer ble produsert i mars 1885. Ettersom Gibraltar fortsatt ikke hadde noe distribusjonsnettverk for å fordele drikkevann, kunne det bare bli fordelt fra tønner i vogner trukket av esler eller for hånd. Til tross for kostnadene kunne den nye vannforsyningen gi innbyggerne i Gibraltar, for første gang i historien, en kilde av [[patogen]]fritt vann. Det nye systemet viste sin verdi kun noen få uker etter at det ble installert da kolera brøt ut i byen [[La Línea de la Concepción]], rett over grensen til Spania. 191 av La Líneas befolkning på 12 000 innbyggere døde av sykdommen, men kun 22 døde i Gibraltar, omtrent fem prosent av dødsraten til det foregående kolerautbruddet.<ref>Sawchuk (2007), s. 142</ref>

Letingen etter nye forsyninger av vann førte ingeniørene ved inngangen til det nye århundret til undersøke de åpne flatene på den øvre delen av klippen hvor konstruksjoner for oppsamling av vann ble bygget ved å fjerne vegetasjon og forsegle sprekker med sement eller gipsblanding. Det dannet en glatt flate på klippen og fungerte som avløpsområder som dirigere vann ned i kanaler.<ref name="Rose_112"/> Slike oppsamlinger var hovedsakelig benyttet av militæret for å skaffe vann til ellers artilleribatterier og utposter som det var vanskelig å forsyne. I 1903 kom sjefingeniøren opp med en plan til å benytte samme prinsippet i stor stil på [[Gibraltars sanddyne]] langs østsiden av klippen ved området til bukten Sandy Bay. En skråning på 10 [[Acre (måleenhet)|acre]] som hadde en helling på 35°, ble dekket av bølgeformete jernplater forbundet til et rammeverk av tømmer. Det ble benyttet gjennomsnittlig 2 400 plater per acre.<ref name="Gomez"/>

I 1003 ble et område på 40 000 kvadratmeter dekket på denne måten, fulgt av ytterligere 56 000 kvadratmeter mellom 1911 og 1914, og ytterligere 40 000 kvadratmeter mellom 1958 og 1961. Området for oppsamling av nedbør nådde til sist 243 000 kvadratmeter.<ref name="Rose_112"/> Vannet rant ned i kanaler ved foten av oppsamlingssystemet, rundt 100 meter over havet, og fløt videre gjennom en tunnel til reservoarer på den vestlige siden av klippen. Til tross for deres påfallende framtoning klarte ikke dette systemet for å samle nedbør ikke til at det ble produsert mye vann, kun rundt 60 000 kubikkmeter i løpet av år med mye nedbør. Nye og mer kostnadseffektive metoder for avsaltning gjorde oppsamlingsområdet ved saltdynen uøkonomisk og 1991 ble beslutningen tatt å avvikle det. Systemet ble deretter tatt fra hverandre og sanddynen ble renovert og tilbakeført til sin opprinnelige tilstand.<ref name="Rose_250"/><ref name="Sawchuk_143">Sawchuk (2007), s. 143</ref>