Redigerer Giacomo Leopardi (avsnitt)

==Liv og virke==
Han var sønn av Monaldo Leopardi, som var greve av en liten landsby i [[Marche]], som da ble styrt som en del av [[Pavestatene]]. Hans mor var [[marki]]se Adelaide Antici.

Leopardi vokste opp i isolasjon, normalt bare omgitt av sin far og noen prester som underviste ham. Faren influerte ham sterkt som dikter, og var svært interessert i litteratur.{{tr}} Selv om han hadde tapt det mest av sin arv i feilslåtte forretningsprosjekter klarte han å ta vare på en kostbar boksamling, som ble åpnet for publikum i 1812.

Leopardis ensomhet, som ble forverret av familiens stive manerer, førte til at han tilbrakte mye av sin tid med å lese i farens bibliotek.{{tr}} Da han var to år gammel trengte han ikke lenger lærere.{{tr}} Da han var 17 hadde han enorme kunnskaper innen en rekke fag.{{tr}} Blant annet lærte han seg minst syv språk, historie, filosofi, filologi, naturvitenskap og astronomi. Hans lange dager i det usunne klimaet i biblioteket kan ha bidratt til at han utviklet [[astma]] og [[skoliose]].{{tr}} Han hadde også svekket syn etter å ha lest i skinnet fra et stearinlys på mørke kvelder.

Han startet sin skrivende karrière som oversetter, for det meste av klassiske verker. Blant annet ga han ut en oversettelse til italiensk av [[Horats]]' ''Ars poetica''. Han skrev også noen mindre vitenskapelige avhandlinger. I 1816 skrev han til det litterære tidsskriftet ''Biblioteca Italiana'', og forsvarte italienske klassisister mot angrep fra [[Madame de Staël]]. På dette tidspunkt hadde han begynt å skrive poesi. Hans stil var neoklassisk, noe som var moderne i tiden. Han begynte å skrive ''Zibaldone'', som er en stor samling av tanker og dikt, og han begynte også en langvarig korrespondanse med [[Pietro Giordani]]. 

Det er mulig at han ble forelsket i sin kusine Gertrude Cassi, som var gift.{{tr}} Hans ''Diario d'amore'' (''Kjærlighetens dagbok'') er fra den tiden det i så fall skjedde. Natalino Sapegno, en av de fremste italienske litteraturkritikerne, mener at det heller er en mer generell ungdommelig utforsking av romantisk kjærlighet som ligger bak verket.{{tr}}

I 1819 forsøkte han å rømme hjemmefra, men faren oppdaget det og stanset ham. I brev forteller han om sin dårlige fysiske forfatning, blant annet midlertidig blindhet som hindret ham i å lese. Etter at denne tilstanden hadde gått over skrev han deler av samlingen ''Idilli'' (''Idyller''), inkludert «L'infinito» og «Alla luna». I 1822 fikk han lov til å reise fra Recanati, og dro til [[Roma]]. Der fant han ikke noen jobb, og reiste snart ulykkelig tilbake. Under oppholdet hadde hans verker blitt kjent i Roma, og mange satte pris på poesien.{{tr}}

Etter hjemkomsten skrev Leopardi ''Operette morali'' der han nedfelte sine mest dystre filosofiske tanker. Hans pessimisme kommer i dette verket klart fram.{{tr}}

I 1825 dro han til [[Milano]], og skulle aldri mer vende tilbake til Recanati. Han jobbet en periode for redaktøren Fortunato Stella. Deretter fulgte han etter grevinne Teresa Malvezzi, som han var fascinert av, til [[Bologna]], og så videre til [[Firenze]]. Der møtte han [[Alessandro Manzoni]], den andre store italienske dikteren fra denne perioden. Under et opphold i [[Pisa]] skrev han ''A Silvia'' (''Til Silvia''). 

I 1830 klarte noen venner å sikre et stipend til Leopardi, noe som førte til at han endelig kunne føle seg frigjort fra Recanati. Samlingen ''Canti'' (''Sanger''), utgitt i 1831, inneholder de fleste av hans dikt. Han slo seg ned i Firenze. Der forelsket han seg i den gifte kvinnen Fanny Targioni Tozzetti, som ikke gjengjeldte hans kjærlighet. Han møtte også Antonio Ranieri, en [[napoli]]taner i eksil.

Senere reiste han til Napoli for å besøke Ranieri, som hadde flyttet hjem. I Napoli fikk han et godt, men antagelig ikke romantisk, forhold til Ranieris søster Paolina, og et nært vennskap med [[Basilio Puoti]].{{tr}} Han ble også meget glad i iskrem, som han i Napoli smakte for første gang.{{tr}} 

Etter noen måneders opphold i Napoli døde han, etter å ha utviklet [[ødem]]er.{{tr}}