Redigerer Gerhart Hauptmann (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hauptmann gikk først i landsbyskolen, og det var meningen at han skulle bli bonde. Men det lyktes ham, trass i de trange forhold hjemme, å komme inn på kunstskolen i [[Breslau]], som elev av billedhugger Härtel. Senere studerte han i [[Jena]], og hans første dikteriske forsøk var en dramatisering av [[Esaias Tegnér]]s «Frithiof’s Saga» under tittelen «Ingeborg».<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015091848027|tittel=Bøverpelsen: en tjuvkomedie i 4 akter av Gerhart Hauptmann|etternavn=Hauptmann|fornavn=Gerhart|dato=1925|utgiver=Det norske teatret|år=|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

I 1883 dro han til Italia, bosatte seg etter sin hjemkomst dels i Berlin, dels i Schreibershau, og oppholdt seg senere lengre tid av gangen på sin eiendom «Agnetendorf» i [[Riesengebirge]].

=== Forfatterkarriere ===
Hans første bok, det episke dikt «Promethidenlos» vakte kun liten oppmerksomhet. Men hans naturalistiske drama «Vor Sonnenaufgang» ble ved urfremførelsen på [[Freie Bühne]] i [[Berlin]] 20. oktober 1889 sterkt omstridt. 

Så fulgte den lange rekke dramatiske verker som gjorde Hauptmann til en av de fremste dikterne i datidens Tysklands; skuespill som ''Der Friedensfest'', ''Einsame Menschen'', ''Die Weber'', ''Fuhrmann Henschel'', ''Rose-Bernd'', ''Der Biberpelz'' og ''Hanneles Himmelfahrt'', samt eventyrstykker som ''Die versunkene Glocke'' og ''Und Pippa tanzt'', ''Der rothe Hahn'', ''Michael Kramer'' og ''Die Ratte''». Deretter skrev han flere historiske dramaer, som ''Florian Geyer'', ''Der arme Heinrich'', ''Griselda'' og ''König Karls Geisel''.

Dramaet ''Gabriel Schillings Flucht'' ble oppført første gang ved festspillene i Lauchstädt i juni 1912. ''Ein Festspiel in deutschen Reimen'' ble i 1913 ble fremført som 100 års festspill i Breslau, men oppførelsen ble avbrutt av patriotiske grunner. Hans siste drama var ''Der weisze Heiland'' i 1920. 

En reise i Hellas skildret han i ''Griechischer Frühling'' (1908). Videre har Hartmann skrevet novellesamlingen ''Bahnwärter Thiel — Der Apostel'' og de store romanene ''Der Narr in Christo Emanuel Quint'' (1910) og ''Atlantis'' (1912).

Hauptmann var høyt verdsatt i samtidens kulturliv for sine karakterskildringer og sin originale, poetiske idérikdom. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1912.

Romanen ''Atlantis'' (1912) ble grunnlaget for en dansk stumfilm. Romanen ble utgitt en måned før [[RMS «Titanic»|«Titanic»]]-katastrofen, og filmen ble lansert under ett år etter. Handlingen dreide seg om et kjærlighetsforhold på et linjeskip på vei mot undergangen. og sammentreffet med forliset til «Titanic» gjorde at det ble et såpass sårt verk at man i Norge forbød fremvisning av filmen.<ref>Pedersen, Sune Christian, [http://www.teponia.dk/museumsposten/index.php?artikelid=128 ''The Titanic Myth'']   {{Wayback|url=http://www.teponia.dk/museumsposten/index.php?artikelid=128 |date=20120209162405 }}
, Post & Tele Museum of Denmark, 3rd Quarterly, (2001)</ref>

[[Keiser Wilhelm II]] var skeptisk til Hauptmann, og mente at han i noen verker trakk i pasifistisk retning. Andre mente det tvert motsatte. Ved urbruddet av [[første verdenskrig]] gav Hauptmann krigen sin entusiastiske tilslutning. Senere skulle han imidlertid moderere seg, og til og med snu helt om. 

Etter Tysklands nederlag og monarkiets fall dro Hauptmann til den pasifistiske koloni [[Monte Verità]], nær [[Locarno]] i Sveits. Flere år etter skrev han ''Till Eulenspiegel'', en poetisk hyldest til [[Hans Paasche]], pasifisten og reformisten som ble snikmyrdet av ultra-nasjonalister.

Etter den [[nazistisk]]e ''[[Machtergreifung]]'' i Tyskland i 1933 undertegnet Hauptmann en lojalitetsed, og søkte om opptak i [[NSDAP]]. Men søknaden ble ikke innvilget. Nazistisk tankegods kom ikke til å flyte inn i hans forfatterskap. Han hadde sine merknader til Hitlers ''[[Mein Kampf]]'' og gav uttrykk for opposisjon mot [[Alfred Rosenberg]]s tanker. Han hadde imidlertid tidligere vært en av grunnleggerne av den [[Eugenikk|eugeniske]] organisasjon [[Det tyske selskap for rasehygiene]] i Berlin i 1905, og i sitt tidlige forfatterskap hadde han beskjeftiget seg med tanken om arvelig alkoholisme (en skikkelse i en bok ville ikke sette barn til verden av denne grunn). Dette var et populært tema blant eugenikere den gang, og med på å begrunne deres progaganda for raserøkt. 

Hauptmann forble høyt skattet av publikum, og av den grunn gjorde nazistene det de kunne for å forhindre at han skulle få lyst til å emigrere - mange av hans kolleger hadde forlatt landet.

Sensorene under propagandaminister [[Joseph Goebbels]] holdt øye med Hauptmanns produksjon, og forbød gjenutgivelse av et verk der han hadde fremstilt en svart mann på en positiv måte. Hauptmann ble fortalt at forbudet skyldtes papirmangel. 

Hauptmann gjennomlevde den siste fasen av [[annen verdenskrig]] i sin bolig ''Wiesenstein.'' I 1944 publiserte han [[Atreidae|''Atreus'']]-[[Tetralogi|tetralogien]], som han hadde arbeidet på i fire år. Den bestod av ''Iphigenia in Delphi'', ''Iphigenia in Aulis'', ''Agamemnons Tod'', og ''Elektra''. I 1944 ble Hauptmanns navn oppført på den såkalte [[Gottbegnadeten-Liste]], en liste over kunstnere som ble ansett særlig viktige for den nazistiske bevegelse og dermed var fritatt for byrdene med å bidra til krigsinnsatsen. Han var også én av seks forfattere som ble ført opp på en spesialliste over "uunnværlige kunstnere".

Etter krigen ble hans hjemregion [[Schlesien]] del av Polen. Hauptmann fikk en midlertidig tillatelse til å forbli der. Men den 7. april 1946 ble han meddelt av sovjeterne at den polske regjering krevde at han skulle flytte til Tyskland. Før flyttingen kunne iverksettes ble han alvorlig syk.