Redigerer Georg Philipp Telemann (avsnitt)

== Biografi ==
=== Barn- og ungdom ===
Telemann kom fra en velutdannet øvre middelklassefamilie i Magdeburg; så godt som alle hans eldre slektninger var universitetsutdannet. Bortsett fra en oldefar på farssiden som hadde vært [[kantor]] i [[Halberstadt]], var ingen av Telemanns familiemedlemmer direkte beskjeftiget med musikk. Georg Philipp var den yngste av tre søsken som nådde voksenalder.
[[Fil:Blick durchs Langhaus nach Osten.jpg|thumb|Interiør fra Magdeburgs domkirke {{Byline|Michael Grunzel}}]]
Han var elev ved gymnaset ved [[Magdeburgs domkirke]] hvor han fikk undervisning i [[latin]], [[retorikk]], [[dialektikk]] og [[tysk litteratur]]. Den omfattende allmenndannelsen satte ham blant annet i stand til å skrive poesi på tysk, fransk og latin. Han behersket også italiensk og engelsk. Han var et musikalsk vidunderbarn og lærte [[fiolin]], [[blokkfløyte]] og [[lutt]] på egen hånd. Presten i [[Zellerfeld]] var musikkentusiast og betalte for Telemanns skolegang. Den unge Telemann ble oppfordret til å skrive både kirkemusikk og verdslig festmusikk.<ref name="DT2017" />

På Telemanns tid eksisterte det ikke offentlige konserter i Magdeburg, så verdslig musikk oppført ved skolen ble et viktig supplement til det kirkemusikalske tilbudet i byen. Gjennom selvstudium lærte Telemann å spille ulike instrumenter som skolene stilte til disposisjon. Hans musikalske talent var betydelig, og han komponerte sine første stykker som tiåring, ofte i hemmelighet og på lånte instrumenter. Den første musikkundervisning fikk han hos kantoren Benedikt Christiani: etter noen få ukers sangundervisning kunne Telemann vikariere for kantoren som foretrakk å komponere framfor å undervise. I tillegg fikk han to ukers undervisning i klaverspill. Dette var all den musikkundervisningen han fikk på denne tid. Moren, som var blitt enke alt i 1685, likte ikke at han drev med musikk, og advarte spesielt mot musikere, som hun betraktet som sosialt underlegne.

Bare tolv år gammel komponerte Telemann sin første [[opera]], ''Sigismundus'', etter en [[libretto]] av Christian Heinrich Postel. Moren ønsket å avverge en musikalsk karriere og beslagla alle hans musikkinstrumenter. Rundt årsskiftet 1693/94 sendte hun sønnen til en skole i [[Clausthal-Zellerfeld|Zellerfeld]]. Sannsynligvis visste hun ikke at stedets kirkelige [[Superintendent|tilsynsfører]] beskjeftiget seg med musikk og hjalp Telemann i hans musikalske bestrebelser. Nesten ukentlig komponerte Telemann [[motett]]er for [[kor|kirkekoret]], og i tillegg skrev han [[arie]]r og leilighetsmusikk som han la fram for [[bymusikant]]en.

I 1697 ble Telemann elev ved det anerkjente Andreanum-gymnaset i [[Hildesheim]]. Her lærte han – stort sett [[autodidakt]]isk – å spille [[orgel]], [[fiolin]], [[gambe]], [[tverrfløyte]], [[obo]], [[skalmeie]], [[kontrabass]] og [[Trombone|bassposaune]]. Dertil komponerte han vokalmusikk for skoleteateret, og byens [[jesuitt]]iske kirkemusikalske direktør Pater Crispus ga ham i oppdrag å lage musikk for gudstjenesten ved St. Godehardiklosteret.

Telemann tok inntrykk av musikklivet i [[Hannover]] og [[Hertugdømmet Braunschweig|Braunschweig-Wolfenbüttel]], der han ble kjent med fransk og italiensk instrumentalmusikk. Erfaringer og impulser fra denne tiden skulle i stor grad vise seg senere verk. Han fikk i all hemmelighet musikkundervisning, og lærte å kjenne den italiensk pregede stilen til [[Johann Rosenmüller|Rosenmüller]], [[Arcangelo Corelli|Corelli]], [[Antonio Caldara|Caldara]] og [[Agostino Steffani|Steffani]].

=== Studieår i Leipzig ===
I 1701 avsluttet Telemann grunnutdannelsen og ble immatrikulert ved [[Universitet i Leipzig]]. Under påtrykk fra moren var hensikten å studere [[Rettsvitenskap|jus]], og holde seg helt vekk fra musikken, om en skal tro det han skriver i selvbiografien, men Leipzig var et av tidens musikksentra, så valget av akkurat denne byen som studiested virker ikke helt tilfeldig. Allerede på veien til Leipzig stoppet han i [[Halle (Saale)|Halle]] for å treffe den da sekstenårige [[Georg Friedrich Händel]], og det oppsto et livslangt vennskap.

Telemann skriver at han til å begynne med forsøkte å holde sine musikalske ambisjoner hemmelig for studiekameratene. Angivelig fant Telemanns musikkglade romkamerat ved en (sannsynligvis fingert) tilfeldighet en komposisjon under noe bagasje. Stykket ble oppført i [[Thomaskirken i Leipzig|Thomaskirken]] følgende søndag, og det førte til at borgermesteren bestilte to nykomponerte [[kantate]]r hver måned.

[[Fil:Telemann Signature.png|right|thumb|Telemanns underskrift (1714 og 1757)]]

I 1702, bare et år etter han begynte ved universitet, grunnla han et 40-manns studentorkester, et såkalt ''[[Collegium musicum]]''. Orkesteret gav offentlige konserter og fortsatte å eksistere under samme navn etter at Telemann forlot Leipzig. Også senere, under ledelse av [[Johann Sebastian Bach]], hadde det «telemannske» collegium musicum stor betydning for byens musikkliv.

Samme år ledet Telemann oppføringer ved operaen i Leipzig. Han var operaens hovedkomponist helt til den ble lagt ned. Medlemmer av collegium musicum deltok under operaoppføringene og Telemann spilte selv [[Basso continuo|generalbass]]. Iblant sang han også. Byens offisielle musikkdirektør, [[Johann Kuhnau]], ergret seg over Telemanns voksende anseelse og hevdet at oppførelsene av Telemanns verdslige verk kom i veien for kirkemusikken. Dermed nektet han sine [[kor]]medlemmer å delta ved operaoppføringene. I 1704 fikk Telemann stilling som musikkdirektør ved universitetskirken i Leipzig. Organistposten som fulgte med gav han til studenter.

Mens han var i Leipzig foretok han to reiser til [[Berlin]], og i 1704 tilbød greve Erdmann von Promnitz ham posten som [[kapellmester]] ved hoffet i [[Żary|Sorau]], [[Schlesien]]. Det er uvisst hvorfor han tiltrakk seg grevens oppmerksomhet, men det er mulig at det spente forholdet til Kuhnau fikk Telemann til å ønske seg vekk fra Leipzig.

=== Sorau og Eisenach ===
I juni 1705 begynte Telemann å arbeide hos greven i Sorau. Greven var en stor beundrer av fransk musikk og regnet Telemann som en verdig etterfølger til den [[Jean-Baptiste Lully|Lully]]- og [[André Campra|Campra]]-pregede Versailles-skolen. Etter en reise til Paris tok greven med seg musikk av de franske komponistene og fikk Telemann til å studere dem. Telemann traff [[Erdmann Neumeister]] i Sorau, senere skulle de treffes igjen i Hamburg, og Telemann komponere musikk til tekstene hans. På en reise til [[Kraków]] og [[Pszczyna]] lærte Telemann å sette pris på polsk og [[Mähren|mährisk]] folkemusikk som han hørte i vertshus og på offentlige arrangementer.

Telemann forlot Sorau i 1706 fordi byen var truet av [[Karl XII av Sverige|Karl den tolvtes]] svenske armé. Han reiste til [[Eisenach]] hvor han grunnla et [[orkester]] og ble [[konsertmester]] og [[kantor]] ved hertug Johann Wilhelms hoff. Her traff han [[Johann Bernhard Bach|Johann Bernhard Bach den eldre]] og Johann Sebastian Bach. I Eisenach komponerte han konserter for ulike besetninger, 60 til 70 kantater og [[serenade]]r, kirkemusikk og «[[operetter]]» for festlige anledninger. Tekstene forfattet han oftest selv. I tillegg produserte han fire eller fem årganger kantater for gudstjenestene. Med sin [[baryton]]stemme deltok han selv ved oppføringene av kantatene.

I oktober 1709 giftet Telemann seg med Amalie Luise Juliane Eberlin, en av hoffdamene til grevinnen av Promnitz. Kort tid før utnevnte hertugen ham til sekretær – en høy stilling på den tiden. I januar 1711 fødte hans kone en datter, men døde selv  av [[barselfeber|barselsfeber.]]

=== Frankfurt am Main ===
[[Fil:Georg Philipp Telemann by Georg Lichtensteger.jpg|thumb|Telemann, Kopperstikk av Georg Lichtensteger (ca. 1745)]]
Telemann begynte nå å søke stillinger i [[Frankfurt am Main]], kanskje fordi han søkte nye utfordringer, kanskje fordi han ville bli uavhengig av adelen, og i 1712 ble han utnevnt til byens musikkdirektør og kapellmester ved [[Paulskirche (Frankfurt)|Paulskirken]], noe senere også ved [[Katharinenkirche (Frankfurt)|Katharinakirken]]. Han fullførte kantateårgangene han hadde påbegynt i Eisenach og komponerte ytterligere fem. Ellers hadde han ansvar for undervisningen av privatelever. Som i Leipzig nøyde ikke Telemann seg med disse forpliktelsene; i 1713 overtok han organiseringen av de ukentlige konsertene, og tok også på seg ulike verv for den fornemme herreklubben «Zum Frauenstein» som holdt til i bydelen Liebfrauenberg der han selv bodde. I tillegg utnevnte Hoffet i Eisenach ham til kapellmester ''von Haus aus'' (utenfor huset/hoffet), slik at han fikk beholde tittelen, men bare behøvde å levere kantater og leilighetsmusikk til hoffet og kirkene. Denne posisjonen hadde han til 1731.

I tillegg til kantatene han komponerte i Frankfurt, skrev han også [[Oratorium|oratorier]], orkester- og [[kammermusikk]], hvorav det meste ble publisert. Dessuten skrev han bryllups[[serenade]]r og musikk for politiske festligheter.Men fant han ikke anledning til å publisere [[opera]]er, skjønt han fortsatt komponerte for operaen i Leipzig.

I 1714 giftet Telemann seg med den 16-årige Maria Catharina Textor (1697–1775). Følgende år ga han ut sine første trykte verk på eget forlag. Etter å ha brukt et gunstig jobbtilbud fra hertug [[Fredrik II av Sachsen-Gotha-Altenburg|Fredrik av Sachsen-Gotha-Altenburg]] i [[Gotha]] som brekkstang, klarte Telemann å høyne årsinntekten fra byen med 100 [[Gulden]]. Sammenlagt tjente han nå 1&nbsp;600 Gulden i året og var blitt en av de best betalte innbyggerne i Frankfurt.

Under et besøk i [[Dresden]] i 1719 traff han Händel igjen, og tilegnet fiolinvirtuosen [[Johann Georg Pisendel|Pisendel]] en samling [[fiolinkonsert]]er. Også etter han hadde forlatt Frankfurt, skrev Telemann et verk for byen hvert tredje år fram til 1757.

[[Fil:Telemann-Ultimatum.png|thumb|Telemanns avskjedssøknad til byrådet i Hamburg, 1722]]

=== Første tid i Hamburg ===
I 1721 aksepterte Telemann et tilbud om stillingene som ''Cantor Johannei'' og ''Director Musices'' i Hamburg. Han var dermed byens musikalske leder og hadde blant annet ansvaret for musikken ved de fem store evangelisk-lutherske bykirkene. Først nå hadde han mulighet til å komponere og oppføre musikk i alle musikalske former, og hans 46 år lange hovedperiode som skapende kunstner kunne begynne.

To kantater ukentlig og en [[Pasjon (musikk)|pasjon]] pr år var komposisjonsforpliktelsene Telemann nå hadde påtatt seg. I tillegg komponerte han tallrike musikkstykker for private og offentlige anledninger. Kantorstillingen ved Johannes-skolen førte med seg oppgaver både musikalske og andre, og virket som lærer. Men utenommusikalsk undervisning utførte ikke Telemann personlig. Ellers bygde han opp igjen det ''[[Collegium musicum]]'' som [[Matthias Weckmann]] grunnla i 1660, og som en periode ikke hadde holdt konserter. Han tok seg selv av billettsalget når collegiet hadde konserter. Videre fortsatte han som forlegger. For å spare utgifter laget han  trykkplatene, og kunne produsere ni eller ti plater hver dag. Fram til 1740 publiserte han på eget forlag 46 noteverk som han solgte gjennom bokhandlere i flere tyske byer og i [[Amsterdam]] og [[London]]. Man kunne bestille partiturer direkte fra komponisten, og fram til 1739 informerte han om sitt stadig voksende tilbud i en egen katalog.

Han var imidlertid involvert i konflikter i byen. Det pågikk en langvarig strid om hva slags rett han hadde til inntektene ved salg av teksthefter til kantater og pasjoner han selv hadde skapt. Denne striden vant han så sent som i 1757. I tillegg opplevde han at kirkerådet for de fem hovedkirkene (''Kollegium der Oberalten'') protesterte mot at Telemann i 1722 skulle få oppføre noen av sine kantater i et fornemt vertshus. Telemann uttrykte på sin side at han var misfornøyd med lønna, og hevdet at han hadde for liten bolig, Til sammen var nok alt dette årsak til at han søkte posten som ''Thomaskantor'' i Leipzig etter Kuhnaus død. Telemann ble enstemmig innstilt foran de fem andre søkerne, og 3. september 1722 leverte han sin avskjedssøknad. Byrådet høynet da umiddelbart lønna med 400 lübske Mark. Resultatet ble at Telemann valgte å si fra seg stillingen som Thomaskantor<ref>Også søker nummer to på innstillingslisten, [[Christoph Graupner]], sa fra seg tilbudet, så tilslutt måtte man ansette treeren, [[Johann Sebastian Bach]].</ref> og ble værende i Hamburg. Hans samlede årsinntekt var nå ca. 4&nbsp;000 Mark.

=== Ny start i Hamburg ===
[[Fil:Telemann - Kapitänsmusik.jpg|thumb|Sluttkoret i oratoriet ''Kapitänsmusik'' (1730)]]
Først nå tjente Telemann godt på alle sine virksomheter. Samme år overtok han ledelsen av operaen for en årslønn på 300 Taler, og denne posten hadde han til operahuset ble nedlagt i 1738. De fleste av de 25 operaene som ble oppført på denne tiden er tapt. I 1723 fikk Telemann enda en stilling som kapellmester ''von Haus aus'', denne gangen ved markgreven av [[Bayreuth]]s hoff, dit han fra tid til annen sendte instrumentalmusikk og en årlig opera. Telemanns konsertvirksomhet foregikk stort sett i «Drillhaus», det hamburgske borgervernets ekserserhall, og var på grunn av høye billettpriser forbeholdt byens høyere sosiale lag. Bortsett fra i operaen oppførte Telemann nesten bare egne komposisjoner.

I 1728 grunnla Telemann og [[Johann Valentin Görner]] det første tyske musikktidsskriftet som i tillegg til redaksjonelle tekster inneholdt musikalske bidrag av forskjellige komponister.<ref>Matthesons ''Der musicalische Patriot'' fra 1728/29 var Tysklands aller første musikktidsskrift, men det var av rent teoretisk karakter og inneholdt ikke komposisjoner</ref> ''Der getreue Musikmeister'' hadde til formål å fremme musisering i hjemmet og kom ut annenhver uke. Ved siden av Telemann og Görner bidro 11 andre samtidige musikere med sine komposisjoner, blant annet [[Reinhard Keiser|Keiser]], [[Francesco Antonio Bonporti|Bonporti]] og [[Jan Dismas Zelenka|Zelenka]]. Det ble også utgitt samleutgaver for læreformål.

På tolv år fikk Telemanns hustru Maria Catharina ni barn, hvorav to døde. Tross et nesten permanent gikk gravid, sørget hun for en voksende husstand med opp til tolv personer, deriblant Telemanns datter fra første ekteskap og ytterligere tre personer – sannsynligvis en hushjelp, en huslærer og en elev av Telemann. Ti år etter at deres siste barn ble født oppdaget Telemann at hun hadde spilt bort 5&nbsp;000 Hamburgske [[riksdaler]] (15&nbsp;000 Mark, dvs flere årslønner) på [[hasard]]spill. De ble skilt, og i 1735 reiste hun tilbake til Frankfurt. I Hamburg ble spredt et rykte om at hun var død. Uten at Telemanns visste om det, satte noen av byens borgere igang en innsamlingsaksjon for å redde ham fra konkurs. Det lyktes ham imidlertid å dekke kravene til de viktigste kreditorene, hovedsakelig med sine egne midler. Han kunne til og med unne seg et kuropphold etterpå, så vi kan gå ut fra at han har vært en formuende mann.

=== Reise til Paris og senere år ===
Telemann hadde lenge ønsket seg til Paris, og etter å ha mottatt invitasjon av de franske musikerne [[Jean-Baptiste-Antoine Forqueray|Forqueray]], [[Jean-Pierre Guignon|Guignon]] og [[Michel Blavet|Blavet]], reiste han høsten 1737. Fram til da var syv av Telemanns verk blitt trykket opp i Paris. Etter et fire måneders opphold ga kongen ham en 20 års eksklusiv rett til sine egne publikasjoner, dvs. en beskyttelse mot piratkopiering. Telemann oppførte flere av sine verker i Paris, og oppholdet ble hans internasjonale gjennombrudd. Også anseelsen i Tyskland økte etter dette, og i mai 1738 vendte han tilbake til Hamburg. I 1739 ble han opptatt i ''Correspondierende Societät der musicalischen Wissenschaften'', en gruppe som beskjeftiget seg med musikkteoretiske spørsmål.

[[Fil:Telemann-Gedenktafel.jpg|thumb|Minnetavle ved rådhuset i Hamburg {{Byline|Klaus Friese}}]]
Oktober 1740 la Telemann trykkplatene for 44 av sine verk ut på salg, da han hadde til hensikt å begynne å utgi læreverk. Forholdsvis få komposisjoner er bevart fra hans siste 15 år. I tiltagende grad skrev Telemann musikk for uvanlige instrumentkombinasjoner og tok i bruk nymotens harmoniske effekter. I tillegg til å utføre sine plikter var han en ivrig samler av sjeldne blomster.

Etter 1755 forverret Telemanns syn seg hurtig og han fikk problemer med beina. Stadig oftere måtte sønnesønnen [[Georg Michael Telemann|Georg Michael]] hjelpe til når noe skulle skrives. Telemann komponerte sitt siste verk, en ''Markus-pasjon'', i 1767. Han døde 25. juni samme år etter følgene av en [[lungebetennelse]] og ble bisatt på gravplassen i St. Johannis-Klosteret, som lå der rådhusplassen nå befinner seg. Det er montert en minnetavle til venstre for inngangen til rådhuset. Gudsønnen [[Carl Philipp Emanuel Bach]] etterfulgte Telemann i stillingen som Hamburgs musikkdirektør.

Man kjenner flere detaljer rundt Telemanns liv enn det som er vanlig for hans samtidige kolleger. Ved siden av brev er det bevart dikt, forord og diverse artikler fra komponistens hånd. De viktigste tekstkildene er – om vi ser bort fra deres feil – de tre selvbiografiene som han skrev etter ønske av musikkskribenten [[Johann Mattheson]] (1718 og 1740) og [[Johann Gottfried Walther]] (1729). Tiden i Sorau og Eisenach, samt tiden etter den siste selvbiografien er knapt nok beskrevet i Telemanns egne tekstkilder, men er mulig å rekonstruere av informasjon som framkommer i ulike andre dokumenter.