Redigerer Geologi (avsnitt)

==Geologiens hovedprosesser==
Geologifaget studerer hvordan indre og ytre geologiske krefter og elementpåvirkning på Jorda, hva man tidligere ofte kalte «det geologiske maskineriet», flytter og endrer på jord og steinmasser eller «det geologiske byggematerialet».<ref>Olaf Holtedahl, ''Hvordan landet vårt ble til'', Cappelen, Oslo 1968, side 16.</ref>
De ytre geologiske kreftene er varmeenergien fra [[solen]], som skaper [[vind]], [[nedbør]], [[is]] og [[elver]] som i sin tur fører til bergartsdannelse. Både vind og vann kan stå for graving ([[erosjon]]), transport av fine partikler, og avsetning av disse på et nytt sted ([[sediment]]ering). I det alt vesentlige vil disse kreftene svært sakte grave eller slite bort stadig mer av fjell og jordsmonn og avsette dette som sedimenter, som i sin tur påvirkes av vekt, trykk og varme slik at de blir kittet sammen (såkalt diagenese) til [[sedimentære bergarter]]. Eksempelvis blir sandkorn gjerne til sandstein, finere slam og leire kan bli til skifer. I sjøer og hav kan også dyreliv, plankton og skjell synke til bunns og presses sammen til kalkstein, gjerne lagvis sammen med sandstein eller skifer ettersom avsetningen av dyreliv øker og minsker. I nordlige strøk vil [[frostsprengning]] hjelpe til med å bryte opp fjellet i mindre blokker, som etter hvert utsettes for ytterligere ytre krefter og transporteres bort. Og endelig kan [[isbre]]er skyve foran seg store masser og avsette [[morene]]r eller [[esker]]e av stein og grus. Materialforflytningen følger som regel tyngdekraften og avsetter sedimentene lavere enn utgangspunktet, for eksempel i et elveleie eller helt ute i havet. Selv de høyeste fjellmasser vil til slutt slites helt ned og bli til et nesten flatt «[[peneplan]]».<ref>Olaf Holtedahl, ''Hvordan landet vårt ble til'', Cappelen, Oslo 1968, side 10-11.</ref> For at et slikt peneplan igjen skal kunne heve seg eller bli åsted for fjelldannelse, må det utsettes for indre geologiske krefter. [[Himalaya]] og [[Alpene]] er eksempel på fjelldannelse gjennom platekollisjon, mens [[Langfjella]] som i dag preger Norge ble dannet ved landhevning basert på andre indre krefter, og [[Yellowstone]]-området er hevet av et vulkansk magmakammer.

De indre geologiske kreftene er varmeutviklingen og massebevegelsene i Jordas indre, som skaper [[platetektonikk|platebevegelser]], [[jordskjelv]] og [[vulkanisme]]. Platebevegelser vil føre til kollisjoner hvor en plate bøyes ned (synklinal), mens den motstående platen bøyes opp (antiklinal). Kollisjon mellom to plater gir oftest en fjellkjededannelse (orogenese), og dersom jordskorpen bøyes ned under havbunnsskorpen vil havbunns-bergarter foldes opp og danne en fjellkjede på land, som under [[den kaledonske fjellkjedefolding]]en. Fjellfjededannelse vil oftest ledsages av foldinger av bergartene, hvor de kan foldes så mye at to horisontale lag bytter plass og det eldre lag havner over det yngre. Forholdet mellom jordskjelv og vulkanisme er komplisert, vulkanisme vil ofte følges av mindre jordskjelv, men de største jordskjelvene oppstår ved større plateforskyvninger, som skaper sprekker og [[forkastning]]er.<ref>Olaf Holtedahl, ''Hvordan landet vårt ble til'', Cappelen, Oslo 1968, side 12-13.</ref> Jordas indre varme og magnetisme skaper bevegelser i den flytende [[magma]]en, som kjøles ned og størkner hvis den flyter opp mot overflaten. Størkning ved 600-1200&nbsp;°C med blanding av mineraler skaper [[magmatiske bergarter]] (også kalt [[eruptive bergarter]]) eller størkningsbergarter, som kan finne sin form enten i dypet før de når overflaten (dypbergarter) eller oppe i dagen etter at de forlater den vulkanske kilden (dagbergarter). Eksempel på dypbergarter er kvartsitt og granitt, eksempel på dagbergarter er porfyr, tuff og basalt. EN vanlig bergart som størkner i havskorpen, er gabbro. Hvis en dypbergart trenger seg oppover i sprekker i jordskorpen og størkner der, skapes en intrusiv gangbergart.

Bergarter oppe i dagen kan også synke ned i dypet gjennom fjellfolding, jordskorpebøyning eller vekten av sedimenter - trykk og varme (200-800&nbsp;°C) nede i dypet kan da omdanne dem til nye, såkalt [[metamorfe bergarter]]. Eksempelvis kan sandstein bli til kvartsitt eller flint, leirskifer kan krystalliseres til fyllitt eller glimmerskifer, mens kalkstein kan omdannes til marmor. Påvirkningen og kreftene i dypet kan være så sterke at den dannes blandingsbergarter - migmatitt, og dypt nede kan man se dannelse av krystallinske skifere, eller tydelig lagdelt gneis.