Redigerer Geirangervegen (avsnitt)

==Anlegg og oppgradering==
Opprinnelig var veien en smal '''kløvveg'''. For bøndene i [[Skjåk]] og [[Lom]] var vegen over fjellet fra Grotli til Geiranger den letteste for å komme seg til sjøen. Den øverste gården i Geiranger heter Opplendskedal, noe som tyder på kontakt med dalstrøkene i Oppland eller at folk fra innlandet slo seg ned der. [[Maråk]] (eller Merok), strandstedet i Geiranger-bygda, tjente til dels som markedsplass der bøndene fra innlandet bytte til seg tørrfisk og salt mot tjære, bek og skinn. Husdyr og hester ble også handlet. Dølene søkte også arbeid på vårfisket. På slutten av 1800-tallet kom også utenlandske turister til Geiranger. Sommeren 1879 ble det registrert 30 turister i Opplendskedal.<ref name=":1">{{Kilde bok|tittel=Om samferdsel i Møre og Romsdal|etternavn=Torvik|fornavn=Arne Inge|utgiver=Møre og Romsdal fylkesbåtar|år=2000|isbn=8279550208|utgivelsessted=Molde|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Da ideen om vei mellom indre Sunnmøre og Ottadalen ble lansert var vei over Herdalen og eller [[Tafjord]] i  [[Norddal]] også alternativer. Fjellveien mellom Herdalen og Skjåk ble regnet som en av de letteste. Veien over Djupvatnet var den korteste traseen.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Standal, Ragnar  | utgivelsesår = 1996 | tittel = Vegar før vegar var | isbn = 8299360714 | utgivelsessted = [S.l.] | forlag = Hjørundfjord sogelag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011012608061 | side = }}</ref> 

Amtmann [[Hilmar Meincke Krohg]] tok i 1824 initiativ til veianlegg og fikk i 1827 allmuen med seg på opparbeide en kløvvei fra Maråk til grense for Lom prestegjeld.<ref name=":1" /> Planer om bedre vei begynte rundt 1850. Veien ble stukket første gang i [[1857]] av løytnant [[Hans Hagerup Krag]] (senere veidirektør).<ref>Vinje, Leif (1989): Nibbevegen. Eit pionerprosjekt frå ide til realitet. (Geiranger skysslag)</ref><ref name="verneplan" /> I 1876 var det kjørbar vei fra Otta til Grotli.<ref name=":1" />

Første bevilgning kom i [[1881]] og arbeidet kom i gang i november samme år. Kaptein Harald Rosenquist stakk veien på nytt og ledet anleggsarbeidet. På strekningen Ørsjaseter-amtsgrensa arbeidet opptil 300 mann i sommerhalvåret. En del arbeidere kom fra anlegg av [[Vossebanen]] som var ferdig i 1883.<ref name=":1" /><ref name="verneplan" /> 

De 22&nbsp;km kjørevei sto ferdig i [[1889]]. Veien gikk for det meste med en stigning på 1:12 og hadde maksimal stigning 1:10. Den hadde ni steinhvelvsbruer, 29 [[hårnålssving]]er (180°) og 5364 [[stabbestein]]er. Den ble planlagt for hesteskyss og var 2,5 meter bred. I «[[Knuten (vei)|Knuten]]», som ikke lenger er en del av veien, går veien i sløyfeformasjon, en av landets første [[trafikkmaskin]]er. Den var på den tiden et av landets største veianlegg og kostet 219.4300 kroner i den tids pengeverdi. Torvik beskriver veien som både romslig og velbygd for trafikk med hest og kjerre, terrenget tatt i betraktnin.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Lillebø, P.A. | utgivelsesår = 1999 | tittel = Sunnylven og Geiranger | isbn = 8291579059 | utgivelsessted = Stranda| forlag = Stranda sogelag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018030648508 | side = }}</ref><ref name=":1" /> Veisjef Krag ble tildelt gullmedalje på [[Verdensutstillingen i Paris (1900)|Parisutstillingen]] i [[1900]] for sin modell av anlegget<ref name="verneplan" /><ref name=":0">{{Kilde avis|tittel=Freding av Geirangervegen|avis=Sunnmørsposten|url=|etternavn=|fornavn=|dato=27. januar 2010|side=|sitat=}}</ref> med følgende ord: «Du giver et godt bilde av den storartede norske fjeldnatur».{{Tr}} Geirangervegen ble til før bilen og Otta-Merok-Hjelle (Stryn) ble til å begynne med trafikkert med hestevogn («dilligensen»).<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1950 | tittel = Bilen i Ottadalen 30 år | utgivelsessted = Lom | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011022320101 | side = }}</ref>

Fra 1914 begynte bilrute på strekningen og frakt av turister med mange biler, og fra 1920 ble kjørebanen utvidet og møteplasser anlagt ved hjelp av små årlige løyvinger. Denne bitvise oppgraderingen fortsatte til 1962 da et mer helhetlig arbeid begynte. Veien ble delvis omlagt selv om traseen er omtrent lik. Blant annet ble Knuten frakoblet omkring 1970 og traseen forbi de trange Uragjerdesvingene ble lagt om. I 1982 hadde hele strekningen fått to felt og asfalt eller oljegrus.<ref name=":1" /> Enkelte rester av tidligere trase står fremdeles. En anleggsbrakke fra 1904 er bevart.<ref name="verneplan" /> 

Geirangerveien gikk opprinnelig til Grotli der den møtte den daværende [[Fylkesvei 258|Strynefjellsveien]]. I [[1977]] ble strekningen mellom [[Grotli]] og Langvatnet en del av den nye Strynefjellsveien, dagens [[riksvei 15]]. Hele veien ble tofelts i [[1983]]. Veien var del av det tidligere reiselivsproduktet [[The Golden Route]], men inngår sammen med [[Trollstigvegen]], [[Ørnevegen]] og resten av fylkesvei 63 i en [[nasjonal turistvei]].<ref name="turistveg" /> Fra [[Djupvasshytta]] ved [[Djupvatnet]] går det sidevei til [[Dalsnibba]] på 1476 moh. (åpnet 1939).<ref>Vinje, Leif (1989): Nibbevegen. Eit pionerprosjekt frå ide til realitet. (Geiranger skysslag)</ref> Etter at [[Adam Opel]] hadde vært på besøk i Geiranger hadde hotelleier Mjelva planer om i samarbeid med [[Opel]] å lage biler spesielt tilpasset Geirangervegen og lignende "alpeveier". En håndfull eksemplarer av "Geiranger-bilen" ble resultatet.<ref>{{Kilde bok|tittel=Sunnmøre og sunnmøringen|etternavn=Bruaset|fornavn=Oddgeir|utgiver=Samlaget|år=1999|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>