Redigerer Garpegenitiv (avsnitt)

== Norsk ==
''Sin''-konstruksjonen var opprinnelig en folkelig uttrykksmåte som oppsto på [[Vestlandet]] for om lag 600 år siden. Den spredte seg raskt til talemålet i [[Trøndelag]] og [[Nord-Norge]]. I dag er den fremdeles en folkelig form, men kan nå høres i dagligtale over hele landet og Språkrådet har fullt ut godtatt den som korrekt norsk.<ref>{{Kilde www|url = http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Garpegenitiven/| tittel = Garpegenitiv|besøksdato = 2015-12-16| utgiver = Språkrådet}}</ref> Navnet ''garpegenitiv'' kommer fra «garp» (gammelnorsk for «storskryter»), som var et ord folk i [[Bergen]] brukte om tyske kjøpmenn i [[Hansaforbundet|Hansatida]].<ref>{{Kilde www |url=https://www.korrekturavdelingen.no/garpegenitiv.htm |tittel=Om garpegenitiv |besøksdato=2024-09-16 |utgiver=Korrekturavdelingen |sitat=Grunnen til at sin-omskrivningen kalles garpegenitiv, er at den antas å stamme fra garpene (de hanseatiske kjøpmennene i Bergen i middelalderen).}}</ref>  [[Nedertysk|Hansaspråket]] fikk sterk innflytelse på norsk (ikke bare [[Bergensk dialekt|bergensk]]), og det er sannsynlig at denne nye bruken av det tradisjonelle, nordiske, refleksive eiendomspronomenet ''sin'' stammer fra denne tiden. Garpegenitiv hadde lav status i det dansk-norske skriftspråket, muligens fordi bruken var ukjent i Danmark. Heller ikke på nynorsk har alle vært villig til å godta formen. De som ville at nynorsk skulle bygge på det urnorske og holde seg primært til gamle uttrykksmåter, forkasta gjerne garpegenitiv. De mer [[Folkemål|folkemålsnære]] har derimot i større grad godtatt garpegenitiv. Bruken av garpegenitiv i skriftlig norsk har økt gradvis i mange år og er stadig på frammarsj.<ref>{{Kilde www |url=https://www.korrekturavdelingen.no/garpegenitiv.htm |tittel=Om garpegenitiv |besøksdato=2024-09-16 |utgiver=Korrekturavdelingen |sitat=Det er imidlertid et faktum at flere og flere ser ut til å finne denne konstruksjonen akseptabel, særlig yngre mennesker.}}</ref> 

På bokmål blir [[Genitiv|eiendomsforhold]] vanligvis markert med den [[Klitikon|klitiske]] partikkelen ''-s'':
: ''Maris bil, Oles sykkel, NRKs programtilbud, NSBs styre og Danmarks konge.''
Denne s-en ser ut som en bøyingsending, men oppfører seg mer som en [[postposisjon]], eller en klitisk partikkel. Mens en bøyingsending ville ha blitt lagt til ''ordet'' som er kjernen i [[Setningsledd|setningsleddet]], blir klitiske partikler lagt til hele leddet, jf. at det heter ''(mannen i gaten)-s mening'', og ikke ''mannen-s i gaten mening''.

I forbindelse med navn kan en få setningskonstruksjoner som:
: ''Taðēr e hass Ōɽa si bōk.'' («Det der er hans Olen si bok.»)
I noen dialekter, blant annet i etterkrigsgenerasjonen på [[Nordmørsdialekt|Ytre Nordmøre]], er det relativt vanlig å ha garpegenitiv som ending etter trykktunge eiendomspronomen:
: ''Taðēr e miņņ siņņ båt.''
I motsetning til:
: ''Taðēr e båtn miņņ.''
Dette blir brukte i alle personer, kjønn og tall:
: ''miņņ siņņ'' (m.sg.), ''mī sī'' (f.sg.), ''mett sett'' (n.sg.); ''mīn sīn'' (pl.)
: ''diņņ siņņ'' (m.sg.), ''dī sī'' (f.sg.), ''detter sett'' (n.sg.); ''dīn sīn'' (pl.)
: ''hass siņņ'' (m.sg.), ''hass sī'' (f.sg.), ''hass sett'' (n.sg.); ''hass sīn'' (pl.)
: ''hænas siņņ'' (m.sg.), ''hænas sī'' (f.sg.), ''hænas sett'' (n.sg.); ''hænas sīn'' (pl.)
: ''ǫss siņņ'' (m.sg.), ''ǫss sī'' (f.sg.), ''ǫss sett'' (n.sg.); ''ǫss sīn'' (pl.)
: ''dǫkkǫr siņņ'' (m.sg.), ''dǫkkǫr sī'' (f.sg.), ''dǫkkǫr setter'' (n.sg.); ''dǫkkǫr sīn'' (pl.)
: ''dæras siņņ'' (m.sg.), ''dæras sī'' (f.sg.), ''dæras sett'' (n.sg.); ''dæras sīn'' (pl.)

Dette fenomenet finner en også ofte i [[barnespråk]] i andre deler av landet:
: ''Det er min sin bamse.''