Redigerer Gammelenglendere (avsnitt)

== Middelalderens Irland ==
Gammelengelske eller gammelenglendere var det begrepet som ble gitt fra 1580-tallet til de irlendere som på farsiden nedstammet fra en bølge av middelalderens [[normannere]], [[Frankrike|franske]], [[Wales|walisiske]], [[England|engelske]], [[Bretagne|bretagnere]] og [[Flandern|flamske]] bosettere som dro til Irland for å kreve områder og land i kjølvannet av den normanniske invasjonen av Irland i 1169-1172. De [[London]]-baserte anglo-normanniske myndighetene forventet at gammelenglenderne fremmet engelsk styre i Irland gjennom bruk av [[engelsk]] (den gang [[anglo-normannisk]]), lov, handel, valuta, sosiale skikker og jordbruksmetoder. Oppfyllelsen av dette målet var mest vellykket i the Pale og i Irlands befestede byer.

Det gammelengelske samfunnet i Irland var imidlertid aldri monolittisk eller enhetlig. I en del områder, særlig i the Pale rundt [[Dublin]], sør i grevskapene [[Wexford (grevskap)|Wexford]], [[Kilkenny (grevskap)|Kilkenny]], [[Limerick (grevskap)|Limerick]] og [[Cork (grevskap)|Cork]], gjaldt begrepet hovedsakelig de urbane samfunnene som ofte snakket engelsk (eller tidvis i en del vanskelig forståelige lokale dialekter eller blandingsspråk som [[yola]]), benyttet engelsk lov, og en del henseende levde på et vis som var likt livet i England. I [[1515]] klagde en gammelenglender imidlertid at «alle vanlige folkene i de nevnte fylkene» [i the Pale] «som lyder kongens lover, er for stor del av irsk fødsel, irske skikker, og av irsk språk.»<ref>‘State of Ireland & plan for its reformation’ i: ''State Papers Ireland'', Henrik VIII av England, ii, 8</ref>

Irsk tunge var i det minste omfattende anvendt i dette lille område hvor gammelenglendere var mest tallrike og konsentrert og det var ikke engelsk som var det mest dominerende språket. Engelske administratorer som [[Fynes Moryson]] som skrev på slutten av 1500-tallet delte det sistnevnte synet at hva han kalte for engelsk-irske: «de engelsk-irske og nettopp borgerne (unntatt de i Dublin hvor herrefullmektige bor) selv om de kan snakke engelsk like godt som vi gjør, er det vanlig at de snakker irsk blant seg selv.»<ref>Sitert i Kew, Graham (1998) (red.): ''The Irish Sections of Fynes Moryson’s unpublished itinerary'', IMC, Dublin, s. 50.</ref> Morysons syn på det kulturelle gråsonen av det såkalte engelske Pale fikk sitt ekko av andre kommentarer som [[Richard Stanihurst]] som, mens han gjorde innsigelser mot hvor engelske de the Pale var i [[1577]], og mente at irsk var generelt kaklet i engelske Pale.<ref>Sitert i Connolly, S. J. (2007): ''Contested Island: Ireland 1460–1630'', Oxford, s. 29.</ref>

Bortenfor the Pale viste gammelengelsk, om og når det ble benyttet, til et tynt lag av landeiere og adel styrte over [[Irsk|gælisk-irsk]] frie bønder og leietakere. Delingen mellom the Pale og resten av Irland var derfor ikke særlig rigid eller ugjennomtrengelig, men heller bestående av gradvis kulturelle og økonomiske forskjeller over et bredt område. Følgelig var den engelske identiteten uttrykt av de gammelengelske representantene i the Pale når de skrev på engelsk til den engelske krone ofte radikalt annerledes mellom deres kulturelle virkelighet og deres uttrykte identitet, og således en sentral grunn for deres støtte til katolisismen.<ref>Se Carey, Vincent (1000): «Bi-lingualism and identity formation in sixteenth-century Ireland» i: Morgan, Hiram (red.): ''Political Ideology in Ireland, 1541–1641'', Dublin, 1999, for en undersøkelse av dette aspektet av gammelengelsk kultur og identitet.</ref>

I provinsene var gammelenglendere (irsk ''gaill'' i betydningen «fremmede», en betegnelse som noen århundrer tidligere var blitt benyttet av nordboere som drev som [[viking]]er på Irland) tidvis ikke til å skille fra de omliggende gælisk-irske herrene og høvdingene. Dynastier som Fitzgerald, Butler, og Bruke tilpasset seg det innfødte språket, lovverket og andre skikker som oppfostring og inngifte med gælisk-irske familier og ga sin beskyttelse og støtte til irsk poesi og musikk. Slike folk ble sett på som mer irsk enn irlenderne selv som et resultat av denne prosessen. Det mest treffende betegnelsen på samfunnet gjennom senmiddelalderen var [[hiberno-normannere|hiberno-normannisk]], en betegnelse som fanger inn den særskilte blandingskulturen som dette samfunnet skapte og fungerte innenfor. I et forsøk på å begrense gælifiseringen av det gammelengelske samfunnet, vedtok det irske parlamentet [[Kilkenny-statuettene]] i [[1367]]. Det inneholdt 35 paragrafer og hadde til hensikt å styrke engelsk kontroll over deler av Irland ved forby giftemål mellom englendere og irlendere, forbud mot å selge hester og våpen til irlendere, gå kledd i irske klær, og forbud mot å snakke noe annet enn engelsk.

Det var ikke noe religiøst skille i [[Irland i tidlig middelalder|middelalderens Irland]], bortenfor kravet at engelskfødte prester skulle drive irske kirker. Etter [[reformasjonen i England]] på 1530-tallet fortsatte i midlertidig de fleste av innbyggerne fra før 1500-tallet å hengi seg til den katolske kirke slik de alltid hadde gjort, selv etter at den protestantiske, [[den engelske kirke|anglikanske kirke]] var blitt etablert på Irland som den tilsvarende [[den irske kirke|irske kirke]].