Redigerer Gallus (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
Gallus ble født i [[Italia]] og kom fra en familie av respektert avstamming fra [[Etruskere|etruskisk]] [[Det romerske senatet|senatorbakgrunn]]. Han hadde to barn fra sitt ekteskap med Afinia Gemina Baebiana: [[Volusianus|Gaius Vibius Volusianus]], senere keiser, og en datter, Vibia Galla. Hans tidligste karriere var en typisk ''[[cursus honorum]]'' og i 250 ble utnevnt til guvernør av den romerske provinsen [[Moesia Superior]], en utnevnelse som viste at keiser [[Decius]] hadde tiltro til ham.

=== Vekst til makt ===
[[Fil:MMA bronze 03.jpg|thumb|left|Storstilt bronsestatue av Gallus, datert til hans tid som keiser, og det eneste bevarte bronsestatue i nær full støttelse fra 200-tallet ([[Metropolitan Museum of Art]])<ref>[http://www.metmuseum.org/toah/hd/ropo/ho_05.30_05.47.htm# Bronze portrait of Trebonianus Gallus, 05.30 ]</ref>]]
I juni 251 ble Decius og hans sønn og medkeiser [[Herennius Etruscus]] drept i [[slaget ved Abrittus]] mot goterne som han hadde til hensikt å straffe for angrep inn i Imperiet. I henhold til rykter støttet av den samtidige greske historikeren [[Publius Herennius Dexippus|Dexippus]] og [[Sibyllens orakler]], skyldtes Decius' mislykkethet i stor grad til Gallus som hadde konspirert med goterne. I uansett tilfelle, da hæren hørte nyheten om keiserens død, utropte de Gallus til ny keiser, det til tross for [[Hostilianus]], Decius' etterlatte sønn. Hærens handling, og det faktum at Gallus synes å ha stått på god fot med Decius' familie, gjør Dexippus' beskyldning usannsynlig.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 247–248.</ref> Gallus trakk seg ikke fra å være keiser, men aksepterte den unge Hostilianus som medkeiser, kanskje for unngå problemene med ytterligere en innbyrdeskrig.

Engstelig for å sikre sin posisjon i Roma og stabilisere situasjonen ved grensen langs elven [[Donau]], inngikk Gallus en fredsavtale med goterne. Avtalen sikret at goterne forlot romersk område, men fikk lov til å beholde sine fanger og sitt krigsbytte. I tillegg ble enighet om de ville bli betalt et årlig tilskudd.<ref>Bowman et al (2005): ''The Cambridge Ancient History'', s. 39–40.</ref> Da han nådde fram til Roma ble Gallus' utnevnelse formelt bekreftet av det romerske senatet, og samtidig ble Gallus' sønn Volusianus utnevnt til [[Caesar (tittel)|''cæsar'']] (arveprins). Den 24. juni 251 ble Decius guddommeliggjort, men ved 15. juli samme år forsvant Hostilianus fra historien. Det er mulig at han døde av et utbrudd av pesten.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 248.</ref>

Det er mulig at Gallus også beordret en form for forfølgelse av den nye religion [[kristendom]] som ikke ville være lojal til den romerske stat, men denne forfølgelsen var antagelig både lokal og lite koordinert.<ref name="Bowman40">Bowman et al (2005): ''The Cambridge Ancient History'', s. 40.</ref> Imidlertid er det to hendelser som er kjent for ettertiden: [[Pave Kornelius|Kornelius]], biskop av Roma og pave fra [[251]] og til sin død i [[253]], ble forvist til [[Civitavecchia|Centumcellæ]] i [[Latium]]. Hans etterfølger, [[Lucius I]], rett etter at han ble valgt til pave, ble også forvist. Senere ble sistnevnte tilbakekalt til Roma i keisertiden til [[Valerianus]].<ref>Bowman et al (2005): ''The Cambridge Ancient History'', s. 636.</ref>

[[Fil:Trébonien Galle.jpg|thumb|Mynt preget av Trebonianus Gallus]]
Som sin forgjengere hadde Gallus ikke lett styre. I øst gjorde en adelsmann fra [[Antiokia ved Orontes]] ved navn Mariades opprør og begynte å herje romerske områder i [[Romersk Syria|Syria]] og [[Kappadokia]] før han flyktet til det persiske [[Sasanide-dynastiet|Sasanideriket]]. Gallus beordret sine tropper å angripe perserne, men den persiske herskeren [[Sjahpur I av Persia|Sjafur]] invaderte [[Oldtidens kongedømme Armenia|Armenia]] og utraderte en stor romersk hær som ble overrasket ved syriske [[Slaget ved Barbalissos|Barbalissos]] i 253. Syria var deretter forsvarsløs og perserne angrep og erobret alle romerske militære utposter, og herjet de store byene, inkludert Antiokia, uten vanskeligheter.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 248–249.</ref> De persiske invasjonene ble gjentatt året etter, men denne gangen møtte han motstand, ledet av [[Uranius Antoninus]], en prestekonge som opprinnelig het Sampsiceramus, fra Emesa (dagens syriske by [[Homs]]). Uranius Antoninus tvang Sjafur og hans persiske hær på retrett. Oppmuntret av denne suksessen utropte han seg selv til keiser.<ref name="Bowman40" /> Samtidig hadde Gallus nye problemer ved de europeiske grensene. Ved Donau var [[Skytia|skytiske]] stammer blitt rastløse til tross for fredsavtalen som var inngått i 251. De invaderte [[Anatolia]] fra sjøveien, brente det store [[Artemistempelet i Efesos]] og reiste deretter tilbake dit de kom fra med stort bytte. Nedre [[Moesia]] ble også invadert tidlig i 253.<ref name="Potter252">Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 252.</ref> [[Aemilianus]], guvernør av [[Moesia Superior]] og [[Pannonia]], tok initiativ til slå tilbake og beseiret angriperne.

=== Død ===
I hæren hadde misnøyen vokst med Gallus, og soldatene utropte Aemilianus til ny keiser. Med en usurpator som truet hans keisertrone, forberedte Gallus på å forsvare sin rett. Han tilkalte flere legioner og beordret forsterkninger fra Gallia under ledelse av [[Valerianus|Publius Licinius Valerianus]] om å komme til Roma. Til tross for disse forholdene marsjerte Aemilianus inn i Italia for å slåss for sitt krav på tronen og møtte Gallus ved Interamna (dagens italienske by [[Terni]]) før Valerianus hadde kommet fram. Hva som egentlig skjedde er ikke klart.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 38, for begge versjoner av fortellingen og deres kilder.</ref> Senere kilder hevdet at etter et innledende nederlag ble Gallus og Volusianus drept av sine egne soldater.<ref name="Potter252" /> eller at Gallus ikke møtte Aemilianus i det hele tatt da hans egen soldater gikk over til hans side.<ref>Bowman et al (2005): ''The Cambridge Ancient History'', s. 41.</ref> Hva som er klart er at både Gallus og Volusianus ble drept i august 253.<ref>Bray (1997): The Roman Empire at Bay, s. 38.</ref>