Redigerer Gallienus (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidlige år ===
Den nøyaktige fødselsdatoen til Gallienus er ukjent. Den greske kronikøren [[Johannes Malalas]] og ''Epitome de Caesaribus'' forteller at han var rundt femti år gammel da han døde, hvilket innebærer at han var født rundt 218.<ref>Det er enighet blant historikerne at han var rundt 35 år gammel da han ble keiser i 253, se Bray, J. (1997): ''Gallienus'', s. 16</ref> Han var sønn av keiser Valerianus og [[Mariniana]]. Hans mor kan ha kommet fra senatorfamilie, muligens datter av Egnatius Victor Marinianus. Hans bror var Valerianus Minor. Inskripsjoner på mynter knytter ham med byen [[Falerii]] i [[Etruria]], rundt 50&nbsp;km nord for [[Roma]]. Det er mulig at dette stedet var hans fødested. Det var mange inskripsjoner relatert til hans mors familie, Egnatii.<ref>Syme, R. (1983): ''Historia Augusta Papers'', Oxford, s. 197.</ref> Gallienus giftet seg med Cornelia Salonina rundt ti år før han ble keiser. Hun ble mor til tre sønner: [[Valerianus II]], som døde i 258; [[Saloninus]], som ble navngitt som medkeiser, og ble myrdet i 260 av hæren til general Postumus; og [[Marinianus]], som ble drept i 268, kort tid etter hans far hadde blitt myrdet.<ref>Bray, J. (1997): ''Gallienus'', s. 49–51</ref>

Da [[Valerianus]] ble utropt til keiser den 22. oktober 253 anmodet han senatet om bekrefte forfremmelsen av Gallienus til titlene som [[Caesar (tittel)|''Cæsar'']] og [[Augustus (tittel)|''Augustus'']]. Han ble også forfremmet til [[Romersk konsul|''Consul Ordinarius'']] for 254. Som [[Marcus Aurelius]] og hans adopterte bror [[Lucius Verus]] hadde gjort et århundre tidligere, delte Gallienus og hans far riket. Valerianus dro øst for å demme opp for den persiske trusselen, og Gallienus ble igjen i Italia for å slå tilbake [[Germanere|germanske]] stammer langs grensene ved [[Rhinen]] og [[Donau]]. Delingen av riket hadde blitt en nødvendighet grunnet dets enorme størrelse og de tallrike trusler mot det, og det krevde forhandlinger med fiender som krevde å kommunisere direkte med keiseren.

=== Tidlig styre og opprøret til Ingenuus ===
Gallienus tilbrakte det meste av sin tid i provinsene i området langs Rhinen ([[Germania Inferior]], [[Germania Superior]], [[Raetia]], og [[Noricum]]), skjønt det er bortimot sikkert at han besøkte området ved [[Donau]] og [[Illyricum]] i løpet av 253 til 258. I henhold til [[Eutropius (historiker)|Eutropius]] og [[Aurelius Victor]], var han særlig energisk og suksessfull i å forhindre angrep på de germanske provinsene og [[Gallia]], til tross for svekkelsene som forsaket av Valerianus' marsj i Italia mot [[Aemilianus]] i 253.<ref>Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 33</ref> I henhold til [[Numismatikk|numismatisk kunnskap]] synes det som om han vant flere seirer der,<ref>Andreas Alfoldi nevner fem i ''The Numbering of the Victories of the Emperor Gallienus and of the Loyalty of his Legions, Numismatic Chronicle'', 1959, opptrykk New York, Attic Books, 1977, ISBN 0-915018-28-4.</ref> og en seier i romerske [[Dakia]] som kanskje også kan bli datert til denne perioden. Selv den fiendtlige latinske tradisjonen har tilskrevet suksess til ham ved denne tiden.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 56–58</ref>

I 255 eller 257 ble Gallienus gjort til konsul igjen, noe som antyder at han kortvarig besøkte Roma ved disse anledningene, skjønt ingen nedtegnelser er bevart om det.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 56</ref> I løpet av hans opphold ved Donau, kanskje i tiden 255 eller 256, utropte han sin eldre sønn [[Valerianus II]] til ''Cæsar'' og således offisielt gjorde ham til sin arving. Gutten ble antagelig med på Gallienus krigstokt ved denne tiden og da Gallienus bevegde seg vest for provinsene ved Rhinen i 257, ble han igjen ved Donau som en personifisering av den keiserlige autoritet.<ref>Drinkwater (1987): ''The Gallic Empire'', s. 21–22.</ref>

En gang mellom 258 og 260, den nøyaktige datoen er uklar, mens Valerianus var distrahert med den pågående østlige invasjonen av områdene til [[Sjahpur I av Persia]], og Gallienus var opptatt med sine problemer i vest, grep Ingenuus sjansen og utropte seg selv til keiser. Han var antagelig guvernør av en eller flere av provinsene i [[Pannonia]].<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 57; Drinkwater (1987): ''The Gallic Empire'', s. 22, mener at han også hadde ansvar for Moesia.</ref> Valerianus II hadde antagelig dødd ved Donau, mest sannsynlig i 258.<ref>Drinkwater (1987): ''The Gallic Empire'', s. 22.</ref> Ingenuus kan ha vært ansvarlig for den ulykken. Alternativt var nederlaget til Valerianus II og at han ble tatt til fange i slaget ved Edessa vært hva som utløste de påfølgende opprørene til Ingenuus, [[Regalianus]], og [[Postumus]].<ref>For en meget gjennomgående presentasjon av ulike vurderinger, se Bray (1997): ''Gallienus'', s. 72-73; også, Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 230, note 34</ref> I uansett tilfelle reagerte Gallienus så raskt han bare kunne. Han etterlot sin sønn Saloninus som ''Cæsar'' (arveprins) ved byen som i dag er [[Köln]], under oppsyn av Albanus (eller Silvanus) og det militære lederskapet under [[Postumus]]. Deretter hastet han av sted til [[Balkan]], og tok med seg sitt nye [[kavaleri]]korps (''comitatus'') under ledelse av [[Aureolus]]<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 74–75</ref> og beseiret Ingenuus ved [[Osijek|Mursa]] (i dagens Kroatia)<ref>Aurelius Victor, 33,2; Orosius: ''Historiæ adversus Paganos'', 7.10; Eutropius 9.8</ref> eller Sirmium.<ref>Zonaras, 12.24</ref> Seieren må hovedsakelig tilskrives bruken av kavaleriet og dens dyktige hærfører. Ingenuus ble drept av sine egne soldater eller begikk selvmord ved drukne seg etter at hans hovedstad Sirmium falt.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 76; Fitz, Jeno (1966): ''Ingenuus et Régalien'', Coll Lat. 81, s. 44.</ref>

=== Alamannernes invasjon ===
[[Fil:Gallienus lead seal sm.jpg|thumb|Gallienus' avbildning på segl av lær.]]
Mellom 258 og 260 kom det betydelige invasjoner av [[alamannerne]] og andre germanske stammer,<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 47</ref> antagelig grunnet det vakuum som ble etterlatt da soldater ble trukket ut for å bekjempe Ingenuus. [[Frankere|Frankerne]] brøt gjennom nedre Rhinen, invaderte Gallia, og en del nådde så langt sør som [[Hispania]], og herjet Tarraco (dagens [[Tarragona]]).<ref name="Watson34">Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century, s. 34</ref> Alamannerne invaderte, antagelig gjennom Agri Decumates (et område mellom øvre Rhinen og øvre Donau),<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 78</ref> sannsynligvis fulgt av [[juthungere]].<ref name="Watson34" /> Etter å ha herjet Germania Superior og Raetia (deler av sørlige [[Frankrike]] og [[Sveits]]), gikk de inn i Italia, den første invasjonen av Den italienske halvøya, med unntak av de mest fjerne nordlige regionene, siden [[Kartago|kartagiske]] [[Hannibal]] rundt 500 år tidligere. Da germanerne nådde utkanten av Roma, ble de slått tilbake av en improvisert hær samlet av det romerske senatet, bestående av lokale tropper (antagelig [[pretorianergarden]]) og krigere fra den sivile befolkningen.<ref name="Bray79">Bray (1997): ''Gallienus'', s. 79</ref> Da germanerne trakk seg tilbake gjennom nordlige Italia ble de brutt og beseiret i slaget ved Mediolanum (i nærheten av dagens by Milano) av hæren til Gallienus som hadde marsjert fra Gallia, eller fra Balkan etter å ha tatt seg av frankerne.<ref name="Bray79" /> Dette slaget var avgjørende og alamannerne kom ikke til å forstyrre Romerriket igjen i løpet av de neste ti årene. Juthungerne greide å krysse [[Alpene]] med deres krigsbytte og fanger fra Italia.<ref name="Watson34" /><ref name="Potter256">Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 256</ref> En moderne historiker har foreslått at initiativet til senatet førte til sjalusi og mistenksomhet fra Gallienus, og bidro til at han stengte senatorer ute fra posisjoner som militære ledere.<ref>Duruy, Victor (1886): ''Empire History of the Roman Empire'', bind VI, del II, London, s. 418</ref>

=== Opprøret til Regalianus ===
På omtrent samme tid utropte Regalianus, en militær leder i Illyricum, seg som keiser. Årsakene for dette opprøret er uklare, og bortimot den eneste kilden til disse hendelsene er ''[[Historia Augusta]]'', som er generelt en upålitelig kilde. Det er mulig at årsaken var misnøye blant de sivile og militære som følte at forsvaret av provinsen ble neglisert.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 82, 83</ref>

Regalianus holdt makten i rundt seks måneder og utstedte mynter med sitt portrett. Etter en del suksess mot [[sarmatere]], ble hans opprør beseiret ved at en invasjon av [[Roxolani|roksolanere]], muligens en skytisk folkegruppe, strømmet inn i Pannonia. Regalianus selv ble drept da barbarene erobret byen Sirmium.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 83</ref> Det er blitt foreslått at Gallienus selv fikk roksolanere til å angripe Regalianus, men andre historikere avviser dette forslaget.<ref>Nagy, T. (1962): ''Les moments historiques de Budapest'', bind II. For førstnevnte og Fitz, Jeno (1966): ''Ingenuus et Régalien'', Coll Lat. 81, s. 50, for sistnevnte, som sitert i Bray (1997): ''Gallienus'', s. 83</ref> Det er også foreslått at invasjonen ble til sist slått ned av Gallienus i nærheten av Verona, og at han selv ledet gjenoppbyggingen av provinsen.<ref>Fitz, Jeno (1976): ''La Pannonie sous Gallien'', Coll. Lat. 148, s. 5–81, som sitert i Bray (1997): ''Gallienus'', s. 83</ref>

=== Valerianus fanget og Macrianus' opprør ===

I øst ble Valerianus møtte med alvorlige vanskeligheter. Grupper av ''scythai'', [[Skytia|skytere]], begynte med maritime angrep mot den romerske [[Pontos (oldtidsrike)#Romersk provins Pontus]], som lå ved sørkysten av [[Svartehavet]] i hva som i dag er [[Tyrkia]]. Etter å ha herjet provinsen bevegde de seg sørover til [[Kappadokia]]. En romersk hær fra [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] ledet av Valerianus forsøkte å hindre dem, men mislyktes. I henhold til [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]] ble denne hæren rammet av en [[pest]] som svekket den. I denne tilstanden måtte hæren slå tilbake en ny invasjon av provinsen [[Mesopotamia]] som ble begått av [[Sjahpur I av Persia|Sjahpur]] av det persiske [[Sasanideriket]]. Denne invasjonen skjedde antagelig tidlig på våren [[260]].<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 255</ref>

Den romerske hæren ble beseiret i [[slaget ved Edessa]], og Valerianus ble tatt til fange av fienden. Sjahpurs hær herjet [[Kilikia]] og Kappadokia i [[Anatolia]] (dagens Tyrkia), og herjet i henhold til Sjahpurs egne inskripsjoner, hele 36 byer. Det var en motoffensiv av den romerske offiseren [[Balista]] (også kjent som Callistus), en myndighetsperson og skatteinnkrever ved navn [[Fulvius Macrianus]], levningene av den romerske hæren i øst, og [[Odenathus]] og hans kavaleri fra [[Palmyra]], som klarte å demme opp for Sjahpurs angrep.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 255–256.</ref> Perserne ble drevet tilbake, og i denne suksessen utropte Macrianus sine to sønner [[Quietus]] og [[Macrianus Minor|Macrianus]] (tidvis feilstavet Macrinus) som keisere.<ref name="Potter256" /> Det ble preget mynter med deres bilder i de store byene i øst som inkerte anerkjennelse for tilranelsen av keisermakten. De to Macriani etterlot Quietus, Ballista, og antagelig Odenathus til å ta seg av den persiske trussel mens de invaderte Europa med en hær på rundt 30 000 menn, i henhold til ''[[Historia Augusta]]''. I begynnelsen møtte de ingen opposisjon.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 142</ref><ref>''Historia Augusta'', The two Gallienii, II.6</ref>

Legionene i [[Pannonia]] gikk over til opprørerne. Gallienus sendte sin dyktige kommandant mot opprørerne, og et avgjørende slag ble utkjempet antagelig i Illyricum (skjønt Zonaras lokaliserte det til Pannonia) våren eller tidlig på sommeren 261. Uansett detaljene, avgjørelsen var at opprørerne ble beseiret og overga seg. Deres to ledere ble henrettet.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 143–144</ref>

I kjølvannet av slaget hadde opprøret til Postumus allerede begynt. Gallienus hadde derfor ikke tid til å bry seg om de øvrige opprørerne, Balista og Quietus. Han kom til en avtale med Odenathus, som vendte tilbake fra seierrikt angrep på perserne. Odenathus mottok tittelen ''dux Romanorum'' og beleiret opprørerne i Emesa (dagens by [[Homs]] i Syria). Til sist ble Quietus drept av folket i Emesa, og Odenathus fikk arrestert og deretter henrettet Balista i november 261.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 144–145</ref>

=== Opprøret til Postumus ===
Etter nederlaget ved Edessa, mistet Gallienus kontroll over provinsene [[Romersk Britannia|Britannia]], [[Hispania]], deler av Germania, og store deler av Gallia da enda en general, [[Postumus]], erklærte sitt eget rike, det som ble kalt for [[det galliske riket]]. Opprøret sammenfalt delvis med opprøret til Macrianus i øst. Gallienus hadde plassert sin sønn Saloninus og hans verge Silvanus i Colonia (dagens [[Köln]]) i 258. Postumus hadde kommandoen over troppene ved bredden av Rhinen, beseiret en del germanske angrep og tok besittelse i deres rikdommer. Istedenfor å tilbakelevere det, foretrakk han å fordele det blant sine egne soldater og ble således populær. Da Silvanus fikk høre dette krevde han at krigsbytte skulle overleveres til ham. Postumus lot som om han underkastet seg, men soldatene hans gjorde opprør og utropte ham til keiser. Under hans kommando beleiret de Köln, og etter en del uker åpnet forsvarerne byportene og overleverte Saloninus og Silvanus til Postumus som fikk dem henrettet.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 133</ref> Dateringen av disse hendelsene var lenge usikre,<ref>Älfoldi, Andreas (1959): «The Numbering of the Victories of the Emperor Gallienus and of the Loyalty of his Legions» i: ''Numismatic Chronicle'', nytrykk New York, Attic Books, 1977, sitert hos Bray (1997): ''Gallienus'', s. 359, note 5</ref> men en inskripsjon som ble avdekket i 1992 ved Augsburg indikerer at Postumus ble utropt som keiser ved september 260.<ref>Bakker, Lothar (1993): «Raetien unter Postumus. Das Siegesdenkmal einer Juthungenschlacht im Jahre 260 n. Chr. aus Augsburg» i: ''Germania'' '''71''', , s. 369–386.</ref> Postumus krevde konsulskap for seg selv og en av sine medarbeidere, Honoratianus, men han forsøkte aldri å fjerne Gallienus eller invadere Italia.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 260</ref>

Da informasjonen om mordet på hans sønn nådde Gallienus, begynte han å samle styrker for å møte Postumus. Invasjonen til Macriani tvang ham til å sende Aureolus med en stor styrke for slå opprøret ned. Det etterlot ham med for få soldater til konfrontere Postumus. Etter en del innledende nederlag, beseiret Aureolus opprørerne og vendte tilbake til Gallienus og Postumus ble forvist. Aureolus fikk ansvaret å jage ham, men han lot bevisst Postumus slippe unna og samle nye styrker.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 136–137</ref> Gallienus vendte tilbake i 263<ref>Älfoldi, Andreas (1959): "The Numbering of the Victories of the Emperor Gallienus and of the Loyalty of his Legions" i: ''Numismatic Chronicle'', nytrykk New York, Attic Books, 1977, sitert hos Bray (1997): ''Gallienus'', s. 359, note 27</ref> eller 265<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 263</ref> og omringet Postumus i en gallisk by. Under beleiringen ble Gallienus alvorlig skadet av en pil og måtte forlate slagmarken. Stillstanden fortsatte fram til hans senere død,<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 138</ref> og det galliske riket forble uavhengig fram til 274.

=== Opprøret til Aemilianus ===
I 262 begynte myntprodusentene i [[Alexandria]] igjen å prege mynter for Gallienus, demonstrerte at [[Oldtidens Egypt|Egypt]] igjen hadde kommet inn under hans kontroll etter at opprøret til Macriani var slått ned. Våren 262 ble byen preget av stor urolighet som følge av et nytt opprør. Opprøreren denne gangen var prefekten i Egypt, [[Mussius Aemilianus|Lucius Mussius Aemilianus]], som allerede hadde gitt sin støtte til Macriani. Brevvekslingen til biskop [[Dionysius av Alexandria]] har gitt en fargerik kommentar til den mørke bakgrunnen for invasjonen, innbyrdeskrigen, pesten og sulten som preget denne tidsalderen.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 146</ref>

Da han visste at han ikke kunne ha råd til å miste kontrollen over de livsviktige kornlagrene i Egypt, sendte Gallienus sin general Theodotus mot Aemilianus, antagelig via sjøveien. Det avgjørende slaget skjedde antagelig i nærheten av [[Teben (Egypt)|Teben]], og det resulterte i et klart nederlag for Aemilianus.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 147</ref> I tiden etter ble Gallienus konsul ytterligere tre ganger, i 262, 264, og 266.

=== Invasjoner, opprør og død ===
[[Fil:Arco di Gallieno o Porta Esquilina - lato interno - Panairjdde.jpg|thumb|''Arco di Gallieno'', eller Gallienus' bue i [[Serviusmuren]] i Roma 262. Dedikert til framfor bygget av Gallienus.]]
I årene 267–269 invaderte gotere og andre germanske stammer grensene i et stort antall. Kildene er meget forvirrende i dateringen av disse angrepene, deltagerne og deres mål. Moderne historikere er ikke en gang i stand til å klargjøre om det var to eller flere angrep, eller kun ett langvarig. Det synes som at, i begynnelsen, et betydelig sjøangrep ble ledet av [[herulere]] begynte nord i Svartehavet og førte til at mange byer i Hellas ble herjet, blant dem [[Athen]] og [[Sparta]]. Deretter skal en enda mer tallrik hær ha kommet i andre bølge sjøveien. Romerne bekjempet angriperne til sjøs først. Gallienus' hær vant deretter et slag i [[Trakia]], og keiseren selv jagde [[barbar]]ene. I henhold til en del historikere ledet han en hær som vant det store [[slaget ved Naissus]], skjønt de fleste historikere mener at seieren må tilskrives hans etterfølger [[Claudius II]].<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 279–288; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 109. Se også Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 215; Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 266; Wolfram, Herwig (1988): ''History of the Goths'', University of California Press, ISBN 0-520-06983-8, s. 54</ref>

I 268, ved en tid før eller kort tid etter slaget ved Naissus, ble Gallienus' autoritet utfordret av Aureolus, kommandanten av kavaleriet stasjonert i Mediolanum (Milano), og som hadde ordre om vokte for invasjon fra Postumus fram til de siste dagene av hans opprør, og deretter synes å ha krevd tronen for seg selv.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 290–291</ref> Det avgjørende slaget skjedde ved det sted som i dag heter Pontirolo Nuovo i nærheten av Milano. Aureolus ble klart beseiret og drevet tilbake til Milano hvor han forskanset seg.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 292</ref> Gallienus beleiret byen, men ble myrdet under beleiringen. Det er ulike redegjørelser av mordet, men de fleste kildene er samstemte at de fleste av Gallienus' myndighetspersoner ønsket ham død.<ref>Potter (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 264</ref> I henhold til ''Historia Augusta'', en upålitelig historie sammenstilte lenge etter hendelsene,<ref>Syme (1968): ''Ammianus and the Historia Augusta''</ref> ble en konspirasjon ledet av hærførerne Aurelius Heraclianus og Lucius Aurelius Marcianus. Sistnevntes rolle er ikke bekreftet av andre kilder.

Cecropius, kommandant av soldater fra [[Dalmatia]], spredte ryktet at styrkene til Aureolus var i ferd med å forlate byen, og Gallienus forlot sitt telt uten livvakter, kun for å bli slått ned av Cecropius.<ref>''Historia Augusta'', The two Gallieni, XIV.4–11</ref> En versjon hevder at Claudius ble valgt til keiser av konspiratørene, en annen at han ble valgt av Gallienus mens han døde. ''Historia Augusta'' var opptatt av å etablere et tvilsom avstamning fra Claudius og til det konstantinske dynasti, noe som kan forklare hvorfor historieverket ikke involverer Claudius i mordet. Andre kilder, som [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]] og Johannes Zonaras,<ref>Zosimus i.40; Zonaras xii.25</ref> forteller at konspirasjonen var organisert av Heraclianus, Claudius, og Aurelianus.

I henhold til Aurelius Victor og Zonaras, da senatet i Roma hørte at Gallienus var død, ble det beordret å henrette hans familie, inkludert hans bror Valerianus og sønnen Marinianus, og i tillegg deres støttespillere. Deretter fikk senatet beskjed fra Claudius om spare deres liv og utlyse Gallienus som gud.<ref>Bray (1997): ''Gallienus'', s. 307–309; Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', 41–42</ref>