Redigerer Gabriel Hanotaux (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Politiker, diplomat ===
Hanotaux ble etter fullført [[École nationale des chartes]] ''maître de conférences'' ved [[École des hautes études en sciences sociales|École des hautes études]]. I 1879 ble han arkivar i utenriksministeriet, og så sjef for utenriksministerens kabinett under [[Léon Gambetta]] og [[Jules Ferry]]. 

Han ble deretter i 1885 ambassadør i [[Konstantinopel]]. Etter å ha vært deputert til [[deputertkammeret]] i perioden 1886-89, vendte han tilbake til diplomatiet. I mai 1894 ble han utenriksminister i [[Charles Dupuy]]s regjering og innehadde samme post i [[Jules Méline]]s regjering 1896-98. Som utenriksminister hadde Hanotaux hånd om de viktige spørsmål vedrørende fransk-[[Tsarrussland|russisk]] alliansebygging, og i egenskap av koloniminister grensereguleringen mellom franske og [[Storbritannia|britiske]] besittelser i [[Afrika]]. [[Fashoda-episoden]] i juli 1898 var det mest kjente resultat av denne politikken. Denne hendelsen synes å ha intensivert Hanotauxs mistro til England, som skulle bli så påtagelig i hans litterære verker (skrevet etter at han forlot utenriksdepartementet).

[[Fil:Le Grelot - 28 mars 1897.jpg|thumb|Karikatur fra 1897]]

=== Historiker ===
I 1898 trakk han seg helt tilbake fra politikken for å helt vie seg til historisk forfatterskap. I 1897 utkom de to første delene av hans ''Histoire de Richelieu'', som førte til at han ble innvalgt i [[Det franske akademi]]. Hanotaux utgav og redigerte senere ''Histoire de la France contemporaine 1871-92'' (4 bind, 1903-06), ''Jeanne d'Arc'' (1911), og ''Histoire illustrée de la guerre de 1914'' (17 bind, 1915-26). Under hans ledelse utkom også samleverket ''Histoire de la nation française'' (1921-30). 

Under [[første verdenskrig]] ble Gabriel Hanotaux sendt i flere halvoffisielle misjoner for fransk propaganda, blant annet til [[Vatikanet]]. År 1921 var han fransk delegat ved [[Folkeforbundet]].

Tidlig i 1920-årene fremkom det et forslag i Folkeforbundet om å bruke [[esperanto]] som dets offisielle språk. Ti delegater gikk med på forslaget, med bare én motstemme, den franske delegaten, Gabriel Hanotaux. Hanotaux likte ikke hvordan det [[fransk]]e språk var i ferd med å tape sin stilling som diplomatiets språk og betraktet esperanto som en trussel.

Gabriel Hanotaux døde i Paris i 1944 og ble jordfestet på [[Cimetière de Passy]].