Redigerer Günter Grass (avsnitt)

== Liv og verk ==
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F032086-0003, Kanzleramt, Brandt gibt Sommerfest, G. Grass.jpg|venstre|miniatyr|[[Willy Brandt|Willy Brandts]] sommerfest i juni 1970. Fra venstre [[Rut Brandt]], Brandt og Günter Grass.]]
Grass vokste opp i Fristaden Danzig som sønn av den [[protestant]]iske tyske kjøpmannen Willy Grass og Helene Grass, født Knoff, som var katolikk av [[kasjubere|kasjubisk]] opprinnelse. Familien hadde en forretning med en toroms leilighet hvor de bodde i Danzig-Langfuhr. I 1930 fikk han en søster.

Han gikk på Danzigs Conradinum-gymnasium. Alt som 15-åring meldte han seg frivillig til krigstjeneste på [[ubåt]], men ble nektet fordi han var for ung. 17 år gammel ble han til gjengjeld innkalt som ''[[Flakhelfer]]'' ved [[antiluftskyts]]et. Som innrullert soldat i 10. SS [[Panserdivisjon|Panzer Division]] Frundsberg, en av elitetroppene i [[Waffen-SS]], fikk han sin ilddåp ved [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] da troppen hans ble beskutt av et [[stalinorgel]].<ref>Stig Olsson: «Fortiden har ingen utløpsdato», ''[[Bergens Tidende]]'' 27. august 2009</ref> Dette holdt han skjult for offentligheten helt til 2006. I Waffen-SS tjenestegjorde han som panservognskytter fra februar 1945 til han ble skadet 20. april samme år og havnet i amerikansk [[krigsfange]]nskap. Under krigsfangenskapet skal han blant annet ha blitt kjent med den senere pave [[Benedikt XVI]]. Etter krigen ble han og hans familie, i likhet med nesten hele Danzigs tyske befolkning, fordrevet fra hjembyen, og kom som [[flyktning]]er til [[Vest-Tyskland]] etter at moren var blitt [[voldtekt|voldtatt]] av [[Den røde armé|sovjetiske soldater]].<ref>[http://www.tagesspiegel.de/medien/archiv/17.08.2006/2718716.asp ''Ich bin doch kein Beichtvater'' (Jeg er da ingen skriftefar)] ''[[Der Tagesspiegel]]'' 17. august 2006</ref>

I 1946-1947 arbeidet han i en [[gruve]] og utdannet seg til stenhugger. I mange år studerte han skulpturkunst og grafikk, først ved [[Düsseldorf]]s kunstakademi og senere Universität der Künste Berlin. I 1954 ble han gift med den [[sveits]]iske [[ballett]]studenten Anna Schwarz. I årene 1956–1960 var Grass bosatt i [[Paris]], og i perioden 1955–1967 deltok han på møter i regi av Gruppe 47, en uformell, men innflytelsesrik forsamling av tyske forfattere og kritikere som tok navn etter sitt første møte i 1947. Folk som [[Heinrich Böll]], [[Uwe Johnson]] og Grass gikk sammen om et felles forsøk på å utvikle og bruke et litterært språk som var en radikal motsetning til nazitidens prosastil. Gruppen samlet seg siste gang i 1967.<ref>{{Kilde avis|tittel=The Art of Fiction No. 124|url=https://www.theparisreview.org/interviews/2191/the-art-of-fiction-no-124-gunter-grass|dato=1991|besøksdato=2022-11-12|issn=0031-2037|bind=Summer 1991|serie=119|språk=en|fornavn=Elizabeth|etternavn=Gaffney|avis=}}</ref>

Fra 1956 begynte Grass å publisere [[tekst]]er i tillegg til å holde skulptur- og grafikkutstillinger i [[Stuttgart]] og [[Berlin]]. Frem til 1958 skrev han kortprosa, dikt og teaterstykker, som Grass beskrev som poetisk eller [[absurd teater]]. I 1959 kom hans gjennombrudd som forfatter med romanen ''Blikktrommen'', hvor historiske begivenheter presenteres med et [[surrealisme|surrealistisk]]-grotesk billedspråk. Romanen var samtidig en stor historisk roman om tiden mellom de to verdenskrigene i Danzig. Gjennom hele [[etterkrigstiden]] har han vært en av de fremste forfattere og kulturpersonligheter i [[Tyskland]], og har utgitt en rekke bøker. Grass var president for Berlins kunstakademi i perioden 1983–1986. Han har også markert seg som støttespiller for [[SPD]], og som sterk kritiker av både høyre- og venstreekstremisme, spesielt [[kommunisme]]. I 1993 ble Grass æresborger av [[Gdańsk]]. Han gikk sterkt inn for krigen mot [[Serbia]] i [[Kosovokrigen]] i 1999, og støttet aktivt [[Gerhard Schröder]]s økonomiske reformer, [[Hartz IV]].
{{Sitatboks
 |sitat= "Han fick Nobelpriset 1999 ganska avsiktligt, vi såg honom som en av 1900-talets<br /> stora och tyckte att han var en av dem som bäst kunde avsluta århundradet"
 |kilde= [[Per Wästberg]], medlem av Svenska Akademien
 |bredde= 
 |side= right
}}
I 2002 utkom ''I krabbegang'' (''Im Krebsgang''), hvor temaet er flukten og fordrivelsen fra de østlige deler av Tyskland. Tittelen henspiller på krabbens bevegelser, og Grass beskriver den russiske senkningen av skipet [[Wilhelm Gustloff (skip)|Wilhelm Gustloff]] i [[Østersjøen]], hvor omkring 9 000 tyske flyktninger, de fleste kvinner og barn, omkom. Det samme året ble ''Blikktrommen'' kåret til et av litteraturhistoriens 100 viktigste verker da den ble valgt inn i [[Verdensbiblioteket]].

13. januar 2005 var han i [[Norge]] og leste fra sin bok ''Mein Jahrhundert'' (''Mitt århundre'') i [[Universitetets aula]] i [[Oslo]]. Samtidig var 100 av [[akvarell]]ene hans utstilt i galleri Würth på [[Gjelleråsen]] i [[Nittedal]].<ref>[https://www.uniforum.uio.no/nyheter/2005/01/gunter-grass-har-opplesing-i-universitetets-aula.html «Günter Grass har opplesing i universitetets aula», UiO 2015]</ref>

I 2006 utkom erindringsboken ''Beim Häuten des Zwiebels'' (= Når løken skrelles). Her fremkom det han hadde unnlatt å fortelle om sin egen fortid i alle de årene da han refset andre, deriblant [[Helmut Kohl]] og [[Ronald Reagan]] fordi de hadde nedlagt en krans på en tysk kirkegård, der det ligger både amerikanske soldater og menige fra Waffen-SS om han altså selv hadde vært med i. Grass forsvarte seg med at han hadde tiet av skam. En [[historiker]] reiste da spørsmål på [[ZDF]] om et omhyggelig tilrettelagt [[hukommelsestap]] er en tysk nasjonalsykdom.<ref>Stig Olsson: «Fortiden har ingen utløpsdato», ''Bergens Tidende'' 27. august 2009</ref> 

4. april 2012 publiserte Grass det politiske prosadiktet ''[[Was gesagt werden muss]]'' (norsk: «Det som må sies»).<ref>[http://www.spiegel.de/kultur/gesellschaft/0,1518,825646,00.html ''Günter Grass holt gegen Israel aus.''] ''Spiegel Online'' 4.&nbsp;april 2012</ref> I diktet hevder Grass at staten [[Israel]]s [[atomvåpen]]politikk truer [[verdensfred]]en. Han tematiserer i sammenhengen også leveransen av tyske ubåter i [[Dolphin-klassen]] til [[den israelske marine]]. Som følge av diktet ble Grass erklært ''[[persona non grata]]'' i Israel.<ref>[http://www.zeit.de/politik/deutschland/2012-04/grass-israel-einreiseverbot zeit.de] Besøkt 8. april 2012</ref>

Med sin første kone Anna Schwarz fikk han tre sønner og en datter. Ekteparet skilte seg i 1978, og året etter giftet han seg med Ute Grunert. Dermed fikk han to stesønner. I tillegg hadde han to døtre, med to ulike kvinner.<ref>[https://www.theguardian.com/books/2015/apr/13/gunter-grass Jonathan Steele: Minneord], ''[[Guardian]]'' 13. april 2015]</ref>

Grass var begeistret for den danske øya [[Møn]],<ref>{{Kilde www |url=https://www.erlebniswelt.com/erlebnis-europa/erlebnis-park-gaerten/insel-moen-daenemark.html |tittel=Günter Grass på Møn |besøksdato=2021-12-06 |arkiv-dato=2021-12-06 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20211206140946/https://www.erlebniswelt.com/erlebnis-europa/erlebnis-park-gaerten/insel-moen-daenemark.html |url-status=yes }}</ref> der han skrev deler av romanen ''Der Butt''. Fra 1991 leide han et sommerhus på Møn, der landskapet også har inspirert bildekunsten hans.<ref>{{Kilde www|url=https://www.daenemark-reisen.com/en/guenter-grass-on-the-island-of-moen/|tittel=Günter Grass on the island of Mön|besøksdato=2022-11-12|dato=2012-10-08|fornavn=Ingo|etternavn=Kroll|språk=en-US|verk=Dänemark Reisen|url-status=yes}}</ref>