Redigerer Fyrstikkpikenes streik i London i 1888 (avsnitt)

== Sosiale og etniske forhold ==
===Fabrikken===
[[Fil:Bryant & May's.jpg|thumb|Reklame for fyrstikkene fra 1897. Gjengitt i ''Illustrated guide'' til kirkekongressen.{{byline|Foto: Kirkekongressen|1897}}]]
{{Utdypende|Bryant and May|Bow Quarter}}
Det geografiske området for arbeidskonflikten var bydelen Tower Hamlets i Londons historiske østkant ''East End''. I 1843 ble det britiske selskapet Bryant and May grunnlagt av de to [[Vennenes samfunn|kvekerne]] Francis May (1803–1885) og William Bryant (1804–1874), med sete i [[Tooley Street]]. I 1850 startet de import av svenske [[fyrstikk|sikkerhetsfyrstikker]], som var produsert av [[Johan Edvard Lundström|Carl og Johan Lundström]].<ref name="Beaver1985"/>

Svenskene hadde i begynnelsen patent på disse fyrstikkene. De britiske patentrettighetene ble imidlertidig kjøpt i 1855 av Francis May for bare £100 av Lundström-brødrene. De sistnevnte var ikke overbeviste om sikkerhetsfyrstikkenes kommersielle verdi.<ref name="Arnold/>
[[Fil:Women working in a match factory.jpg|thumb|Kvinner som jobber ved fabrikkbygningen til [[Bryant and May]].{{byline|Illustrasjon fra ''The Graphic''|20. mai 1871}}]]
I 1861 ble fabrikkbygningen [[Bow Quarter]] oppført i Fairfield Road i distriktet Bow i Tower Hamlets. Den ble bygd i en etterlignet venetiansk stil og erstattet en gammel [[stearinlys]]-fabrikk. Fabrikken produserte sikkerhetsfyrstikker under navnet «Lucifer fyrstikker». Den var en stund den største fabrikkbygningen i London, var tungt mekanisert og inkluderte 25 dampmaskiner. Under [[verdensutstilling]]en i 1862 i [[South Kensington]], ble bedriften tildelt en gullmedaje. I 1875 besluttet May å  overlate bedriften til sønnene til William Bryant:<ref>
[https://www.bitesizedbritain.co.uk/the-strike-at-the-bryant--may-factory111/ Bryant & May - the match factory which sparked a strike], bitesizedbritain.com, </ref>
* Theodore Henry Bryant (1843–1913)
* Frederick Carkeet Bryant (1879–1952)<ref>[https://www.britishempire.co.uk/forces/rhafrederickbryant.htm Colonel Frederick Bryant CBE CMG DSO], Royal Horse Artillery</ref>
* Gilbert Bartholomew Bryant
* Wilberforce Bryant (1837–1906).<ref>[https://www.oxforddnb.com/display/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-46787 Wilberforce Bryant], oxforddnb.com, 23. september 2004</ref>

Wilberforce Bryant var formann fra 1884 til 1901 og Frederick Carkeet Bryant var direktør fra 1884 frem til sin død i 1888. Otto Trummer, Edmund Pace og Elijah Dixon var direktører fra 1884 til 1901 og Gilbert Bartholomew var ''general manager'' fra 1885 og direktør fra 1888 til 1901.<ref name="Arnold">A. J. Arnold: [https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/00076791.2011.578129 ‘Out of light a little profit’? Returns to capital at Bryant and May, 1884–1927], tandfonline.com, side 617-640, 27. juli 2011</ref>

Denne bygningen utgjør idag et inngjerdet samfunn (''[[gated community]]''), som er adskilt fra omverdenen med en adgangskontroll.

=== Det irske problem===
{{utdypende|Poor Law Amendment Act 1834|Irish Republican Brotherhood}}
[[Fil:Poverty map old nichol 1889.jpg|thumb|upright|Utsnitt av «fattigdomskartet» til [[Charles Booth]], som viser [[Old Nichol]]. Røde områder indikerer middelklassen, mørke blå fattige, og sorte underklassen.{{Byline|Publisert i [[Life and Labour of the People in London]]|1889}}]]
Mange av de ansatte holdt hus i [[slum]]men i bostedsområdet [[Old Nichol]], en enklave av [[Cockney]] hvor andre og tredje generasjons innvandrere utgjorde majoriteten av befolkningen. De sammenfalne bygningene der var de eneste bostedene som de aller fattigste hadde råd til å bo i. [[Saksstudie]]r for området, knyttet til gjennomføringen av ''[[Poor Law Amendment Act 1834]]'', viser at Old Nichol ofte var siste stopp før de ble sendt til [[arbeidshus]] der fattige ble forsørget og satt i arbeid.<ref name="Wise2009_11"/>
[[Fil:Boundary Street 1890.jpg|thumb|upright|Boundary Street i [[Old Nichol]] i 1890.{{Byline|Kilde:City of London Metropolitan Archives|1890}}]]
Like viktig var en ''[[etnisitet|etnisk]]'' dimensjon. Streikeregisteret viser at mange ansatte ved fabrikken hadde [[irland|irske]] navn, og bodde i kort avstand fra hverandre. De var etterkommere av irske fremmedarbeidere, såkalte «irske reisende» eller ''[[Paveefolket|Pavee]]'', ofte kalt «didikai».<ref name="Wise2009_10"/> I det engelske samfunnet ble de regnet som en pariakaste.

23 av de ansatte bodde i  ''«fenianbrakkene»'', mens 5 av navnene var husende til ''Fern Street'' og ''Rook Street, Poplar''.<ref name="TUC1888"/> Under folketellingen fra [[1891]] var dette gater med hovedsakelig irske innvandrere. ''«Fenianbrakkene»'' var spesielt beryktede. I [[1883]] skrev presten Andrew Mearns:
{{Sitat|Av totalt 2.290 personer som lever i rekkehusene ved [[Bow Common]], har bare 88 voksne og 47 barn deltatt [i en gudstjeneste] ...Vi snakker ikke om tilstandene til deres hjem. For hvordan kan disse stedene i det hele tatt kalles hjem, når villdyrenes huler &ndash; til sammenligning, ville være et mer komfortabelt og sunnere sted?<ref>[http://www.attackingthedevil.co.uk/related/outcast.php Andre Mearns: ''The Bitter Cry of Outcast London: An Inquiry into the Condition of the Abject Poor'', 1883]</ref>|}}

I sitt flerbindsverk om London<ref>[[Charles Booth]]: ''Life and Labour of the People in London'', 17 bind, Macmillian, [[London]], [[1902]]&ndash;[[1903]]</ref> skrev [[Charles Booth]] at ''«Gatene mellom Gale Street og Furze Street er de verste i hele distriktet, verre enn nesten noe annet distrikt i London. Tre politimenn ble skadet der forrige uke»''. «Fenianbrakkene» sendte flere politifolk til sykehus enn noe annet boligkompleks i London, fordi irske innvandrere beskyttet hverandre med barrikader mot «inntrengere».<ref>[http://booth.lse.ac.uk/notebooks/b346/jpg/31.html Charles Booth Online Archive: Charles Booth Notebook B346, s. 31&ndash;33] {{Wayback|url=http://booth.lse.ac.uk/notebooks/b346/jpg/31.html |date=20080614003339 }}</ref><ref>[http://booth.lse.ac.uk/notebooks/b346/jpg/57.html Charles Booth Online Archive: Charles Booth  Notebook B346 s. 57&ndash;63] {{Wayback|url=http://booth.lse.ac.uk/notebooks/b346/jpg/57.html |date=20070823102443 }}</ref>

[[Fil:The child slaves of britain.jpg|thumb|upright|Bilde av fyrstikkpiker i ''The Child Slaves of Britain'' av [[Robert Sherard]] (1905)]]
Kallenavnet ''«fenianbrakker»'' var en hentydning til det irske ordet ''[[Fenian]]'', som ble brukt om de [[irsk nasjonalisme|irske nasjonalistene]] ''[[Irish Republican Brotherhood]]''. Under «[[Fenianopprøret i 1867]]» hadde de organisert et opprør mot britisk styre i Irland. I tillegg var fattigloven av 1834 i stor grad en konsekvens av [[hungersnøden i Irland 1845–1849]], da mange irlendere søkte om hjelp. Det er viktig å poengtere at irske innvandrere delte en felles identitet og kontaktflate gjennom kulturelle, religiøse og politiske nettverk, og forsvarte den med kamp.

=== Annie Besants delvis irske bakgrunn ===
{{utdypende|Irish Home Rule movement|Irish National Land League|den blodige søndagen i London i 1887}}
Streikederen Annie Besant var født i London. Hun hadde en engelsk far, William Burton Persse Wood (1816–1852). Moren var  Emily Roche Wood (d. 1874). Hun var irsk og irsk katolsk.

Annie Besants engasjement i den militante delen av den irske uavhengighetsbevegelsen, kan ha vært viktig i deres gjensidige støtte og vilje til å kjempe sammen under streiken. Hun hadde nære kontakter med personer innenfor ''[[Irish Home Rule movement]]'', som kjempet for selvstyre for [[Irland]] innenfor rammene av [[det forente kongerike Storbritannia og Irland]]. Hun var også en nær venn av [[Michael Davitt]] (1846–1906), som ønsket å mobilisere irske [[leilending]]er i en væpnet oppstand mot godseierne for å overta landeiendommene. I flere tiår støttet hun saken til Davitt og hans ''[[Irish National Land League]]'' i både taler og avisinnlegg.

I 1887 takket Annie Besant ja til tilbudet om å holde en tale ved et folkemøte ved [[Trafalgar Square]] den 13. november. Der kritiserte hun regjeringens forsømmelse av de arbeidsledige, under en lang økonomisk depresjon som satte inn i 1873, og som vedvarte resten av århundret. Hun krevde også stans i Englands undertrykkelse av [[Irland]] og at [[parlamentsmedlem]]met [[William O'Brien (1852&ndash;1928)|William O'Brien]] (1852–1928) måtte settes fri fra [[fengsel]]. Regjeringen svarte med å sette inn politi mot demonstrantene, og hendelsesforløpet ble kjent som «[[Den blodige søndagen i London i 1887|den blodige søndagen]]». 

Den engelske kunstneren [[William Morris]] (1834–1896), som var blant grunnleggerne av den sosialistiske liga, holdt tale i begravelsen til de to protestantene som ble drept under sammenstøtene med politihester denne dagen, og gjenga episoden i partiavisen ''[[Commonweal (britisk avis 1885&ndash;1894)|Commonweal]]'' i 1890 under tittelen ''News from Nowhere''. Den sentrale deltageren og forfatterinnen [[Margaret Harkness]] gjenskapte hendelsesforløpet i novellen ''Uten arbeid'' (''Out of Work'') i 1888.<ref>Margaret Harkness: ''Out of Work'', Swan Sonnenschein, [[London]] [[1888]]; Ivan R. Dee Publisher, [[25. september]] [[1990]], ISBN 0929587391</ref>