Redigerer Frisinnede Venstre (avsnitt)

== Historie ==
=== Bakgrunn for partidannelsen ===
{{Flere bilder
| undertekst = Abraham Berge var Frisinnede Venstres formelle leder, men ble hjulpet av Christian Michelsens autoritet. {{byline|L. Szaciński / Oslo Museum og Anders Beer Wilse / Norsk Teknisk Museum}}
| bredde     = 130
| bilde1     = Abraham Theodor Berge, 1912, L. Szacinski (firmaet), Oslo Museum, OB.SZ22556.jpg
| bilde2     = Anders Beer Wilse - 43. Chr. Michelsen 1905 - DEX W 00595 - Norsk Teknisk Museum.jpg
}}

I 1903 hadde moderate og liberale krefter i Venstre, som trodde på en forhandlet løsning i [[konsulatsaken]], funnet sammen med Høyre og dannet [[Samlingspartiet]]. Samlingspolitikkens fanebærer, [[Christian Michelsen]], ble statsminister og gjennomførte [[unionsoppløsningen]] i 1905.<ref name="Wyller 40-52">{{Kilde bok|forfatter=Wyller, Thomas Chr.|år=1975|tittel=Christian Michelsen: politikeren|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01248-7|side=40–52}}</ref>

Etter 1905 kom politiske skillelinjer om økonomi og sosiale forhold tydeligere frem. I striden om [[konsesjonslovene]] stod de liberale, sammen med deler av Høyre, for et «nasjonalkapitalistisk» syn på [[industrialiseringen i Norge]]. De liberale ønsket å forskjellsbehandle norsk og utenlandsk kapital, blant annet ved å unnta norske, private kraftutbyggere for [[hjemfall]].<ref name="Sørensen">{{Kilde artikkel|forfatter=Sørensen, Øystein|år=1988|tittel=Colbjørnsen-tradisjonen i norsk politikk 1770–1940|publikasjon=Historisk tidsskrift|bind=67|nummer=3|side=303–311|issn=0018-263X}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Wyller, Thomas Chr.|år=1975|tittel=Christian Michelsen: politikeren|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01248-7|side=154–166}}</ref><ref name="Greve 175-188">{{Kilde bok|forfatter=Greve, Tim|år=1964|artikkel=1908–1912: Kampen om regjeringsmakten|redaktør=Hambro, C.J. m.fl. (red.)|tittel=Det Norske Storting gjennom 150 år|andre=Utgitt av Stortinget|utgivelsessted=Oslo|forlag=I kommisjon hos Gyldendal|bind=III|side=175–188}}</ref> 

De liberale ville fortsette samarbeidet med Høyre. Den mer radikale delen av Venstre, ledet av [[Gunnar Knudsen]] og [[Johan Castberg]], ønsket å appellere sterkere til arbeiderne og markere Venstre som et selvstendig regjeringsalternativ. I 1908 ble den regjeringstro fraksjonen støtt ut fra «[[det konsoliderte Venstre]]».<ref name="Greve 175-188" /><ref name="Fuglum Knudsen">{{Kilde bok|forfatter=Fuglum, Per|år=1989|tittel=Én skute – én skipper: Gunnar Knudsen som statsminister 1908–10 og 1913–20|utgivelsessted=Trondheim|forlag=Tapir|side=20–29 og 100–101|isbn=82-519-0910-4}}</ref><ref name="NBL Berge">{{Kilde www|forfatter=Carstens, Svein|url=https://nbl.snl.no/Abraham_Berge|tittel=Abraham Berge|verk=Norsk biografisk leksikon|utgave=digital|utgiver=snl.no|besøksdato=2. mars 2024}}</ref>

Christian Michelsen, som hadde trukket seg tilbake fra politikk i 1906, medvirket til å danne et nytt parti. I januar 1909 gikk det ut et opprop, undertegnet av blant andre politikere, forretningsfolk og intellektuelle som Michelsen, [[Wollert Konow (SB)]], [[Abraham Berge]], [[Sofus Arctander]], [[Fridtjof Nansen]], [[Erik Werenskiold]], [[Johan Throne Holst]], [[William Nygaard d.e.|William Nygaard]], [[Ernst Sars]] og [[Kristine Bonnevie]].<ref name="Wyller">{{Kilde bok|forfatter=Wyller, Thomas Chr.|år=1975|tittel=Christian Michelsen: politikeren|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01248-7|side=174–202}}</ref><ref name="Kaartvedt 299-325">{{Kilde bok|forfatter=Kaartvedt, Alf|år=1984|tittel=Høyres historie|bind=1|side=299–325|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=82-02-04990-3}}</ref>

Partiet ble formelt stiftet under et landsmøte i [[Det Norske Nobelinstitutt|Nobelinstituttet]]s festsal i mars 1909. Det var Michelsen som foreslo «Det frisindede Venstre» som partinavn; «frisinnet» og «liberal» var betegnelser som ble brukt om hverandre. Navnet provoserte Venstre, som antok at det nye partiet raskt ville gå opp i Høyre.<ref name="Fuglum Knudsen" />

=== De sterke personligheters parti ===
[[Fil:Ola Thommessen, redaktør i Tidens Tegn (OB.Y7517).jpg|mini|Ola Thommessen bygde opp den moderne storavisen ''Tidens Tegn'', som ble partiets viktigste presseorgan. {{byline|Anders Beer Wilse / Oslo Museum}}]]

Tre store dagsaviser ble talerør for partiet: ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'' i Oslo, etablert av [[Ola Thommessen]], ''[[Morgenavisen]]'' i Bergen, som var Michelsens organ, og ''[[Dagsposten]]'' i Trondheim.<ref name="Wyller 40-52" />

Mange av partiets kjente navn tilhørte «[[Lysakerkretsen]]» og hadde røtter i den liberale embedsmannskulturen. Frisinnede Venstre bar også med seg det gamle Venstres tradisjon for å dyrke «politiske høvdinger».<ref name="Torgersen">{{Kilde artikkel|forfatter=Torgersen, Ulf|år=1966|tittel=Våre helter og høvdinger|publikasjon=Kontrast: tidsskrift for politikk, kultur, kritikk|nummer=3|side=58–70|utgivelsessted=Oslo|forlag=Pax|issn=0085-2597}}</ref><ref name="Stenseth">{{Kilde bok|forfatter=Stenseth, Bodil|år=1993|tittel=En norsk elite: nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|side=121–128|isbn=82-03-16857-4}}</ref> Statsviter [[Ulf Torgersen]] skriver:

<blockquote>«[D]et var elementer i partiet som stakk sterkt av Høyre, og som gjør at det er noe annet og mer enn en enkel mellomting mellom Høyre og Venstre, og deres holdning til ledere og deres oppfatning av deres basis i politikken er et slikt trekk. Partiet oppfattet seg selv som et ''eliteparti'', og deres oppfatning av seg selv som landets selvsagte toppgruppe var ulik Høyres.»<ref name="Torgersen" /></blockquote> 

Frisinnede Venstre tenkte seg en «sterk regjering», bestående av de dyktigste, som hevet seg over særinteresser og ivaretok «nasjonens fellesinteresser». Dette har blitt tolket som en ideologisk arv fra [[embedsmannsstaten]]. Partiet så ikke på politikk som forhandling mellom interessemotsetninger, men som fornuftig administrasjon.<ref name="Sørensen" /><ref name="Wyller" /><ref name="Stenseth" />

Partiet rommet til dels motsetningsfylte oppfatninger om [[nasjonsbygging]]en. «Lysakerkretsen» prøvde å forene «de to kulturer», den norrøne og den dansk-norske kulturimpulsen, som en av partistifterne, [[Ernst Sars]], hadde vært den første til å sette ord på. Dette var bakgrunn for partiets standpunkt om fri språkutvikling. Partiet hadde både [[riksmål]]s- og [[landsmål]]sfolk i sine rekker.<ref name="Stenseth 128-142">{{Kilde bok|forfatter=Stenseth, Bodil|år=1993|tittel=En norsk elite: nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|side=128–142|isbn=82-03-16857-4}}</ref><ref name="Sørensen 139-147">{{Kilde bok|forfatter=Sørensen, Øystein|år=1993|tittel=Fridtjof Nansen: mannen og myten|forlag=Universitetsforlaget|utgivelsessted=Oslo|isbn=82-00-21735-3|side=139–147}}</ref><ref name="Østerud">{{Kilde bok|forfatter=Østerud, Øyvind|år=2015|artikkel=Kampen om selvstendigheten og språket: Nasjon, nasjonsbygging, nasjonalisme|redaktør=Seland, Bjørg|tittel=Selvstendighet og nasjonsbygging 1814–2014|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen Damm Akademisk|isbn=978-82-02-49927-3|doi=10.23865/noasp.78}}</ref> 

Frisinnede Venstre var, som skeptikere til hele partivesenet, bare løst organisert. De har blitt kalt «en armé av generaler uten fotfolk».<ref name="Danielsen 180-190">{{Kilde bok|forfatter=Danielsen, Rolf|år=1984|tittel=Høyres historie|bind=2|side=180–190|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=82-02-04991-1}}</ref> De formelle ledervervene i partiets hovedstyre og stortingsgruppe ble tillagt liten betydning.<ref name="Wyller" /><ref name="Torgersen" />

=== Valgseier, regjeringsdannelse og krise ===
[[Fil:Wollert Konow (OB.SZ22449).jpg|mini|upright|[[Wollert Konow (SB)|Wollert Konow]] ble felt som statsminister av sine egne regjeringspartier. {{byline|L. Szaciński / Oslo Museum}}]]

Høyres formann [[Fredrik Stang d.y.|Fredrik Stang]] ønsket å skape et nytt «samlingsparti», men møtte motstand både i Frisinnede Venstre og blant mer konservative høyrefolk. Forholdet mellom partiene forble komplisert og preget av en viss mistenksomhet.<ref name="Greve 175-188" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Kaartvedt, Alf|år=1984|tittel=Høyres historie|bind=1|side=247–254|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=82-02-04990-3}}</ref>

Høyre og Frisinnede Venstre fikk flertall ved [[stortingsvalget 1909|stortingsvalget i oktober 1909]]. Datidens valgordning med [[enmannskrets]]er førte til at partiene samarbeidet.<ref name="Greve 175-188" /><ref name="Kaartvedt 299-325" /> Christian Michelsen var ønsket som statsminister, også av mange i Høyre, men Michelsen la i stedet sin tyngde bak [[Wollert Konow (SB)]].<ref name="Wyller" /><ref name="Kaartvedt 299-325" />

[[Wollert Konows regjering]] viste seg, av personlige og politiske grunner, å bli lite handledyktig. Høyre mistet raskt tålmodigheten med Konow. I 1912 måtte Konow gå av, etter å ha erklært sin forkjærlighet for landsmålet, noe som var uhørt for et entydig riksmålsparti som Høyre.<ref name="Greve 175-188" /><ref name="Kaartvedt 299-325" />

Regjeringskrisen splittet Frisinnede Venstres stortingsgruppe. Berge, Konow og flere andre representanter ville ikke være med i et parlamentarisk grunnlag for et fortsatt regjeringssamarbeid med Høyre under [[Jens Bratlie]] som statsminister, som dermed kom i mindretall.<ref name="Greve 175-188" /><ref name="NBL Berge" />

Frisinnede Venstre hadde mange fellesforeninger med Høyre. Etter 1912 knyttet mange av disse foreningene seg sterkere til Høyre, selv om de fortsatt var åpne for sympatisører av begge partier.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kaartvedt, Alf|år=1984|tittel=Høyres historie|bind=1|side=244|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=82-02-04990-3}}</ref>

=== Kvinnesak og antiklerikalisme ===
[[Fil:Portrett av Anna Rogstad på Stortinget, 19. mars 1911 (8055962309) (cropped).jpg|mini|Anna Rogstad var med på å stifte partiet, og i 1911 ble hun den første kvinnelige representanten på Stortinget. {{byline|Anders Beer Wilse / Nasjonalbiblioteket}}]]

Noen ledende kvinnesaksforkjempere, som Kristine Bonnevie, [[Anna Rogstad]], [[Anne Holsen]], [[Fanny Schnelle]], [[Aadel Lampe]] og [[Anna Backer]], sluttet seg til partiet. Da Rogstad møtte som vara på Stortinget i 1911, var det som den første kvinnen noensinne, og hun møtte fast så lenge Bratlie var statsminister.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Lønnå, Elisabeth|år=1996|tittel=Stolthet og kvinnekamp: Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913|side=58|utgivelsessted=Oslo|forlag=Gyldendal|isbn=82-05-24495-2}}</ref><ref name="Agerholt">{{Kilde bok|forfatter=Agerholt, Anna Caspari|år=1973|tittel=Den norske kvinnebevegelses historie|andre=Med innledning av Kari Skjønsberg|utgave=ny|utgivelsessted=Oslo|forlag=Gyldendal|side=222–244|isbn=82-05-05877-6}}</ref>

At kvinner fikk begrenset stemmerett ved stortingsvalget i 1909, antas å ha vært til de borgerlige partienes fordel. Kvinnenes stemmer avgjorde sannsynligvis utfallet i en del valgkretser, og Frisinnede Venstre fikk størst uttelling.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Larsen, Eirinn og Øksendal, Lars Fredrik|år=2013|tittel=De glemte kvinnevalgene|publikasjon=Historisk tidsskrift|bind=92|nummer=4|side=563–590|issn=0018-263X|doi=10.18261/ISSN1504-2944-2013-04-06}}</ref>

Frisinnede Venstre gikk forsiktig frem i spørsmål om å utvide stemmeretten. Michelsen hadde vært for allmenn stemmerett for kvinner, men opptrådt passivt.<ref name="Agerholt" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Wyller, Thomas Chr.|år=1975|tittel=Christian Michelsen: politikeren|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01248-7|side=168–169}}</ref> Etter valget i 1909 fantes krefter i stortingsgruppen som trakk i ulike retninger. Den sterkeste motstanderen var statsråd [[Sofus Arctander]], som endte med å gå av på saken. I 1913, da stortingsgruppen var sterkt redusert, var den med på Stortingets enstemmige vedtak om allmenn stemmerett for kvinner.<ref name="Agerholt" />

Den urbankulturelle delen av Frisinnede Venstre var i opposisjon til presteskapet ([[antiklerikalisme]]), og de sluttet opp om liberale standpunkter i [[kirkestriden]].<ref name="Torgersen" /><ref name="Ellingsen">{{Kilde bok|forfatter=Ellingsen, Terje|år=1973|tittel=Fri folkekirke: Den norske kirkes forfatning under debatt 1906–1916|utgivelsessted=Oslo, Bergen og Tromsø|forlag=Universitetsforlaget|side=74–75 og 156–159|isbn=82-00-07027-1}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Kaartvedt, Alf|år=1984|tittel=Høyres historie|bind=1|side=295|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=82-02-04990-3}}</ref> De lyttet sjelden til kirkelig antifeminisme. I 1911 og 1912 stemte flere i Frisinnede Venstres stortingsgruppe sammen med Venstre og Arbeiderpartiet for å tillate kvinner i alle statlige stillinger, også som prester i statskirken.<ref name="Agerholt" />

Frisinnede Venstre var, til forskjell fra Høyres åpenhet for kirkereform, sterke statskirketilhengere. De antok at liberale prester ville utsettes for meningstvang fra konservative lekfolk innenfor en «fri folkekirke».<ref name="Ellingsen" />

=== Krav om sparepolitikk ===
Etter [[stortingsvalget 1912|stortingsvalget i 1912]] var Frisinnede Venstre, ifølge historiker [[Alf Kaartvedt]], «utslettet som et selvstendig, innflytelsesrikt parti med mulighet til å diktere samarbeidsbetingelser overfor Høyre».<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kaartvedt, Alf|år=1984|tittel=Høyres historie|bind=1|side=338|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=82-02-04990-3}}</ref> Høyre oppfattet Frisinnede Venstre som urimelig kravstort.<ref name="Torgersen" /><ref name="Danielsen 180-190" />

Høyre og Frisinnede Venstre kom tilbake til regjeringsmakten etter den første verdenskrig, da [[dyrtid]]en og statens inngrep i økonomien, avholds- og målsak og Arbeiderpartiets radikalisering skapte sterke fronter.<ref name="Greve 277-278">{{Kilde bok|forfatter=Greve, Tim|år=1964|artikkel=1920–1928: Skiftende mindretallsregjeringer|redaktør=Hambro, C.J. m.fl. (red.)|tittel=Det Norske Storting gjennom 150 år|andre=Utgitt av Stortinget|utgivelsessted=Oslo|forlag=I kommisjon hos Gyldendal|bind=III|side=175–188}}</ref>

Frisinnede Venstre mente at [[mindretallsregjering|mindretallsparlamentarismen]], som førte til hyppige regjeringsskifter i mellomkrigstiden, var ineffektiv. De mente at partipolitikken var splittende og la veien åpen for revolusjonære sosialister.<ref name="Sørensen" /><ref name="Wyller" /><ref name="Torgersen" /><ref name="Stenseth" />

Ved regjeringskrisen i 1919 prøvde [[Otto B. Halvorsen]] og senere Christian Michelsen å danne en samlingsregjering av alle partier, eventuelt en flertallsregjering med Høyre, Venstre og Frisinnede Venstre. Michelsen-alternativet var uttrykk for et ønske om en handlekraftig regjering hevet over partiene. Forsøket mislyktes, og makten fortsatte å veksle mellom mindretallsregjeringer.<ref name="Wyller" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Danielsen, Rolf|år=1984|tittel=Høyres historie|bind=2|side=10–14|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=82-02-04991-1}}</ref>

Våren 1923 døde statsminister Otto B. Halvorsen. Høyre klarte ikke å samle seg om en av sine egne, men Abraham Berge ble godtatt av de som ønsket en stram finanspolitikk.<ref name="Greve 277-278" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Danielsen, Rolf|år=1984|tittel=Høyres historie|bind=2|side=110–114|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=82-02-04991-1}}</ref> Berge så for seg avgiftsinntekter fra brennevinssalget, som da foregikk illegalt, ved å oppheve [[brennevinsforbudet|forbudet]] straks. Regjeringen fikk stortingsflertallet imot seg og gikk av få måneder før [[stortingsvalget 1924|stortingsvalget i 1924]].<ref name="NBL Berge" /><ref name="Greve 277-278" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Danielsen, Rolf|år=1984|tittel=Høyres historie|bind=2|side=125–127 og 134–135|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=82-02-04991-1}}</ref>

<gallery mode="packed">
Fil:Landsmøte i Frisinnede Venstre (20200720 00219 NB NS 000774B).jpg|Landsmøte i Frisinnede Venstre i Nobelinstituttets festsal i 1920-årene. {{byline|Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket}}
Fil:Valgdagen 1921 - no-nb digifoto 20160223 00039 NB NS NM 08007.jpg|Listebærer for Høyre og Frisinnede Venstre på valgdagen i 1921. {{byline|Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket}}
</gallery>

=== Fedrelandslaget og Nansen-forsøket ===
[[Fil:Fridtjof Nansen (no-nb bldsa 2a146).jpg|mini|upright|Krefter i Frisinnede Venstre lanserte nasjonalhelten [[Fridtjof Nansen]] som statsminister i 1926. «Nansen-forsøket» fikk ikke den støtten det behøvde i de borgerlige partiene.]]

Frisinnede Venstre så radikaliseringen av arbeiderbevegelsen som en alvorlig trussel. Partiet målbar mellomkrigstidens borgerlige nasjonalisme, som hadde brodd mot den internasjonale sosialismen. Samtidig vokste frustrasjonen over svake regjeringer og økonomiske nedgangstider. Med dette bakteppet ble [[Fedrelandslaget]] dannet i 1925.<ref name="Sørensen 139-147" /><ref name="Østerud" /><ref name="Danielsen 190-202">{{Kilde bok|forfatter=Danielsen, Rolf|år=1984|tittel=Høyres historie|bind=2|side=190–202|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=82-02-04991-1}}</ref>

Frisinnede Venstre var det partiet som gikk mest helhjertet inn for Fedrelandslaget. Laget fikk stor tilslutning på grunnplanet i Høyre og Bondepartiet, men ikke i Høyres ledelse.<ref name="Danielsen 190-202" /><ref name="Norland 27-33">{{Kilde bok|forfatter=Norland, Andreas|år=1973|tittel=Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01105-7|side=27–33 og 66–67}}</ref>

I 1926 ble [[Johan Ludwig Mowinckels første regjering|Johan Ludwig Mowinckels venstreregjering]] felt på sin finanspolitikk. Bondepartiet ønsket ikke å gå i regjering med Høyre og Frisinnede Venstre uten at Venstre var med. Frisinnede Venstre vegret seg for å gå alene i regjering med Høyre. En krets rundt ''Tidens Tegn'' tok til orde for en samlingsregjering ledet av Nansen, som skulle få orden på statsfinansene. Fedrelandslaget og ledelsen i [[Norges Bondelag]] støttet initiativet, men utenom Frisinnede Venstre fikk fremstøtet en lunken mottagelse blant de borgerlige partiene. Da Nansen-forsøket mislyktes, ble de frisinnede med i [[Ivar Lykkes regjering]].<ref name="Norland 51-62">{{Kilde bok|forfatter=Norland, Andreas|år=1973|tittel=Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01105-7|side=51–62}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Carstens, Svein|år=1992|tittel=Fra kjøpmannsdisk til kongens bord: Statsminister Ivar Lykke 1872–1949|utgivelsessted=Trondheim|side=83–96|isbn=82-7164-030-5}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Nielsen, May-Brith Ohman|år=2001|tittel=Bondekamp om markedsmakt: Senterpartiets historie 1920–1959|utgivelsessted=Oslo|forlag=Samlaget|isbn=82-521-5434-4|side=93–103}}</ref>

=== Forsøk på løsrivelse fra Høyre ===
Partiet hadde dårlig økonomi frem til finansieringsgruppen [[Vort Land (finansieringsgruppe)|Vort Land]] begynte å kanalisere midler til de som ønsket at Frisinnede Venstre skulle opptre mer selvstendig. Hoveddelen av stortingsgruppen strittet imot, men mistet noe av initiativet i partiet. Den fremste talsmannen for en selvstendig retning var redaktøren i ''Tidens Tegn'', [[Rolf Thommessen]].<ref name="Danielsen 180-190" /><ref name="Carstens 67-83">{{Kilde bok|forfatter=Carstens, Svein|år=1992|tittel=Fra kjøpmannsdisk til kongens bord: Statsminister Ivar Lykke 1872–1949|utgivelsessted=Trondheim|side=67–83|isbn=82-7164-030-5}}</ref> Det samme var en av partiets viktigste ideologer, sosialøkonomen [[Oskar Jæger]]. Han så på Høyre som et klasseparti og ønsket å utvikle Frisinnede Venstre til et sosialt reformparti, fritt for særinteresser.<ref name="Danielsen 180-190" /><ref name="Hveding">{{Kilde bok|forfatter=Hveding, Øistein|år=1994|artikkel=Det Frisinnede Venstre i norsk politikk|redaktør=Andersen, Håkon With, Dahl, Svein, Haarstad, Kjell og Simensen, Jarle|tittel=Clios tro tjener: festskrift til Per Fuglum|utgiver=Universitetet i Trondheim|side=101–110|isbn=82-7765-000-0}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://nbl.snl.no/Oskar_J%C3%A6ger|tittel=Oskar Jæger|verk=Norsk biografisk leksikon|utgave=digital|utgiver=snl.no|forfatter=Carstens, Svein|besøksdato=9. mars 2024}}</ref>

Etter landsmøtet i 1926 var det klart at partiet vendte seg bort fra Høyre.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Norland, Andreas|år=1973|tittel=Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01105-7|side=88–93}}</ref> Frisinnede Venstre hadde i praksis få egne organisasjoner utenfor de største byene. Mange aviser som støttet de frisinnede, var avhengige av Høyres økonomiske støtte. Oppløsningen av organisasjonsfellesskapet mellom partiene var konfliktfylt. Den politiske avstanden mellom Høyres formann [[Ivar Lykke]] og de frisinnedes stortingsgruppe var kort, og stortingsgruppe og parti gled fra hverandre.<ref name="Danielsen 180-190" /><ref name="Carstens 67-83" />

Da Frisinnede Venstre gikk sterkt tilbake ved valget i 1927, begynte mange av de som hadde ønsket et mer selvstendig parti i stedet å se mot Fedrelandslaget.<ref name="Danielsen 190-202" /> Historiker [[Rolf Danielsen]] skriver:

<blockquote>«Det kan se ut som et paradoks at et miljø som identifiserte seg med kravet om den politiske samling bak den nasjonale leder, samtidig var bærer av en selvstendighetslinje, som måtte føre til ytterligere partisplittelse […]. [P]aradokset oppløses ved at Frisinnede Venstre ikke så sin bestemmelse i å fungere som et parti på linje med de eksisterende, men snarere som et medium, hvorigjennom folkets lengsel mot den bevegende fører kunne materialisere seg, eller som fødselshjelper for […] ‘et stort nasjonalt parti, som kan erobre ungdommen og de partiløse’.»<ref name="Danielsen 180-190" /></blockquote>

I 1931 vedtok Frisinnede Venstres landsmøte, etter lengre debatt, å endre partinavn til Frisinnede Folkeparti.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Frisindede venstre skifter navn|avis=Adresseavisen|utgivelsessted=Trondheim|dato=1. september 1931|side=5}}</ref> Partiet nølte, av valgtaktiske grunner, med å gjennomføre byttet på stemmesedlene. Navneendringen ble offisielt meldt til departementet i 1933.<ref name="Harm">{{Kilde artikkel|tittel=Partinavn i Norge|forfatter=Harm, Henry|avis=Arbeiderbladet|utgivelsessted=Oslo|dato=19. mai 1959|side=4}}</ref>

<gallery mode="packed">
Fil:Landsmøte i Frisinnede Venstre 1926 (FA-0035-HI-18x24-0390-01).jpg|Landsmøte på [[Britannia Hotel]] i Trondheim i 1926. {{byline|Fr. Hilfling-Rasmussen / NTNU Universitetsbiblioteket}}
Fil:Hovedstyret i Frisinnede Venstre 1930 (FA-0035-HI-18x24-0694).jpg|Hovedstyret samlet i Trondheim i 1930. {{byline|Fr. Hilfling-Rasmussen / NTNU Universitetsbiblioteket}}
</gallery>

=== Radikalisering og marginalisering ===
Frisinnede Venstre åpnet i 1920-årene, mer enn Høyre, for en mer aktiv stat i økonomien, blant annet for å gripe inn i arbeidskonflikter.<ref name="Danielsen 180-190" /><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Bjørgum, Jorunn|år=1987|tittel=“Da Høire parerte ordre”: Høyre og voldgiftsloven av 1927|publikasjon=Historisk tidsskrift|bind=66|nummer=1|side=3–27|issn=0018-263X}}</ref> Utover 1930-årene gikk partiet inn på mer [[korporativisme|korporative]] idéer og sterk statsstyring. Deler av partiet uttrykte beundring for den dikatoriske statsmakten som kom til syne under [[fascisme]]n i Tyskland og Italia.<ref name="Sørensen" /><ref name="Torgersen" /><ref name="Hveding" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Høidal, Oddvar|år=1988|tittel=Quisling: En studie i landssvik|andre=Oversatt av Henning Kolstad|utgivelsessted=Oslo|forlag=Universitetsforlaget|isbn=82-00-18401-3|side=41–43}}</ref>

Rolf Thommessens stortingsplass fra 1928 til 1930 ble en belastning for ham og partiet. I sin iver etter å redusere de offentlige utgiftene, foreslo han å redusere forsvaret til et minimum. Dermed kom han på kant med sine forsvarsvennlige velgere. At Thommessen brukte så mye av sine krefter på partipolitikk og dreide ''Tidens Tegn'' i en retning som støtte mange fra seg, svekket avisens økonomi. Nye aksjonærer fikk kontroll over avisen, og partiet mistet sitt viktigste presseorgan.<ref name="Norland 134-136">{{Kilde bok|forfatter=Norland, Andreas|år=1973|tittel=Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01105-7|side=134–136 og 286–288}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Thommessen, Henrik P.|år=2009|tittel=Fra triumf til tragedie: Avisbedriften Tidens Tegn 1910–1941|type=doktorgradsavhandling i medievitenskap|utgiver=Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-22373|side=360–365|issn=0806-3222}}</ref>

[[Fil:Tidens Tegn 1933.PNG|mini|Quisling og Nasjonal Samling fikk de første årene stort spillerom i ''Tidens Tegn''.{{byline|Foto: [[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]|16. mai 1933}}]]

Tidlig i 1930-årene så Thommessen på [[Vidkun Quisling]] som en mulig redningsmann for sitt politiske prosjekt. Da Quisling etablerte [[Nasjonal Samling]] i 1933, forverret det utsiktene til borgerlig samarbeid. Kritikk av partipolitikk og parlamentarisme var utbredt, men Nasjonal Samling var åpent antidemokratisk. Frisinnede Folkeparti inngikk ved stortingsvalget 1933 et [[listeforbund]] med Nasjonal Samling i Oslo, Akershus og Bergen. Avgjørelsen førte til flere utmeldinger og ingen mandatuttelling.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Norland, Andreas|år=1973|tittel=Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01105-7|side=197–215 og 224–225}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Høidal, Oddvar|år=1988|tittel=Quisling: En studie i landssvik|andre=Oversatt av Henning Kolstad|utgivelsessted=Oslo|forlag=Universitetsforlaget|isbn=82-00-18401-3|side=112–130}}</ref> En av motstanderne av samarbeidet, [[Rudolf Falck Ræder]] fra Trondheim, ble partiets siste stortingsrepresentant (1933–1936).<ref name="Langslet 36-38">{{Kilde bok|forfatter=Langslet, Lars Roar|år=1989|tittel=John Lyng: Samarbeidets arkitekt|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|side=36–38|isbn=82-02-11184-6}}</ref>

Mellom 1933 og 1936 pågikk samtaler mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Folkeparti og i en kort periode også Nasjonal Samling om en «nasjonal blokk». Bondepartiet ble ikke overbevist om småpartienes velgerpotensial i byene og stilte seg heller fritt og søkte gjennomslag for sine krav hos Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Norland, Andreas|år=1973|tittel=Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk|utgivelsessted=Oslo|forlag=Dreyer|isbn=82-09-01105-7|side=238–259}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Høidal, Oddvar|år=1988|tittel=Quisling: En studie i landssvik|andre=Oversatt av Henning Kolstad|utgivelsessted=Oslo|forlag=Universitetsforlaget|isbn=82-00-18401-3|side=135–140}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Nielsen, May-Brith Ohman|år=2001|tittel=Bondekamp om markedsmakt: Senterpartiets historie 1920–1959|utgivelsessted=Oslo|forlag=Samlaget|isbn=82-521-5434-4|side=200 og 214–216}}</ref>

Partilaget i Trondheim beholdt navnet Frisinnede Venstre og holdt stand usedvanlig lenge. Det hadde markante kommunepolitikere som ordfører [[Johan Cappelen]] og [[John Lyng]]. Partiets talerør ''[[Dagsposten]]'' ved redaktør Johannes Knudsen var byens største avis. I navnestriden der byen ble påtvunget navnet [[Nidaros]], stod Frisinnede Venstre kompromissløst på Trondhjem-navnet.<ref name="Danielsen 180-190" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Kirkhusmo, Anders|år=1997|artikkel=Det konservative regimet: administrasjonen|tittel=Trondheims historie 997–1997|bind=5|andre=Hovedredaktør Jørn Sandnes|utgivelsessted=Oslo|forlag=Universitetsforlaget|isbn=82-00-22860-6|side=161–163 og 191}}</ref><ref name="Rygg">{{Kilde artikkel|forfatter=Rygg, Per|år=1984|tittel=Nasjonal Samling i Trondheim og Strinda 1940–1945|publikasjon=Trondhjemske samlinger|utgiver=Trondhjems historiske forening|side=101–117|issn=0800-4722}}</ref> Selv om partiet gjorde sitt beste valg så sent som i 1934, var det ikke forskånet for fraksjonskamp. Redaktør Knudsen og andre i den høyreradikale fløyen nærmet seg Nasjonal Samling, mens Cappelen og Lyng så mot Høyre.<ref name="Langslet 36-38" /><ref name="Rygg" />

Alle partier utenom Nasjonal Samling var forbudt under [[Norge under andre verdenskrig|okkupasjonen]]. Etter frigjøringen vedtok landsstyret i Frisinnede Folkeparti at partiet ikke skulle stille egne lister ved [[stortingsvalget 1945|stortingsvalget i 1945]].<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Det frisinnede folkeparti stiller ikke egne lister ved stortingsvalget|avis=Nordlandsposten|utgivelsessted=Bodø|dato=30. august 1945|side=3}}</ref> Betegnelser som «frisinnede» og «samlingsparti» hang ved på en del Høyre-lister ved kommunevalgene i etterkrigsårene, men partiet ble ikke gjenreist. Bruken av avvikende partinavn ble strammet inn, og foran kommunevalgene i 1951 ble navnet «Frisinnede Folkeparti» erklært som ledig av departementet.<ref name="Harm" />