Redigerer Friedrich von Schelling (avsnitt)

== Tidlig liv og karriere ==
Schellings far var luthersk prest, og ble i 1777 professor i orientalske språk ved klosterskolen i [[Bebenhausen]]. Her fikk også Schelling sin elementære utdanning. Han var et uvanlig begavet barn,{{Tr}} og bare 12 år gammel behersket han latin, gresk, hebraisk, arabisk og grunnleggende sanskrit, i tillegg til flere moderne språk. Tre år senere begynte Schelling sine studier ved det protestantiske eliteseminaret i [[Tübingen]]. I 1795, som 20-åring, leverer han sin teologiske doktorgradsavhandling.<ref>Xavier Tilliette, ''Schelling'': ''Biographie'' [Calmann-Lévy'','' 1999]'','' overs. S. Schaper, Klett-Cotta, 2004, s. 11-42.</ref>

Som mange av sine medstudenter fant Schelling inspirasjon i [[Den franske revolusjon]], han forkastet universitetets reaksjonære teologi og omfavnet filosofien. Kant og [[Johann Gottlieb Fichte|Johann G. Fichte]] var viktige tidlige inspirasjonskilder, men han fant også ledelse hos greske tenkere og deres [[Nyplatonisme|nyplatonske]], [[Gnostisisme|gnostiske]] og [[Skolastikk|skolastiske]] kommentatorer, og hos [[Baruch de Spinoza]]; ikke minst [[Mystikk|mystikken]] ble viktig for ham, og da særlig de protestantiske [[Teosofi|teosofene]], som [[Jakob Böhme|Jacob Böhme]] og hans senere apologeter, de radikale [[Schwaben|schwabiske]] [[Pietisme|pietistene]] ene [[Friedrich C. Oetinger]] og [[Philipp M. Hahn]].<ref>Ernst Benz, «Schellings theologische Geistesahnen», i ''Studia philosophica'', bd. 14, Basel 1954, s. 179-201; Bruce Matthews, ''Schelling's Organic'' ''Form of Philosophy: Life as the Schema of Freedom'', State University of New York Press, 2011, s. 39ff.</ref>

=== Transcendentalfilosofi ===
(1)<ref>Tallet i parentes angir at påfølgende avsnitt presenterer en særegen filosofisk posisjon. Se også skjema i ''Periodisering'' nedenfor.</ref> Styrket av sine pietistiske allegorier, som «den usynlige kirke» og «Guds kongerike», trodde Schelling, som sine fem år eldre studie- og romkamerater i Tübingen, [[Friedrich Hölderlin|Johann C.F Hölderlin]] og Hegel, at idealene som forenet dem dypest sett ikke kunne realiseres som følge av reformer, eller gjennom vold, men kun gjennom en revolusjon i bevisstheten selv.<ref>Franz G. Nauen, ''Revolution, Idealism and Human Freedom'': ''Schelling, Hölderlin and Hegel and the Crisis of Early German Idealism'', Martinus Nijoff, 1971, s. 23.</ref> Alle Schellings tidlige filosofiske skrifter bekreftet engasjementet for et frigjøringspotensial bakenfor politikken. Et sentralt tema i 1795 er således det upersonlige absolutte, Gud, som kan hentes inn i en umiddelbar erkjennelse, en «intellektuell anskuelse».<ref>''SW'' 1:208. ''SW'' = ''Friedrich Wilhelm Joseph von Schellings sämmtliche Werke'', 14 Bd., red. K.F.A. Schelling [Opptrykk: ''Schellings Werke nach der Originalausgabe in neuer Anordnung'', 12 Bd., red. M. Schröter, Verlag C.H. Beck, 1927–1959], J.G. Cotta, 1856–1861.</ref> Det ''endelige'' jeget kan imidlertid ikke erfares umiddelbart.<ref>''SW'' 1:180ff.</ref>

=== Naturfilosofi ===
(2) Fra 1795 til 1797 var Schelling støttelærer i [[Leipzig]] for to studenter i en adelsfamilie. Han fikk anledning til bl.a. å følge forelesninger i fysikk og kjemi. For å fylle ut Fichtes tenkning utarbeider Schelling sin Naturfilosofi i tre større arbeider i 1797–1799. Han hevder nå derimot at det endelige jeget kan erfares direkte i en intellektuell anskuelse,<ref>''SW'' 1:401.</ref> men ''ikke'' det absolutte jeg.<ref>''SW'' 1:391ff.</ref> Det idealistiske forsettet ble gitt en berømt formulering: «Naturen må være den synlige ånd, ånden den usynlige natur. Her, i den absolutte identitet av ånd i oss og natur utenfor oss, må problemet om hvordan en natur utenfor oss er mulig bli løst.»<ref>''SW'' 2:56.</ref> Målsettingen «kan bare være realiseringen av den absolutte enheten, som omfavner helheten […]».<ref>''SW'' 2:342.</ref> Det var spesielt naturfilosofien som gjorde Schelling kjent i romantikernes sirkler.<ref>Xavier Tilliette 2004, s. 43-68.</ref>