Redigerer Fremskrittspartiets landsmøte 1994 (avsnitt)

== Opptakten ==
[[Fil:CI Hagen2332 2E jpg DF0000062803.jpg|thumb|FrP-formann [[Carl I. Hagen]]s skatteutspill i september 1993 bidro til å øke konflikten med partiets liberalistiske fløy, og ble startskuddet til den åpne striden mellom liberalistene og Hagen-fraksjonen.{{byline|FrPMedia}}]]

=== EU-spørsmålet ===

På begynnelsen av 1990-tallet var EU-spørsmålet igjen blitt sentralt i norsk politikk, og uenighet om EU hadde blant annet ført til [[Jan P. Syses regjering|Syse-regjeringens]] fall. I 1991 sendte Frp-ledelsen [[EØS]]-saken rundt på høring i partiorganisasjonen, og medlemmene gikk klart inn for at partiet skulle stemme ja. Samme år fikk liberalistene i partiet vedtatt en EU-vennlig resolusjon, og i februar 1992 gikk Hagen offentlig ut og støttet norsk EU-medlemskap på landsmøtet til [[Fremskrittspartiets Ungdom]]. Debatten i partiet fortsatte utover året, men ved landsmøtet 1992 ble det med to tredels flertall vedtatt å støtte norsk medlemskap, samtidig som man skulle arbeide for å få på plass en EØS-avtale.<ref name="Moen-214-5" />

Hagen hadde på 1992-landsmøtet lovet ro rundt EU-saken, men allerede i mai gikk FpU ut med en kampanje der de brukte layouten på gamle [[Nasjonal Samling|NS]]-plakater og bilder av [[Senterpartiet|Sp]]-leder [[Anne Enger Lahnstein]], [[Sosialistisk Venstreparti|SV]]-leder [[Erik Solheim]] og den ytterliggående innvandringsmotstanderen [[Arne Myrdal]] sammen under overskriften «Nasjonal Samling». Mange lokallagsledere i Frp reagerte, og krevde at partiledelsen stoppet kampanjen. Bråket førte til en styrking av de i Fremskrittspartiet som ønsket en nøytral linje i EU-spørsmålet, og Frps utenrikspolitiske talsmann [[Fridtjof Frank Gundersen]] ønsket å utsette partiets EU-vedtak. Flere stortingsrepresentanter fra nei-fylker fryktet for stortingsplassen sin og støttet derfor Gundersens initiativ.<ref name="Moen-216-7" />

Dette førte til at Hagen i stadig mindre grad profilerte Fremskrittspartiet som et ja-parti. Etter [[Danmark|danskenes]] nei til [[Maastricht-traktaten]] og [[Den økonomiske og monetære union]] økte også nei-siden kraftig på meningsmålingene i Norge, og Hagen ønsket ikke å støte disse potensielle velgerne fra seg.<ref name="Moen-217-8" /> Høsten 1992 tok Gundersen en omkamp om EØS-avtalen med Hagens velsignelse. Gundersen var tilhenger av både EU og EØS, men gikk ut og truet med å stemme avtalen ned dersom den ikke ble lagt ut til folkeavstemning. Dette ville i såfall føre til at det ikke var det nødvendige {{brøk|2|3}} flertall i Stortinget for å få godkjent EØS-avtalen. Nei-siden i partiet, med [[John Alvheim]] i spissen, gikk inn for at stortingsgruppen skulle støtte Gundersen. Liberalistene i partiet protesterte og kalte det et «kupp».<ref name="Moen-220-4" />

[[Tor Mikkel Wara]] påpekte at stortingsgruppen ikke kunne sette til side landsmøtevedtaket om EØS, og kompromisset ble at Gundersen og Wara skulle forfatte hvert sitt notat om saken og sende disse ut på høring i partiorganisasjonen. Samme kveld gikk imidlertid Gundersen ut på ''[[Dagsrevyen]]'' og hevdet at han hadde stor støtte i stortingsgruppen. En sint Wara tok til motmæle i mediene, noe som ble startskuddet til en offentlig maktkamp mellom de to sidene. Liberalistene hadde imidlertid mobilisert partiapparatet, og høringsrunden endte med at stortingsgruppen måtte følge partiorganisasjonens vilje og holde fast på støtten til EØS. Hagens håndtering av hele EØS-spørsmålet førte til at han ble kraftig kritisert av sitt eget fylkeslag i Oslo på et ekstraordinært fylkesårsmøte, og mye av kritikken kom også fra hans egne støttespillere slik som [[Sissel Dagslet]], [[Einar Lonstad]] og [[Siv Jensen]].<ref name="Moen-220-4" />

=== Valgkampen i 1993 ===

Striden rundt EU-spørsmålet og partiets liberalistiske arv hadde også gjort at flere av Frps dominerende liberalister fra 1980-tallet var på vei til å trekke seg ut av politikken. Stortingsrepresentantene [[Tor Mikkel Wara]] og [[Petter Bjørheim]] hadde på nyåret 1993 kunngjort at de ikke søkte gjenvalg,<ref name="Tilbake til røttene" /> og også [[Pål Atle Skjervengen]] var på vei ut.<ref name="Det endelige farvel" /> [[Jan Erik Fåne]] søkte gjenvalg, men nominasjonsmøtet i Akershus FrP valgte likevel å sette tradisjonalisten [[Fridtjof Frank Gundersen]] på førsteplass. Fåne ble tilbudt andreplassen på listen, men valgte å takke nei.<ref name="Tilbake til røttene" /> Åtte måneder senere viste det seg at andreplassen likevel hadde ført til stortingsplass for Fåne.

I valgkampen før [[stortingsvalget 1993]] uttalte Hagen at han gikk imot lettelser i inntektsskatten til neste års statsbudsjett.<ref name="Nei takk til skattelette" /> Utspillet brøt med partiets vedtatte politiske plattform, men Hagen beklaget ikke at han lot være å informere partiorganene på forhånd. «Dersom alle politikere skal klarere alt i partiorganisasjonen, blir det helt umulig å knekke noen hjertesaker. Jeg måtte ta et selvstendig initiativ», uttalte Hagen til ''[[Verdens Gang|VG]]'', og møtte sterk kritikk fra partiets tidligere skattepolitiske talsmann [[Steinar Maribo]] og fra nestformann [[Ellen Wibe]].<ref name="Partifeller sliper kniven" /> Partiorganisasjonen var ikke orientert om utspillet, og en uforberedt [[Lars Erik Grønntun]] møtte til skoledebatt mot [[Per-Kristian Foss]] uten å vite hva han skulle svare på spørsmål om partiets skattepolitikk. I Oslo Frps valgbod på [[Karl Johans gate|Karl Johan]] ble [[Sverre Frich jr.]] spurt om hva som egentlig var partiets syn på skatter. «Mener du nå eller klokken fire i morgen?» svarte Frich.<ref name="Moen-230" />

Skattepolitikken holdt liberalister, konservative og populister i partiet sammen,<ref name="Moen-230" /> og skatteutspillet ble i ettertid sett på som startskuddet til den åpne striden mellom liberalistene og Hagen-fraksjonen.<ref name="Vendte Carl I. ryggen" /> I stortingsvalget samme høst fikk FrP 6,3 prosent og 10 mandater, en nedgang på 12 mandater fra perioden før. Etter valget bestemte Hagen seg for å endre politisk fokus, og gikk bort fra å snakke om skatt til fordel for heller å fokusere på «lov og orden» og eldreomsorg. I partiavisen ''Fremskritt'' skrev han den 25. september at partiet måtte nedprioritere «forsøkene på å holde en akademisk, ideologisk høy profil for å vinne velgere i den lille gruppen høyt utdannede og velstående personer i [[Østkant og vestkant i Oslo|Oslo Vest]]» – Hagen mente partiet nå måtte begynne å appellere til tømmerhuggere og transportarbeidere.<ref name="Moen-232-3" />

{|class=wikitable
|+FrPs stortingsgruppe etter [[stortingsvalget 1993|1993-valget]]
|-
!Navn
!Fylke
!Navn
!Fylke
|-
!colspan="4"|Fast plass
|-
|[[Fridtjof Frank Gundersen]] || Akershus || [[Stephen Bråthen]]<sup>1</sup> || Akershus
|-
|[[Roy N. Wetterstad]]<sup>1</sup> || Buskerud || [[Hans J. Røsjorde]] || Hordaland
|-
|[[Carl I. Hagen]] || Oslo || [[Ellen Chr. Christiansen]]<sup>1</sup> || Oslo
|-
|[[Jan Simonsen]] || Rogaland || [[John Alvheim]] || Telemark
|-
|[[Oscar D. Hillgaar]]<sup>1</sup> || Vestfold || [[Øystein Hedstrøm]] || Østfold
|-
!colspan="4"|Varaplass
|-
|[[Bente Bjørnstad]] || Akershus || [[Geir Thoresen]]<sup>1</sup> || Buskerud
|-
|[[Inger-Marie Ytterhorn]] || Hordaland || [[Arve Lønnum jr.]] || Oslo
|-
|[[Øyvind Vaksdal]] || Rogaland || [[Terje Ottar]] || Telemark
|-
|[[Erik Andersen (politiker)|Erik Andersen]] || Vestfold || [[Jon Jæger Gåsvatn]] || Østfold
|}

<sup>1</sup> = Forlot Fremskrittspartiet etter landsmøtet i 1994

=== 1994 ===

Fra 15. januar til 6. april avholdt fylkeslagene i partiet årsmøtene sine. Disse valgte delegater til det kommende landsmøtet. Hagen var etterhvert kommet på kant med flere partifeller og fylkeslag, og deler av sentralstyret var skeptiske til Hagens utspill og sterke rolle i partiet. Dessuten hadde ungdomsorganisasjonen [[FpU]] også kommet i konflikt med Hagen, og FpU-formann [[Lars Erik Grønntun]] måtte overtales av andre i partiet til å ta gjenvalg etter det han opplevde som «anklager og skittkasting». Før landsmøtet foreslo Grønntun en «fredskonferanse» der Frps og FpUs topptillitsvalgte møtes, noe han mente kunne «bidra til å samle partiet og unngå ethvert tilløp til splittelse».<ref name="Spennende fylkesårsmøter i Frp" />

Den 3. januar la Hagen frem et tipunktsforslag til partiets handlingsprogram som fylkesårsmøtene skulle ta stilling til. Den 7. januar kom imidlertid Wibe med sitt eget resolusjonsforslag sammen med stortingsrepresentantene [[Oscar D. Hillgaar]] og [[Ellen Chr. Christiansen]] og fylkesformannen i Buskerud [[Geir Thoresen]]. I resolusjonsforslaget gav forslagsstillerne uttrykk for at «Frps største problem er dårlig organisasjonskultur og mangel på kommunikasjon», og at «større programendringer og profil bare skal skje etter en grundig debatt og vedtak på landsmøtet, ikke gjennom soloutspill fra partiets ledende tillitsmenn».<ref name="Frp må velge Hagen eller Wibe" />

I et intervju til ''[[NTB]]'' sammenlignet Wibe partiet med en «karismatisk bevegelse», og gikk inn for større makt til sentralstyret «slik at partiet står fram som et demokratisk parti».<ref name="Frp må velge Hagen eller Wibe" /> Selv om Wibe ikke var på valg i 1994 varslet [[Øystein Hedstrøm]] et mistillitsforslag mot nestformannen, mens Wibe på sin side uttalte til ''[[Aftenposten]]'' at hun ville «kjempe med nebb og klør for å beholde sin posisjon» og at hun talte for «samling og atter samling».<ref name="Avgjørende helg for Fr.p." /> Et par måneder før landsmøtet ble også Wibes ektemann Odd Magnar Brubæk trukket inn i maktkampen, da Hagen avsatte ham som gruppesekretær for Frps stortingsgruppe.<ref name=" Wibe: Kampen gikk på helsen løs" />

=== Nominasjonsmøtene ===

I helgen 4.–6. februar ble det avholdt årsmøter i elleve fylkeslag, og i tillegg til Hagens eget partilag i Oslo holdt [[Buskerud Fremskrittsparti|Buskerud]], [[Finnmark Fremskrittsparti|Finnmark]], [[Telemark Fremskrittsparti|Telemark]], [[Vest-Agder Fremskrittsparti|Vest-Agder]], [[Hordaland Fremskrittsparti|Hordaland]], [[Nordland Fremskrittsparti|Nordland]], [[Østfold Fremskrittsparti|Østfold]], [[Troms Fremskrittsparti|Troms]], [[Nord-Trøndelag Fremskrittsparti|Nord-Trøndelag]] og [[Møre og Romsdal Fremskrittsparti|Møre og Romsdal]] nominasjonsmøtene sine. Formannen i Oslo Fremskrittsparti, [[Peter N. Myhre]], hadde med fylkesstyret i ryggen innstilt på at Hagens resolusjonstekst ikke ble vedtatt. Generalsekretær [[Hans Andreas Limi]] mente det knyttet seg størst spenning til årsmøtene i Oslo, Buskerud og til dels Finnmark, mens han ventet at Hagen ville vinne gehør for synet sitt i Telemark, Vest-Agder, Hordaland, Nordland, Østfold, Troms, Nord-Trøndelag og sannsynligvis i Møre og Romsdal.<ref name="Avgjørende helg for Fr.p." /> Den 7. februar meddelte Hagen valgkomiteen at han ville fortsette både som partiformann og parlamentarisk leder, samtidig som han på visse vilkår også kunne tenke seg å fortsette som FrP-politiker om partiet skulle få en ny formann.<ref name="Hagen tar gjenvalg som partiformann i Frp" />

FrPs landsstyre kom sammen den 19. februar i Bolkesjø. Med 24 mot 11 stemmer vedtok landsstyret å legge debatten om partiets profil og verdivalg bak seg, og at saken ikke skulle diskuteres på landsmøtet senere på våren. Nestformann Ellen Wibe tilhørte mindretallet, men erklærte seg enig i intensjonen om å unngå behandling av partiprofilen på landsmøtet.<ref name="Frp avslutter striden om partiprofilen" />

15 fylkespartier (inkludert Oslo) hadde vedtatt det landsstyret anså som relativt sammenfattende uttalelser om FrPs profil, linje og verdivalg, og landsstyret mente derfor at et klart representativt flertall sluttet opp om hovedlinjene i Hagens resolusjon.<ref name="Frp avslutter striden om partiprofilen" /> Likevel hadde Wibe oppnådd støtte fra en tredel av årsmøtedelegatene etter at det siste fylkesårsmøtet i partiet var over.<ref name="Avgjørende helg for Ellen Wibe" /> Like før landsmøtet uttalte Hagen at det verste av uroen i partiet nå var over, men la også til at «vi aldri kan vite hva som vil skje på et landsmøte i FrP».<ref name="Mye god markedsliberalisme i EU" />

=== Frem mot landsmøtet ===

Ting roet seg de neste par månedene, og Hedstrøm uttalte i april at det ikke lenger var grunn til å fremme mistillitsforslag mot nestformann Wibe.<ref name="Wibe tatt til nåde i Fr.p" /> [[Aslak Bonde]] skrev i ''Aftenposten'' at partene i FrP hadde inngått et kompromiss etter bråket vinteren før, og det var «uklart hvordan og i hvor stor grad motsetningene kommer til å bli synlige» på landsmøtet.<ref name="Uken som kommer" /> Wibe varslet at hun likevel ville fremme en resolusjon, men at denne ville være «konstruktiv og fremtidsrettet» og «dreie seg om hvordan partiet igjen kan nå nye høyder», og ikke ville være ment som noen videreføring av vinterens stridigheter.<ref name="Wibe tatt til nåde i Fr.p" />

Dagen etter skrev imidlertid ''Aftenposten'' på lederplass at resolusjonsforslaget var en «sammenhengende kritikk av Carl I. Hagen», da forslagsstillerne blant annet krevde «en fornyelse av partiet slik at populiststemplet og andre etablerte myter forsvinner».<ref name="Tvetydighet som dyd" /> Resolusjonsforslaget var undertegnet av [[Oscar D. Hillgaar]], [[Ellen Chr. Christiansen]], [[Stephen Bråthen]] og [[Roy N. Wetterstad]] i tillegg til Wibe. I ''VG'' ble Wibe sitert på at «det politiske grunnlaget jeg ble valgt på for ett år siden, må ligge fast for at jeg skal fortsette som nestformann. Dette må landsmøtet gi signaler om»,<ref name="Truer med å gå av" /> men dagen etter avviste hun dette. «Jeg har aldri stilt noe ultimatum. Jeg har ikke koblet min posisjon til resolusjonsforslaget eller noe annet», uttalte Wibe til ''Aftenposten''.<ref name="Trolig ingen partisplittelse" />