Redigerer Fredrik Vilhelm III av Preussen (avsnitt)

== Liv og virke ==
Han var sønn av kong [[Fredrik Vilhelm II av Preussen]] og [[Fredrika Louise av Hessen-Darmstadt]]. Han ble gift med [[Louise av Mecklenburg-Strelitz]], som fødte ham ti barn.

Som kronprins førte han et heller borgerlig liv med et problemløst ekteskap i Berlins [[Kronprinzenpalais]], som han også etter sin kroning til prøyssisk konge ikke avvek fra.{{Tr}} Det moralske forfallet ved farens hoff, med intriger og affærer, hadde frastøtt ham, og han var oppsatt på å gjenopprette kongehusets sømmelighet.{{Tr}}

Også hans politikk var tilbakeholdende og nøytral.{{Tr}} Reformer ble bare langsomt satt ut i livet, og hans nøytralitetspolitikk på den internasjonale arena regnes som mislykket.{{Tr}} Da Frankrike gjorde krav på områder vest for [[Rhinen]], dannet Preussen en koalisjon med Storbritannia, Russland og Østerrike, som 1. mars 1799 begynte krigen mot franskmennene ([[koalisjonskrigene]]).

Selv om Frankrike gikk svekket ut av denne krigen, vokste franskmennenes innflytelse over Preussen. Tyskland ble i de følgende årene radikalt omdannet av Frankrike. Som følge av den såkalte ''riksdeputasjonshovedbeslutningen'' mistet mange småstater og frie byer sin uavhengighet. Preussen vant landområder, men ble utenrikspolitisk isolert og avhengig av Frankrike. Selv da Frankrike krenket Nordtysklands nøytralitet forble Fredrik Vilhelm nøytral.

I 1806 forpliktet kongen seg til ikke å støtte [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]] med tropper ved et overfall på Russland. Kort etter overleverte han et ultimatum til Napoléon om å trekke alle franske tropper ut av Syd-Tyskland. Napoléon ignorerte dette, og erklærte 9. oktober Preussen krig. Ved [[slaget ved Jena og Auerstedt]] led kongens hær et knusende nederlag og måtte flykte til [[Memel]] i [[Øst-Preussen]]. 9. juli var Fredrik Vilhelm tvunget til å akseptere [[freden i Tilsit]], som reduserte Preussens territorium til [[Brandenburg]], Øst-Preussen og [[Schlesien]].

Den prøyssiske statens sammenbrudd førte til at kongen igangsatte store reformer (''[[de prøyssiske reformene]]''). Reformenes viktigste drivkrefter var politikere som [[Karl August von Hardenberg|Hardenberg]], [[Heinrich Friedrich Karl vom Stein|baron vom Stein]], [[Wilhelm von Humboldt]], og militære som [[August Graf Neidhardt von Gneisenau|Gneisenau]] og [[Gerhard von Scharnhorst|Scharnhorst]]. Preussens situasjon bedret seg synlig i tiden etter reformene, og i 1813 deltok Preussen i [[Den sjette koalisjonskrigen|befrielseskrigen]] mot Frankrike. I 1815 hadde Preussen gjenopprettet sin stormaktstilling.

[[Fil:Denkmal_Friedrich_WilhelmIII.JPG|thumb|Minnesmerke fra 1849 i [[Großer Tiergarten]] i Berlin]]

Fredrik Vilhelm brukte store summer på hæren, som ble organisert etter forsvarsloven av 1814. Fra 1815 bygget han ut [[Festung Koblenz]] til et av de mest omfangsrike festningssystemer i Europa etter den nyeste teknologi, den såkalte nyprøyssiske festningsstilen.

Også utdannelsesvesenet ble grundig reformert. Under [[Wilhelm von Humboldt]] oppstod i 1810 [[Humboldt-Universität zu Berlin|Universität Berlin]], i 1811 [[Universität Breslau|Schlesische Friedrich-Wilhelms-Universität]] i [[Breslau]] og under [[Karl vom Stein zum Altenstein|Altensteins]] ledelse [[Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität]] i [[Bonn]]. Fredrik Vilhelm forsøkte også å skape kirkelig enhet blant protestantene i Preussen.

Etter disse reformene førte imidlertid kongen en [[restaurasjonen i Frankrike|restauratorisk]] politikk, og sluttet i 1815 [[den hellige allianse]] med keiserne av Østerrike og Russland.

Kongen avviste all nasjonalisme og i sene år ble hans styre mer absolutistisk.{{Tr}}

Kongen fremmet kunst og kultur, og spilte en stor rolle for utbyggelsen av [[Museumsinsel]].