Redigerer Frederik I av Danmark og Norge (avsnitt)

==Frederik som konge==
[[Fil:Frederik I of Denmark.jpg|thumb|left|Kong Frederik I av Danmark og Norge.]]
Frederik Is regjeringsperiode var preget av uro blant borgere og bønder som ønsket Christian II gjeninnsatt som konge. I årene [[1524]] og [[1525]] var det tilløp til opprør i [[Jylland]] og [[Skåne]]. Christian IIs [[stattholder]] på Gotland, [[Søren Norby]] gikk i land i det vestlige [[Blekinge]] i et desperat forsøk på å få gjeninnsatt Christian II på Danmarks trone og han lyktes å samle ikke mindre enn 8&nbsp;000 mann, som innledet en beleiring av [[Helsingborg slott]]. Frederik Is holsteinske hærfører [[Johan Rantzau]] med en hær på 900 fotfolk og 400 ryttere samt [[artilleri]], slo seg sammen med den danske adelshæren samt en kontingent svenske tropper. Disse knuste den utrente bondehæren i to blodige slag ved Lund den [[28. april]] og ved [[Slaget ved Bunketofte|Bunketofte]] på Helsingborgsletten den [[4. mai]] [[1525]]. I [[slaget ved Lund]] ble bøndene forfulgt helt inn i byens [[Lund domkirke|domkirke]], og 60 borgere som hadde søkt tilflukt i kirken, ble slept ut og slaktet av soldatene. Bondehærens tap ble beregnet til cirka 3&nbsp;000 døde.

I [[1532]] lyktes det Frederik å lokke Christian II fra Norge til Danmark under løfte om fritt leide. Kongen brøt sitt løfte til brorsønnen og satte ham i [[fengsel]] på [[Sønderborg slott]]. I [[1549]] ble den da 68-årige Christian II overført til [[Kalundborg slott]], hvor han oppholdt seg til sin død i [[1559]].

I størstedelen av sin regjeringsperiode holdt Frederik seg på [[Gottorp slott]]. Han kom bare til Danmark når det var absolutt nødvendig, og [[Norge]] besøkte han aldri. På tross av den strenge [[Håndfestning|håndfestningen]] lyktes det Frederik å få stor politisk innflytelse. I noen tilfeller truet han med å fraskrive seg tronen til fordel for den landflyktige Christian II, og denne trusselen var virkningsfull.

Selv om han i håndfestningen lovet å verne [[den katolske kirken]], innførte Frederik I reell [[religionsfrihet]] for [[Den evangelisk-lutherske kirke|lutheranere]] i Danmark. For eksempel utnevnte han i oktober 1526 [[Hans Tausen]] til sin [[kapellan]] med tjeneste i [[Viborg]].<ref>Lyby, Thorkild C.: «Hans Tausen» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 4. desember 2023 fra [https://denstoredanske.lex.dk/Hans_Tausen]</ref> Den tidligere [[johanitterordenen|johanittermunken]] Tausen hadde vakt oppsikt med sine sterkt lutherske prekener for borgerne, men da bispene klaget til kongen, lød svaret [[diplomati]]sk: «''Hans Nåde er konge over liv og gods i rikene, men ikke over [[sjel]]er. Derfor må enhver skikke seg derudi som han forsvare det for Gud på [[den ytterste dag]].''» Dette var helt overensstemmende med [[Martin Luther]]s tidlige lære om den enkeltes frihet til selv å søke sin vei til Gud.<ref>[[Reidar Marmøy]]: «Gjennom bølgedalen», ''Vårt folks historie'' bind 4, Aschehoug, Oslo 1963 (s. 220)</ref>

I [[1526]] innførte Frederik I bestemmelsen om at bispene for framtiden skulle velges i Danmark.

Samme året ga han ordre til at hvis en kirke hadde to [[kirkeklokke]]r, skulle den største leveres og brukes til å støpe kanoner av. Hadde kirken tre klokker, skulle den største og den minste avgis. På [[Sjælland]] ble klokkene innsamlet i [[København]] og [[Kalundborg]]. I hele Danmark ble det samlet inn rundt 1.180 kirkeklokker med en samlet vekt på 375 tonn - vesentlig mer enn kanonstøperne rakk over.<ref>«Fra det gamle arkiv», ''Kalundborg Folkeblad'', 12. juli 1997</ref>