Redigerer Freden i Brest-Litovsk (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Avtalen gav Tyskland kontroll over enorme områder, mens [[Østerrike-Ungarn]] ble marginalisert. En million tonn [[hvete]] skulle leveres årlig fra Ukraina som en betingelse for landets fortsatte uavhengighet. Britisk etterretning så med bekymring på denne ''Pax Germanica'', der tyske tropper tok seg inn i Finland og Ukraina, og trakk sørover mot Kaukasus.<ref>Mark Mazower: ''Dark Continent'' (s. 47), Penguin books, ISBN 0-14-024159-0</ref> Russland måtte avstå et territorium med til sammen 56 millioner innbyggere, eller 32 % av hele landets befolkning; en tredjepart av landets jernbanenett, 73 % av totalproduksjonen av [[jernmalm]], 89 % av den samlede [[kull]]produksjonen; og over 5000 fabrikker og industribedrifter. En britisk historiker beskrev 20 år senere avtalen som «en ydmykelse uten sidestykke i moderne historie».<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051904035|tittel=Det tredje rikes vekst og fall|forfatter=Shirer, William L.|forlag=Cappelen|side=69|utgivelsesår=1961}}</ref>

Avtalen ble annullert av de andre fredsavtalene etter [[Tyskland]]s nederlag senere på året, men gav de russiske [[kommunist]]ene et sårt tiltrengt pusterom i [[den russiske borgerkrigen]]. Avtalen bekreftet også uavhengighet til [[Finland]], [[Estland]], [[Latvia]], [[Litauen]], [[Hviterussland]] og [[Ukraina]], men under tysk dominans og støtte, og med fortsatt tyske soldater i de respektive områdene. I Polen, som ikke var nevnt i traktaten, forårsaket signeringen opptøyer, protester og en slutt på enhver støtte til Sentralmaktene.

I november 1918 fulgte [[våpenstillstanden i Compiègneskogen]] som avsluttet første verdenskrig, og betingelsene der inngikk opphevelse av Brest-Litovsk. Etter sentralmaktene hadde tapt første verdenskrig, gikk dermed både russerne og tyskerne bort fra avtalen, og i løpet av det neste året trakk tyskerne alle sine styrker ut av områdene de hadde overtatt. Dette etterlot et maktvakuum som førte til flere år med stridigheter, der blant annet [[den polsk-sovjetiske krig]] og [[freden i Riga]] i [[1921]] kom til å avgjøre de fremtidige grensene i [[Øst-Europa]]. Forholdet mellom Tyskland og [[Sovjet-Russland]] (og senere Sovjetunionen) ble senere normalisert ved [[Rapalloavtalen]] i [[1922]].

Selv om den senere ble oppsagt, og er lite kjent i dag, var fredsavtalen svært viktig da den ble inngått. Den ga sentralmaktene, særlig Tyskland, handlefrihet i vest, samtidig som avtalen viste hva ententemaktene Frankrike, Belgia, Storbritannia og Italia, hva de hadde i vente, dersom de tapte mot Tyskland og Østerrike-Ungarn.<ref>Sørensen 2010, s. 277, 292</ref>