Redigerer Freden i Örebro (avsnitt)

==Bakgrunn==
Ved [[Parisavtalen (1810)|Parisfreden]] i 1810 ble Sverige tvunget inn i den franske keiser Napoléons handelsblokade - [[Fastlandssperringen]] - mot Storbritannia. Ettersom Storbritannia var Sveriges største handelspartner ble den franske handelsblokaden et stort økonomisk problem, som man løste gjennom en omfattende smughandel. Napoléon gjennomskuet snart det svenske dobbelspillet og overleverte gjennom den franske [[Minister (diplomati)|ministeren]] i Stockholm, baron Charles Jean Marie Alquier, et ultimatum til den svenske regjeringen. Kravet bestod i at Sverige innen fem dager skulle erklære Storbritannia krig og konfiskere alla britiske fartøy i svenske havner. Etter et par dager føyde den svenske regjeringen seg for de franske kravene og erklærte Storbritannia krig. 

I januar 1812 besatte franske tropper uten forutgående [[krigserklæring]] de svenska besittelsene i [[Pommern]] og [[Rügen]], noe som førte til at Sverige definitivt orienterte seg mot Frankrikes motstandere. Det britiske sendebudet [[Edward Thornton (1766–1852)|Edward Thornton]] fikk i oppgave å inngå en fredsavtale med Sverige, men forhandlingene dro ut i tid ettersom [[Karl III Johan|kronprins Karl Johan]] ville ha britisk støtte for en svensk erobring av [[Norge]], noe Thornton ikke hadde mandat til å gi. For å få til en fredsavtale måtte kronprins Karl Johan gi avkall på sine krav. Avtalen ble til sist undertegnet den 18. juli 1812 i Örebro, hvorpå allianser mot Frankrike ble inngått den 3. mars 1813 i Stockholm (da også med [[Preussen]] og [[Spania]]).