Redigerer Franz Halder (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, tidlige år ===
Halder var sønn av general i artilleriet Max Halder. I 1902 kom han til 3. kongelige bayerske feltartilleriregiment i [[München]]. Han ble forfremmet til [[løytnant]] i 1904 etter eksamen fra krigsskolen i München, hvorpå han kom på artilleriskole (1906–07) og det [[Bayern|bayerske]] krigsakademi (1911–14), begge i München.

=== Første verdenskrig ===
Under [[første verdenskrig]] var han først ordonnansoffiser og tjenestegjorde ved hovedkvarteret ved det 3. bayerske armékorps. I august 1915 ble han forfremmet til ''[[Hauptmann]]'' (kaptein) i generalstaben til den bayerske kronprins 6. infanteridivisjon. I løpet av 1917 tjenestegjorde han som generalstabsoffiser ved hovedkvarteret til 2. armé før han senere ble overført til 4. armé.

=== Mellomkrigsårene ===
I 1919-20 gjorde Halder tjeneste i ''[[Reichswehr]]'', krigsministeriets treningsseksjon. I 1921-22 var han instruktør i taktikk i ''Wehrkreis'' VII i München. Halder ble forfremmet til major i mars 1924, og i 1926 fungerte han som ''Oberquartiermeister'' for operasjoner for generalstaben i ''Wehrkreis'' VII i München. I februar 1929 ble han forfremmet til [[oberstløytnant]], og fra oktober samme år og til slutten av 1931 gjorde han tjeneste ved treningsstaben i ''Reichswehr''-ministeriet.

Etter å ha blitt forfremmet til [[oberst]] i desember 1931 gjorde Halder tjeneste som stabssjef i ''Wehrkreis'' Kdo VI, i [[Münster]] ([[Westfalen]]) til begynnelsen av 1934. I 1930-årene gikk det tyske militæret ut fra at [[Polen]] kanskje ville angripe det isolerte [[Østpreussen]]. På den bakgrunn gjennomgikk de planer for Østpreussens forsvar.

Som [[generalmajor]] fra oktober 1934 gjorde Halder tjeneste som kommandør for 7. Infanteridivision i München.

Halder var anerkjent som en dyktig stabsoffiser og planlegger, og i 1936 ble han forfremmet til generalløytnant og direktør for manøverstaben. Kort tid etter ble han direktør for treningsseksjonen ved hærens generalstab i [[Berlin]] mellom oktober 1937 og februar 1938. Han ledet viktige treningsmanøvrer, de største som var blitt avholdt siden gjeninnførelsen av [[verneplikt]]en i 1935.

Den 1. februar 1938 ble Halder general i artilleriet. Her omkring arbeidet general [[Wilhelm Keitel]] med å reorganisere ledelsen av den tyske hær. Keitel hadde bedt Halder om å bli sjef for generalstaben for operasjoner, trening og forsyning, og rapportere til general [[Walter von Reichenau]]. Dette avslo Halder fordi han mente at han ikke kunne arbeide med Reichenau grunnet dårlig personkjemi. Ettersom Keitel anerkjente Halders overlegne evner som militær planlegger, fikk han general [[Walther von Brauchitsch]] utnevnt som øverstkommanderende for den tyske hær. Nå aksepterte Halder å bli sjef for generalstaben ''[[Oberkommando des Heeres]]'' [[OKH]] den 1. september 1938 og avløste general [[Ludwig Beck]]. 

I august begynte Hitler å snakke om å innta [[Tsjekkoslovakia]], men general Beck protesterte. Beck skrev også et notat som anbefalte generalene å nekte å adlyde Hitler hvis han beordret dem til å innta Tsjekkoslovakia. «Unormale tider krever handlinger utenfor det normale,» skrev han. Samlet motstand ville frelse dem alle fra «blodskyld». Hitler fikk greie på dette og forlangte Becks avgang. Beck overlot stillferdig kommandoen til Halder. «Nå avhenger alt av Dem,» sa han. Halder rådførte seg med andre som også ville bli kvitt Hitler, men de ville foreta et [[militærkupp]] straks, mens Halder først ville se [[bevis]] for at Hitler faktisk aktet å føre Tyskland inn i en ny verdenskrig. Uheldigvis var gruppen splittet i tre fraksjoner, der Halder og Beck ville ha Hitler arrestert og stilt for retten, mens en annen gruppe ville få ham undersøkt av [[psykiater]] og erklært sinnssyk, og en tredje ville få ham henrettet straks.<ref>Nicholson Baker: ''Menneskerøyk'' (s. 100-01), forlaget Spartacus, Oslo 2010, ISBN 978-82-430-0538-9</ref>

En uke etter sin forfremmelse fremla Halder en plan for Hitler om å invadere Tsjekkoslovakia med en knipetangmanøver utført av general [[Gerd von Rundstedt]] og general [[Wilhelm Ritter von Leeb]]; men Hitler besluttet at Reichenau i stedet skulle gjennomføre hovedangrepet mot [[Praha]]. Dette viste seg unødvendig, ettersom den britiske statsministeren [[Neville Chamberlain]] ved [[Münchenavtalen|München-avtalen]] utleverte [[Sudeterlandet]] til Tyskland. Dermed mente Halder at muligheten for et militærkupp var tapt. Han skal ha lagt hodet på skrivebordet og brast i gråt.<ref>Nicholson Baker: ''Menneskerøyk'' (s. 101)</ref> To dager senere, [[1. oktober]], gikk tyske tropper inn i Sudeterlandet.

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H27722, Franz Halder und Walther v. Brauchitsch.jpg|miniatyr|Franz Halder og [[Walther von Brauchitsch]], 1939.]]
Den 1. september 1939 [[Felttoget i Polen (1939)|invaderte Tyskland Polen]] og derved startet [[andre verdenskrig]]. Den 10. september noterte Halder i sin [[dagbok]] at [[SS]]-lederen [[Reinhard Heydrich]] hadde fortalt ham at SS nå begynte sin kampanje for å rense Polen for [[jøde]]r og alle [[intellektuell]]e. I dagboken noterte Halder sin tvil «om de av [[Himmler]] påtenkte tiltak».<ref>''Hitler Strikes Poland'', s. 22, 116, 176</ref> Det førte etter krigen til beskyldninger om at Halder må ha kjent til [[Holocaust|jødeutryddelsen]] langt tidligere enn han ville innrømme i forhør etter krigen, og at han hadde unnlot å protestere. Halder fortalte general [[Helmuth Groscurth]] at Hitler og [[Göring]] hadde til hensikt «å tilintetgjøre og utrydde det polske folk».<ref>Nicholson Baker: ''Menneskerøyk'' (s. 151)</ref> I sin bok ''The Gathering Storm'' (1948) beskrev [[Winston Churchill]] konflikten mellom Hitler og de tyske generalene, delvis basert på Halders beretning om generalenes kupplaner.<ref>[https://winstonchurchill.hillsdale.edu/bouverie-appeasement/ Michael McMenamin: «Bouverie’s Chamberlain», 31. oktober 2019, ''Churchill project]</ref>

Jevnlig utbrøt Halder til sine likesinnede: «''Bringt doch endlich den Hund um!''» (= «Bring dog endelig den hunden om!» dvs. «Kan ikke noen ta livet av den kjøteren!»).<ref>[https://www.spiegel.de/politik/wir-werden-am-galgen-enden-a-67cb511c-0002-0001-0000-000045702272] ''Wir werden am Galgen enden!'' («Vi kommer til å ende i galgen!»), ''[[Spiegel]]'' 18. mai 1969</ref> En måned etter overfallet på Polen, som ironisk nok Halder selv hadde utarbeidet planene for, ble det snakk om enda et kuppforsøk. I oktober 1939 var det fremdeles ingen krigshandlinger på vestfronten, og slik forble situasjonen til 10. mai 1940. Halders forgjenger Beck, ''[[Abwehr]]''-sjefen [[Wilhelm Canaris]] og hans stabssjef, generalmajor [[Hans Oster]] som hadde røpet Hitlers planer om [[Weserübung|angrepet på Norge og Danmark]],<ref>[https://tidsskrift.dk/historiejyskesamling/article/view/38480/41592 Helge Knudsen: ''Advarslen om 9. april'']</ref> gikk da sammen med Halder om et nytt [[statskupp]]. Halder beordret planene fra 1938 hentet fra hovedkvarteret i [[Zossen]] hvor de i hemmelighet var lagret, og fikk dem oppdatert. Hans Oster overtok planleggingen. Men 5. november falt alt i fisk da general von Brauchitsch kom i voldsom krangel med Hitler fordi generalen motsatte seg et angrep på vestfronten. Hitler rev i vilt raseri Brauchitsch' manuskript i fillebiter og slengte det på gulvet. Brauchitsch kom målløs og skjelvende ut til Halder som ventet utenfor. Samme kveld ga Hitler ordre om et angrep i vest 12. november 1939; dette ble imidlertid utsatt 27 ganger. Brauchitsch fikk fortalt Halder at Hitler hadde sagt han ville «ødelegge ånden fra Zossen». Halder tolket dette som at Hitler hadde skaffet seg rede på kupplanene, og så for seg [[SS]] komme stormende inn for å likvidere generalstaben. I [[panikk]] fikk han alle planer skrinlagt og brent. I sin dagbok noterte han: «''Hærens øverstkommanderende og jeg'' [hos Hitler]. ''Ånden fra Zossen. (Krisedag).''»<ref>[https://www.aftenbladet.no/meninger/i/6Mkj0/Paradokset-Franz-Halder] Håkon C. Pedersen: «Paradokset Franz Halder», ''[[Stavanger Aftenblad]]'' 31. august 2014</ref>

I slutten av 1939 tilså Halder utviklingen av planene om invasjon av [[Frankrike]], [[Nederland]], [[Belgia]] og [[Balkanhalvøya|Balkan]]. I begynnelsen tvilte Halder på om Tyskland med hell kunne invadere Frankrike. General [[Erich von Manstein]]s dumdristige plan om å invadere Frankrike gjennom [[Ardennene]] ble imidlertid en suksess og førte til seier. 

Halder skrev senere at hæren var blitt fordervet af utdelingen av «lukkede konvolutter med ekstraordinære belønninger», dvs. en månedlig bonus utbetalt fra [[Rikskanselliet]] til generaler som adlød Hitler. I virkeligheten tok Halder selv mot Rikskanselliets [[bestikkelse]]r.<ref>Nicholson Baker: ''Menneskerøyk'' (s. 183)</ref> 

Siste gang Halder og Beck møttes, var en iskald vintermorgen i Berlin-bydelen [[Dahlem]] 16. januar 1940, et hemmelig treff der de vandret gjennom folketomme gater. Halder sa da det han gjentok til Canaris i februar 1940, at noe nytt kupp ikke var aktuelt, på grunn av Hitlers angivelig stigende popularitet hos det tyske folk og blant de militære.<ref>[https://www.aftenbladet.no/meninger/i/6Mkj0/Paradokset-Franz-Halder] Håkon C. Pedersen: «Paradokset Franz Halder», ''Stavanger Aftenblad'' 31. august 2014</ref> Men [[William L. Shirer]] som var bosatt i Berlin da, rapporterte om den tyske befolkningens motløshet, med streng [[rasjonering]] både av mat og brensel, forbud mot å bruke varmt vann annet enn på [[lørdag]]er, og en elendighet denne første krigsvinteren tilsvarende den man først hadde opplevd i ''Kohlrübenwinter'' («[[kålrabi]]vinteren»<ref>[https://www.welt.de/geschichte/article124743724/Wie-der-Steckruebenwinter-zum-Trauma-wurde.html Florian Stark: «Hvordan kålrabivinteren ble til et traume», 11. februar 2014]</ref>) helt mot slutten av [[første verdenskrig]].<ref>[[William L. Shirer]]: ''Berlindagbog'' (s. 183), Spektrums pocketbøger, København 1962</ref>

Den 19. juli 1940 ble Halder forfremmet til [[generaloberst]]. I august begynte han å arbeide på [[Operation Barbarossa]], planen for en invasjon av [[Sovjetunionen]]. For å begrense hans muligheter til å kommandere styrker, valgte Hitler kort tid etter å innskrenke hans rolle til bare å utvikle slagplaner for [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]].  
[[Fil:Franz-Halder.jpg|miniatyr|Franz Halder for Nürnbergdomstolen.]]
Sommeren 1942 fortalte Halder Hitler at Hitler undervurderte antallet sovjetiske enheter, mens Hitler stod fast på at Sovjetunionen stod foran et snarlig sammenbrudd. «Et ubeskrivelig hat bygger seg opp mot oss,» skrev general [[Ulrich von Hassell]] i sin dagbok i mars 1941, og konstaterte at han nærmest hadde oppgitt Halder og von Brauchitsch som han oppfattet som lite annet enn Hitlers [[lakei]]er.<ref>Nicholson Baker: ''Menneskerøyk'' (s. 308)</ref> Da Halder også motsatte seg Hitlers plan om [[slaget om Stalingrad|et angrep på Stalingrad]], mente Hitler at Halder ikke lenger «maktet de psykiske krav hans stilling stilte», og sendte ham på pensjon i ''Führer Reserve'' den 24. september 1942. Da de tok farvel, sa Hitler at Halders nerver var utslitte, og at hans egne heller ikke var for gode, og derfor burde deres veier skilles. Han skal ha tilføyd at det nå var nødvendig å holde generalstaben «fanatisk i troen på idéen», og at han nå ville påtvinge både den og hæren sin vilje, mens de under Halders ledelse - etter hans mening - hadde klynget seg for mye til restene av sin uavhengighet og sine nedarvede [[prinsipp]]er.<ref>[https://www.ibiblio.org/hyperwar/USA/USA-EF-Defeat/USA-EF-Defeat-1.html Hitlers avskjedsord i september 1942]</ref>

[[20-juli-attentatet mot Hitler|Attentatet mot Hitler 20. juli 1944]] medførte at Halder alt den følgende dag ble arrestert av [[Gestapo]]. Hitler så på Halder som en rival, en mulig opprørsleder som kunne styrte ham, og Halder ble sendt til [[KZ Flossenbürg|konsentrasjonsleiren Flossenbürg]] og siden til [[Dachau (konsentrasjonsleir)|Dachau]].

Den 31. januar 1945 ble Halder offisielt avskjediget fra hæren. Han og medlemmer av 20. juli-sammensvergelsen ble sammen med andre prominente fanger overført til en fangeleir i [[Sør-Tyrol]], hvor amerikanske tropper overtok ham den 4. mai 1945,<ref>Hartmann, Christian: ''Halder. Generalstabschef Hitlers 1938-1942'', Paderborn: Schoeningh 1991, ISBN 3-506-77484-0</ref> etter at SS-vaktene var flyktet. Halder tilbrakte så en tid som [[krigsfange]] i Italia.

=== Etterkrigstiden ===
I 1950-årene arbeidet Halder som krigshistorisk rådgiver ved den amerikanske hærs historiske avdeling. Han døde i 1972 i Aschau im Chiemgau i Bayern.