Redigerer Francisco Franco (avsnitt)

== Bakgrunn og virke ==
Franco kom fra en militærfamilie og deltok i [[Rifkrigen]] i [[Spansk Marokko]] i 1920. Han ble den yngste generalen i Europa i 1926.<ref name="spa">{{Cite web|url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWfranco.htm|publisher=Spartacus.Schoolnet.co.uk|title=Francisco Franco|accessdate=2009-12-02|url-status=dead|archiveurl=https://web.archive.org/web/20091004015948/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWfranco.htm|archivedate=2009-10-04|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2009-12-02|arkivurl=https://web.archive.org/web/20091004015948/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWfranco.htm|arkivdato=2009-10-04|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWfranco.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-04-05 |arkiv-dato=2009-10-04 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091004015948/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWfranco.htm |url-status=unfit }}</ref> Etter at han kom tilbake til Spania koordinerte og ledet han styrkene som slo ned arbeideropprøret i Asturias i 1934, og forsvarte den [[konservativ]]e regjeringen til [[Niceto Alcalá-Zamora]].

Da Frente Popular, en bred koalisjon av de viktigste partiene på venstresiden, kom til makten i 1936, ble situasjonen i landet enda mer ustabil og konfliktiv. Vold mellom militante grupper fra høyre og venstre side kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen [[José Calvo Sotelo]]<ref>Beevor, Anthony. ''The Spanish Civil War''. London: Penguin, 1982. side 49.</ref>, og offiserer forsøkte å gjøre statskupp mot Frente Popular. Dette militære opprøret, støttet av den tradisjonelle overklassen i Spania, ledet til [[den spanske borgerkrig]] (1936–1939). Under borgerkrigen stod Franco frem som lederen for "nasjonalistene" som de selv kalte seg, som kjempet mot regjeringen. En lang og blodig borgerkrig ble vunnet med militær støtte fra [[Italia]] (soldater) og [[Tyskland]] (materiell) — mens venstresiden som ikke fikk støtte fra noen av vestmaktene måtte vende seg til [[Sovjetunionen]]. Franco satte konstitusjonen til side og etablerte et diktatur der alle viktige posisjoner ble bestemt av han selv. Etter hans død i 1975, gikk krefter fra regimet sammen med den ulovlige opposisjonen for å sikre en fredelig overgang til demokrati, og i 1978 ble en ny grunnlov ble vedtatt. Spania var offisielt nøytralt under [[andre verdenskrig]], men en divisjon med spanske frivillige ([[Den blå divisjon]]), ble sendt for å delta på aksemaktenes side.

Franco blir av tilhengerne sine gitt æren for å ha forsvart landet mot kommunismen og gjenoppbygget landet etter den utmattende borgerkrigen. Av motstandere blir han oppfattet som en uvanlig rå kriger som drev omfattende utrenskning av motstandere også i soner som alt var erobret, og som satte Spania tilbake økonomisk og sosialt og forsinket landets utvikling. I etterkrigstiden holdt Franco på makten gjennom et kalkulert maktspill mellom de viktigste gruppene som støttet han, kontroll av media og undertrykkelse av all motstand. Under [[den kalde krigen]] fikk [[USA]] etablere militærbaser i Spania, og landet kom delvis inn i varmen på grunn av Francos sterke antikommunistiske politikk. President [[Richard Nixon]] sa at «general Franco var en lojal venn og alliert av USA. Han skaffet Spania respekt i hele verden gjennom fasthet og rettferdighet».<ref>"General Franco was a loyal friend and ally of the United States. He earned worldwide respect for Spain through firmness and fairness"</ref>  I 1969 utpekte Franco formelt [[Juan Carlos I av Spania|Juan Carlos]] som sin etterfølger. Som betingelse måtte Juan Carlos erklære sin lojalitet til regjeringspartiet Movimiento Nacional, noe han også gjorde. Juan Carlos samarbeidet nært med Franco i flere år, hadde en rekke representative oppgaver de siste årene av Francos styre og fungerte midlertidig som statsoverhode under Francos sykdom. På dødsleiet gav Franco Juan Carlos full kontroll over landet, og etter Francos død i 1975 ble Juan Carlos utropt til konge av Spania. Han innledet da en gradvis liberalisering og gjeninnføring av demokrati der krefter fra regimet gikk sammen med den ulovlige opposisjonen for å sikre en fredelig overgang til demokrati, og i 1978 ble en ny grunnlov vedtatt.