Redigerer Fortellingen om bambuskutteren (avsnitt)

== Fortellingen ==
[[Fil:Taketori Monogatari 1.jpg|thumb|right|Taketori no Okina tar med seg Kaguya-hime til sitt hjem, tegning av Tosa Hiromichi, ca. 1600]]
En dag da en gammel, barnløs bambuskutter Taketori no Okina (竹取翁, «den gamle mann som høster bambus») gikk gjennom bambusskogen, kom han over en merkelig, skinnende bambusstamme. Etter å ha snittet den opp og brettet den ut, fant han en liten baby på størrelse av tommelen sin. Han gledet seg over å finne et slikt vakkert pikebarn, og tok henne med seg hjem. Sammen med sin hustru oppfostret han piken som sitt eget barn og kalte henne for Kaguya-hime (かぐや姫, bokstavelig: ''Nayotake-no-Kaguya-hime'', «prinsessen av det smidige bambusspredte lys»). Deretter oppdaget Taketori no Okina at hver gang han kappet ned en stilk [[bambus]], fant han et lite gullkorn inni stilken. Snart ble han en rik mann. Kaguya-hime vokste fra å være et lite barn til å bli en kvinne av vanlig størrelse og uvanlig skjønnhet. I begynnelsen forsøkte Taketori no Okina å holde henne borte fra alle fremmede, men etter hvert spredte ryktet seg om hennes enestående skjønnhet.

Til sist kom fem prinser til Taketori no Okinas bolig for å be om Kaguya-himes hånd. Hver av prinsene overtalte Taketori no Okina til å oppfordre en motstrebende og tilbakeholdende Kaguya-hime til å velge ham framfor de andre. Kaguya-hime ga dem umulige oppgaver og sa at hun ville velge den som løste oppgaven, som bestod i å skaffe henne en bestemt gjenstand. Taketori no Okina fortalte hver av dem hva de måtte skaffe. Den første måtte skaffe henne [[Buddha]]s tiggerbolle, som var laget av stein fra [[Nepal]], den andre en juvelbesatt gren fra øya [[Penglaifjellet|Hōrai]] i [[Kina]],<ref>McCullough, Helen Craig (1990): ''Classical Japanese Prose''. Stanford University Press. ISBN 0-8047-1960-8. s. 30, 570. Hvor dette legendariske Horai ligger, er tema for legendene. Det er klart at kineserne som regel tenkte seg [[Zhifuøya]]. Her skulle det være et ''Udødelighetens fjell'', og her holder ''[[de åtte udødelige]]'' til.</ref> den tredje den legendariske kappen til fem-rottene{{Klargjør}} i Kina, den fjerde den fargerike juvelen fra en [[drage]]s nakke, og den femte og siste prinsen måtte finne porselenssneglen som var født av [[svaler]].

Da de forsto at det var umulige oppgaver de var blitt tildelt, kom den første prinsen tilbake med en kostbar bolle, men da bollen ikke skinte med hellig lys gjennomskuet Kaguya-hime ham. Likeledes forsøkte de to andre prinsene å lure henne med juks, men også de ble avslørt. Den fjerde ga opp etter å ha havnet i en storm, og den siste prinsen mistet livet i sitt forsøk.

[[Keiser av Japan|Keiseren av Japan]], Mikadoen, kom for å se den vakre Kaguya-hime, og da han fikk se henne ble han forelsket og fridde til henne. Kaguya-hime avslo frierit, men satte ham ikke på de samme prøvene som prinsene hadde måttet utføre. Hun sa at siden hun ikke var fra hans land, kunne hun ikke bli med ham til hans palass. Hun holdt kontakten med keiseren, men fortsatte å avvise hans ekteskapsforslag.

Denne sommeren, da Kaguya-hime så fullmånen, ble hennes øyne tårevåte. Hennes fosterforeldre ble bekymret og spurte henne ut, men hun var ikke i stand til å fortelle dem hva som var galt. Hennes oppførsel ble stadig mer uberegnelig, inntil hun avslørte at hun var ikke av denne verden og måtte reise tilbake til sitt folk på Månen. I en del versjoner av denne fortellingen ble det sagt at hun ble sendt til Jorden som midlertidig straff for en forbrytelse, men andre versjoner hevdet at hun ble sendt ned for å være trygg under i krig i himmelen. Det gull som Taketori no Okina hadde funnet var hans belønning for å ta seg av piken fra Månen.

Mens dagen for hennes avreise nærmet seg, sendte keiseren mange soldater for stå vakt rundt huset for å beskytte henne fra folket på Månen. Da utsendinger fra «de himmelske vesener» kom til døren, ble vaktene blindet av et merkelig lys. Kaguya-hime fortalte da at selv om hun elsket sine mange venner på Jorden, måtte hun likevel reise tilbake til sitt sanne hjem. Hun skrev en trist beklagelse til sine foreldre og til keiseren, ga deretter sin kappe til foreldrene som et minne. Hun tok en liten smak av livets eliksir, la det ved brevet til keiseren, og ga det videre til vaktoffiseren. Da hun ga det til ham, ble en kappe av fjær lagt om hennes skuldre og all hennes sorg og medlidenhet for folket på Jorden ble glemt. Det himmelske følge tok Kaguya-hime med seg tilbake til Månens hovedstad mens hennes fosterforeldre sto igjen og gråt.

[[Fil:Taketori Monogatari 2.jpg|thumb|right|Kaguya-hime reiser tilbake til Månen. Tegning fra ca. 1650.]]
Foreldrene var så bedrøvet at de snart ble syke av sorg. Vaktoffiseren reiste tilbake til keiseren med de gjenstandene som Kaguya-hime hadde gitt til ham og fortalte hva som hadde skjedd. Keiseren leste brevet hennes og ble overveldet av sorg. Han spurte sine tjenere: «Hvilket fjell er nærmest himmelen?» Han fikk vite at det var Det Store Fjellet i provinsen Suruga.<ref>Suruga er navnet på en gammel japansk provins i det området som i dag utgjør prefekturet [[Shizuoka (prefektur)|Shizuoka]].</ref> Keiseren beordret sine menn om ta med brevet til toppen av fjellet og brenne det. Han håpet at hans beskjed ville komme fram til den fjerne prinsessen. Mennene ble også bedt om brenne udødelighetseliksiren. Han ville ikke leve evig uten å være i stand til å se henne. Legenden hevder at ordet for udødelighet (不死, ''fushi'' eller ''fuji'') ble navnet på fjellet, [[Fuji-san|Fujifjellet]], det høyeste fjellet i Japan. Det ble også sagt at ''[[kanji]]'' for fjellet, 富士山 (bokstavelig «Fjell omgitt av krigere») er avledet fra keiserens hær som er stasjonert ved fjellsiden for å utføre hans ordre. Det er sagt at røyken som kom fra det brente brevet og eliksiren fortsatt brenner til denne dag (i gamle dager var Fujifjellet en aktiv [[vulkan]]).