Redigerer Fornorsking av samer (avsnitt)

== Misjon blant samene ==
[[Fil:Thomas von Westen.jpg|mini|upright|[[Thomas von Westen]] (1682–1727) ledet den tidlige samemisjonen.]]
Nasjonalstatene økte sin innflytelse i de samiske bosettingsområdene steg for steg, og i perioder ble samene skattlagt av flere nasjoner samtidig.<ref>{{Kilde bok|tittel=“Norwegian, Swedish and Russian 'tax lands' in the North” i: St. Imsen (ed.): Taxes, tributes and tributary lands in the making of the Scandinavian kingdoms in the Middle Ages. (Trondheim Studies in History)|etternavn=Hansen|fornavn=Lars Ivar|utgiver=Tapir Akademic Press|år=2011|isbn=978-82-519-2563-1|utgivelsessted=Trondheim|sider=295-330|kapittel=14|sitat=}}</ref> I [[middelalderen]] drev kirken misjonsarbeid blant samene, i første omgang langs kystene og i fjordene, der en økende norsk befolkning etablerte seg.<ref name=":8">{{Kilde www|url=https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-18/id2515222/?q=&ch=2#KAP4|tittel=NOU 2016: 18 Hjertespråket|besøksdato=2016-10-12|forfattere=|dato=2016-10-10|fornavn=|etternavn=Kommunal- og moderniseringsdepartementet|språk=no|verk=Regjeringen.no|forlag=|sitat=}}</ref> Kirken representerte i begynnelsen statsmakten(e). Etter hvert ble områdene underlagt statsmyndighetene, og det ble etablert kirkebygg og festningsanlegg. Kristningen av samene tok til i de områdene som lå nærmest den norske kystbosettingen. Kirken og [[misjonær]]ene hadde i en tidlig periode det syn at forkynnelse skulle skje på morsmålet. Religiøst stoff til bruk i undervisningen ble oversatt til samisk og benyttet i kirkelig sammenheng fra 1630-årene og utover.<ref name=":8" />

[[Fil:Freavnantjahke gievrie Koch 2005 03.jpg|mini|upright|Thomas von Westen var ansvarlig for at [[Frøyningsfjelltromma]] og andre [[runebomme|samiske trommer]] ble beslaglagt.]]

[[Petter Dass]], som var [[sogneprest]] i [[Alstahaug prestegjeld]] var en av dem som anså samene i [[Nordland]] som spesiell målgruppe for misjon og omvendelse, og skrev at hele den «samiske slekt er med hedensk tåke bedekt».<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Rune Blix Hagen|tittel=Nordlandspresten som diktet avmakt til folket. (omtale)|publikasjon=Humanist : tidsskrift for livssynsdebatt|url=|dato=2007|sitat=Hele den samiske slekt er med hedensk tåke bedekt.}}</ref>

Den mest intense misjonsperioden var mellom 1650 og 1750.<ref>{{Kilde www|url=http://www.saivu.com/web/index.php?sladja=81&vuolitsladja=112&giella1=nor|tittel=Misjon på 1600- og 1700-tallet - Samisk tro og mytologi - En nettutstilling|besøksdato=2016-09-29|verk=www.saivu.com|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161001200159/http://www.saivu.com/web/index.php?sladja=81&vuolitsladja=112&giella1=nor|arkivdato=2016-10-01|url-status=død}}</ref> Misjonen var organisert av den [[Danmark-Norge|dansk-norske staten]] og ble ledet av den norske presten [[Thomas von Westen]]. Han ble i 1714 engasjert som [[misjonær]] i den dansk-norske «Lapplandsmisjonen», som drev [[misjon]] blant samer. I 1716 bidro han til etableringen av ''[[Seminarium Scholasticum]]'' (fra 1752 kalt ''Seminarium lapponicum Fridericianum'') ved [[Trondheim katedralskole]], som utdannet lærere, prester og misjonærer for samene.<ref>{{Kilde www|url=http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/byens_gater/article699487.ece|tittel=«Samenes apostel»|besøksdato=2016-09-29|dato=2006-08-08|fornavn=INGRID J.|etternavn=BRISSACH|språk=nb-NO|arkiv-dato=2016-10-01|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161001193454/http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/byens_gater/article699487.ece|url-status=yes}}</ref> Westen bidro med undervisning og litteratur på samisk og utviklet de første samiskspråklige lese- og lærebøker. Det ble opprettet en egen misjonsorganisasjon med 13 misjonsdistrikter for [[Nord-Norge]] og [[Nord-Trøndelag]] på siden av den etablerte kirkeorganisasjonen i [[Nidaros bispedømme|Nidaros stift]].<ref>{{Kilde bok|tittel=Samenes historie fram til 1750|etternavn=Hansen|fornavn=Lars Ivar|utgiver=Cappelen Damm|år=2004|isbn=9788202196721|utgivelsessted=Tromsø|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Statene søkte å knytte samene til kirkelivet på sin egen side. Ved den endelige fastsettelsen av landegrensene ønsket man å vise til at samene sto under den ene statens kirkelige [[jurisdiksjon]].

Misjonen på denne tiden var bygget på [[Pietisme|pietistisk]] [[teologi]], og inngikk i dansk-norske myndigheters arbeid for å integrere samene i sterkere grad i staten. Misjon var også et instrument i kampen mot [[Sverige]] og [[Russland]] om grensene i nordområdene. Disse grensene ble ikke fastlagt før i [[grensetraktaten av 1751]] (hvor [[lappekodisillen]] var et særskilt tillegg som regulerte samers rettigheter) og i [[grensekonvensjonen av 1826]].<ref>{{Kilde www|url=http://skuvla.info/skolehist/unnimisjon-t.htm|tittel=Misjon og skole i Finnmark på 1700-tallet. Tilleggsmateriale til boka Samisk skolehistorie 3.|besøksdato=29.09.2016|forfattere=Nilsen, Unni|dato=|forlag=Davvi Girji 2009.|sitat=}}</ref> I starten foregikk misjon og kristelig undervisning på samenes morsmål. På 1700- og utover 1800-tallet vant gradvis et mer nasjonalt og sivilisatorisk perspektiv fram, der samisk kultur, åndsliv og språk i økende grad ble sett på som «halvvillt» og «djevelsk».<ref>{{Kilde bok|url=https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/24334/Masteroppgavex-xBentexPersen.pdf?sequence=2|tittel=Masteroppgave: ”At bringe dem fram til mands modenhet” En studie av fornorskningen av samene i Porsanger, 1880–1980.|etternavn=Persen|fornavn=Bente|utgiver=Universitetet i Oslo|år=2008|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=4|kapittel=|sitat=}}</ref> Da endret også myndighetenes og kirkenes syn på samisk språk seg. Språket ble etter dette sett på som et instrument for tradisjonell samisk åndelighet og kultur, som måtte undertrykkes.

Enkelte historikere framhever at assimileringspolitikken på 1800-tallet var et utslag av den norske, nasjonalpolitiske kulturbyggingen forbundet med framveksten av den nye norske nasjonalstaten etter 1814.<ref name=":0">{{Kilde artikkel|forfatter=Henry Minde|tittel="Fornorskninga av samene - hvorfor, hvordan og hvilke følger"|publikasjon=Gáldu Čála 3/2005|url=http://www.galdu.no/tidsskrift.348859.no.html|dato=2005|sitat=}}</ref> Andre igjen ser fornorskningen i et [[geopolitikk|geopolitisk]] og [[sikkerhetspolitikk|sikkerhetspolitisk]] perspektiv.<ref name=":2">{{Kilde bok|url=http://www.nb.no/nbsok/nb/a66141cfc95e106d709d932c85f6d76e?index=1#0|tittel="Den finske fare : sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940"|etternavn=Eriksen|fornavn=Knut Einar Eriksen|etternavn2=Niemi|fornavn2=Einar|utgiver=Universitetsforlaget|år=1981|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=470|kapittel=|sitat=}}</ref> Av enkelte andre vises det imidlertid til at ideologiene bak assimileringen av samene på 1800- og 1900-tallet har sin rot i misjonen og kristen-pietistisk teologi fra 1600- og 1700-tallet.<ref name=":1">{{Kilde bok|url=https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/24334/Masteroppgavex-xBentexPersen.pdf?sequence=2|tittel="At bringe dem fram til mands modenhet" : en studie av fornorskningen av samene i Porsanger, 1880–1980|etternavn=Persen|fornavn=Bente|utgiver=Universitetet i Oslo|år=2008|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Det konkluderes med at den rådende myten om samene som et underutviklet og usivilisert folk ble etablert tidlig på et teologisk grunnlag og at dette senere falt sammen med framveksten av ideene i norsk nasjonalisme og den norske [[Grundtvigianismen|grundvigianismen]]. [[Prost]] Andreas Gjølme beskriver i 1886 hvordan misjon og fornorskningspolitikk hadde funnet en felles [[grundtvigiansk]] ideologi, i skjæringspunktet mellom i [[nasjonalisme]] og teologisk pietisme.<ref name=":2" />

{{sitat|Lappefolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er et fornorskningens formål som folk at bringe  dem fram til mands modenhet – om dette da er muligt. Dette er et stort og varigt mål at arbeide for.|<ref name=":2" />}}

Grundtvigianismen som teologisk retning var et dansk-norsk fenomen, med sterke bånd mellom nasjonalistiske strømninger og folkekirkelige bevegelser, og sterkt fokus på folkelig opplysning og skolebevegelse på 1800-tallet.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Thorkildsen, Dag|tittel=Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre|publikasjon=KULTs skriftserie nr. 70|url=|dato=|år=1996|andre=|utgiver=Norges forskningsråd|sitat=}}</ref> En stor andel grundtvigianere ble rekruttert som skolefolk under den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og fikk således også innflytelse på norsk skolepolitikk og norsk assimilerings- og [[Nasjonale minoriteter i Norge|minoritetspolitikk]].<ref name=":1" />

=== Kautokeino-opprøret ===
[[Lars Levi Læstadius]] var sogneprest i [[Karesuando]] rundt 1840, og ble opphavsmann til vekkelsesbevegelsen [[Læstadianerne|læstadianismen]] på [[Nordkalotten]]. Læstadius holdt prekener på samisk, og prekte mot reintyveri og alkoholmisbruk. Han holdt prekener som styrket folks selvfølelse i en vanskelig tid. Vekkelsen spredte seg, og det ble meldt om en «religiøs begeistring» blant samene. Kirken anså imidlertid at Læstadius hisset befolkningen opp mot den kirkelige autoritet, og ønsket å «dempe gemyttene», særlig blant «de villfarne i [[Kautokeino]]».

Allerede i 1742 hadde folk i Kautokeino forsøkt å få myndighetene til å forby [[brennevin]]shandelen. Her ble vinhandleren omtalt som en «Satans tjener». Synet på prestene ble farget av at de også benyttet seg av brennevin som byttemiddel, for eksempel i handel med reinkjøtt. Samene betraktet handelsmannen, brennevinshandleren og presten som representanter for de samme makthaverne. Prestene ville på sin side skremme samene til større kirketro og lovlydighet. De ønsket å fjerne de «opprørske elementene». Flere myndighetspersoner og politibetjenter ble sendt til Kautokeino. Under [[Kautokeino-opprøret]] i 1852 gikk de religiøst vakte, under ledelse av [[Aslak Jacobsen Hætta]], til angrep på lensmannen, handelsmannen, brennevinshandleren og sognepresten. To av lederne, Aslak Jacobsen Hætta og [[Mons Aslaksen Somby]], ble dømt til døden. De ble [[halshogging|halshogd]] høsten 1854. Fjorten andre ble dømt til livsvarig fengsel.<ref name=":8" />