Redigerer Formannskapslovene (avsnitt)

== Lovenes forhistorie ==
=== Lokalt styre før 1837 ===
[[Norges Grunnlov|Grunnloven]] fra 1814 førte med seg en allmenn demokratisering av politisk liv og samfunnsstyring, men brakte likevel ingen forandringer i styret av norske byer og bygder. 
Lokal organisering av fellesoppgaver var svært enkel, bort sett fra i de største byene. Det var i hovedsak statlige embetsmenn som styrte, [[fogd]]en på landet og [[magistrat]]en i byen.
På landsbygda var presten en viktig embetsmann, selv om bøndene i en viss grad var involvert i fattigvesen, skolevesen og veibygging.<ref name=BYH312>[[#BYH|K. Helle m.fl.: ''Norsk byhistorie...'']], s.312ff </ref> 

I [[kjøpstad|kjøpstedene]] hadde en siden 1600-tallet hatt borgerutvalg, kalt representantskap eller «eligerte menn», som skulle bistå magistraten i styre og stell. Representantene i dette utvalget var [[byborger]]e: næringsdrivende kjøpmenn og håndverkere.
Noe demokratisk valg var det ikke snakk om, og ledige plasser i utvalget ble ofte fylt basert på forslag fra andre medlemmer og fra magistraten. Alle søknader til øvrigheten skulle gå gjennom de eligerte menn. I spesielle saker kunne en kalle inn til borgermøter eller - enda videre - innbyggermøter, der møtedeltakerne kunne få gi uttrykk for synspunkt. Byene hadde rett til å skattelegge egne innbyggere, gjennom egne valgte representanter (takserborgere) og en lokal skattefut.<ref name=BYH210>[[#BYH|K. Helle m.fl.: ''Norsk byhistorie...'']], s.210ff </ref><ref name=MIN9>[[#MIN|A. Bergsgård m.fl. : ''Minneskrift...'']], s.9 </ref>

Som [[kommune]] ble tidligere betraktet enhver landsdel som fungerte som et eget [[rettssubjekt]].<ref name=THA3>[[#THA|T.H. Aschehoug: ''De norske Communers Retsforfatning før 1837'']], s.3ff </ref> Det vil si at landsdelen kunne eie grunn og formue - og dermed også inngå økonomiske forpliktelser. Derimot sa begrepet ingenting om styreform, og en kommune trengte ikke ha noen form for demokratisk styresett. Laveste kommunenivå var [[prestegjeld (Norge)|prestegjeld]]et og delvis også [[kirkesokn]]et, med presten som den sentrale embetsmann.  Prestegjeldet kunne eie kirker og gårder, og skole- og fattigvesen var underlagt presten.  
Administrative grenser var imidlertid ofte uklare, og forskjellige ansvarsområder (kirke, fattigvesen, skolevesen, rettsvesen, lensmannsvesen, militærvesen) hadde ikke alltid sammenfallende forvaltningsdistrikt. I rettsvesenet var [[tinglag]]et det grunnleggende distriktet.<ref name=BYH312/>   

Også en kjøpstad fungerte som en kommune, som et selvstendig rettssubjekt med særskilte handelsprivilegier.  De geografiske grensene for kjøpstedene var ikke alltid nøye fastlagt, og en betraktet all tettbebyggelse som å høre til byen.  Et [[ladested]] hadde også handelsprivilegier, men var formelt sett underlagt en kjøpstad og slik sett ikke en kommune.<ref name=THA52>[[#THA|T.H. Aschehoug: ''De norske Communers Retsforfatning før 1837'']], s.52 </ref>  Ved folketellingen i november 1835 er det registrert 16 prestegjeld som inneholder en kjøpstad eller et ladested, og i tillegg er det registrert 306 prestegjeld som landdistrikt.<ref name=THA3/> I 1839 var det i Norge 27 kjøpsteder og 15 ladesteder.<ref name=BYH181>[[#BYH|K. Helle m.fl.: ''Norsk byhistorie...'']], s.273 </ref>

De neste høyere kommunetrinnet var [[amt]]skommunen (eller i kortform amtet), styrt av en amtsmann.  
Kjøpstedene hadde en selvstendig stilling og var ikke underlagt amtet de geografisk tilhørte, bort sett fra i Finnmark.<ref name=BYH312/>  Mellom prestegjeld og amtet var fogderiet, og 
over amtet sto stiftet eller bispedømmet.<ref name=SS13>[[#SS|S. Steen: ''Det frie Norge...'']], s.13ff </ref><ref name=THA61>[[#THA|T.H. Aschehoug: ''De norske Communers Retsforfatning før 1837'']], s.61 </ref>

=== Arbeide for lokalt selvstyre ===

Mangelen på lokalt selvstyre ble av mange nordmenn opplevd som et misforhold, nå som en etter 1814 skulle være et «fritt» folk. Inspirasjonen ble hentet både fra idealene fra den franske revolusjonen 
og fra grunnlovens ånd. Det var et ønske om at prinsippet om [[Folkesuverenitetsprinsippet|folkesuverenitet]] skulle gjelde både lokalt og nasjonalt. 
Det var i første rekke bøndene som ønsket seg lokalt selvstyre, i og med at en i byene alt hadde en viss grad av borgermedvirkning. Bak ønsket lå det nok i mange tilfeller et håp om å kunne redusere de lokale utgiftene: 
De som måtte bære kostnadene forbundet med lokale tiltak, skulle også kunne styre dem. Lokalkunnskap og erfaring var dessuten langt større hos innbyggerne enn hos innflyttede embetsmenn. 
Likevel støttet også mange embetsmenn et lokalt styresett som kunne være et bindeledd mellom innbyggerne og sentraladministrasjonen.

Mennene på Eidsvoll var klar over at Grunnloven ikke var tilstrekkelig, og riksforsamlingen valgte 16. mai 1814 en lovkomité som skulle arbeide videre med «en ny almindelig civil og criminel Lovbog».<ref name=MIN11>[[#MIN|A. Bergsgård m.fl. : ''Minneskrift...'']], s.11 </ref>
Ut over 1820-årene arbeidet komiteen med spørsmålet om lokalt selvstyre, og flere forslag ble drøftet på Stortinget. I byråkratisk tradisjon tenkte en seg at et lokalt formannskap skulle ha liten selvstendig makt, men primært virke som
bindeledd mellom embetsverket og folket. Oppgavene kunne være å videreformidle hva folket ønsket samt å iverksette tiltak fra sentraladministrasjonen. Først tenkte en seg tinglagene som forvaltningsdistrikt, men dette ble etter hvert endret til å basere distriktene på prestegjeldene.  Fra 1830 tok regjeringen opp forslaget, ved finansministeren [[Jonas Collett]]. Han utvidet forslaget til å inkludere et amtsformannskap, siden de største lokale utgiftene var styrt gjennom amtet. 

De demokratiske idéene ble imidlertid motarbeidet av Norges statsminister i Stockholm, [[Severin Løvenskiold]]. Bøndene hadde ikke kunnskap til slikt arbeid, mente han. Da forslaget i april 1833 ble lagt fram for Stortinget som en regjeringsproposisjon, var amtsformannskapet tatt ut og det lokale formannskapet sterkt redusert.<ref>{{kilde bok| forfatter=Arne Bergsgård |tittel=Norsk historie 1814-1914 |forlag=Det Norske Samlaget |utgivelsesår=1975 |utgivelsessted=Oslo |isbn=82-521-1328-1 |side=117ff}}</ref>

Valget i 1832 hadde ført mange flere bønder inn på Stortinget, og i 1833 var det lokale selvstyret den store saken for bøndene på Stortinget. Bonderepresentantene ønsket å redusere makten til staten og embetsmennene, med en vektlegging av [[bondekommunalisme]].
En liten gruppe på tolv bønder, med [[John Neergaard]] i spissen, gikk under tilnavnet «Bøndenes hemmelige direksjon», og denne gruppen utarbeidet et svært radikalt alternativt forslag: Hvert distrikt skulle styres av et lite utvalg representanter, et formannskap, og dette skulle ha svært vide fullmakter.  Forslaget samlet 25 underskrifter, og det endelige lovvedtaket i Stortinget
fulgte i hovedsak det radikale bondeforslaget. Regjeringen nektet imidlertid å sanksjonere et så demokratisk vedtak.<ref name=FS335>[[#FS|F. Sejersted: ''Norges historie...'']], s.335ff </ref>  

=== Lovvedtak og sanksjonering ===

Stortinget i 1836 var preget av samme sosiale sammensetning som i 1833. Regjeringen hadde nå fått gjennomarbeidet et nytt forslag om lokalt selvstyre, ved hjelp av en komité av liberale embetsmenn.
Det nye forslaget var langt mindre radikalt enn bondeforslaget fra 1833, men også mer demokratisk enn den tidligere regjeringsproposisjonen: Forholdet mellom statlig og lokal styring var
klarere definert, og ansvaret for en rekke utgifter ble flyttet fra amtet til staten. I tillegg til formannskapet la det nye forslaget opp til at det nå også skulle velges et representantskap i hvert distrikt. 
Amtsformannskapet ble tatt inn igjen og skulle være sammensatt av ordførerne i alle formannskapsdistriktene i amtet.  Dette forslaget ble forelagt som regjeringsproposisjon 1. mars 1836.  Statsminister
Løvenskiold var imot forslaget også i denne formen og tok dissens.  

Stortinget gjorde bare små endringer i forslaget fra regjeringen, selv om enkelte representanter ønsket å gå tilbake til det radikale bondeforslaget fra 1833.  
Det to formannskapslovene ble vedtatt av Stortinget 23. og 24. november 1836.<ref name=SS9>[[#SS|S. Steen: ''Det frie Norge...'']], s.9 </ref>  Regjeringen ga sanksjon på årsdagen for [[Kielfreden]], 14. januar 1837, og lovene ble gjort gjeldende fra 1. januar 1838.

{{sitat|Formandskapslovene betegnede et saa stort fremskridt i hensyn paa folkets politiske udvikling, at de i saa maade næsten kan sidestilles med selve grunnloven. ... Der fandtes paa denne tid neppe nogen europeisk staat, hvor det kommunale selvstyre var saa vel organisert og gjennomført i saa vid udstrækning, som det blev i Norge ved lovene av 1837.|[[Ernst Sars]]<ref name=MIN1>[[#MIN|A. Bergsgård m.fl. : ''Minneskrift...'']], s.1 </ref>  }}