Redigerer Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig (avsnitt)

== Bakgrunn ==
{{Hovedartikkel|Andre verdenskrig}}
Før andre verdenskrig var Øst- og Sentral-Europa stort sett uten klare etniske avgrensninger, og i mange store generelle etniske områder fantes det lommer og områder bosatt av andre etnisiteter. Innen disse fleretniske områdene, blant annet i de største byene i Øst- og Sentral-Europa, var interaksjon mellom forskjellige etnisiteter vanlig forekomst, og hadde funnet sted for mange århundrer – dog ikke alltid fredfullt – i sivile og økonomiske anliggender.<ref name="Tonkin"/>

Med nasjonalismens fremvekst på 1800-tallet ble borgeres etnisitet en sak<ref name="Tonkin" /> brukt i territoriale krav, [[folkesuverenitetsprinsippet]], og [[Menneskerase|raseteori]]. I et forsøk på å sikre territorial integritet innførte [[Det tyske keiserriket]] ideen om etnisk basert bosetning. Keiserriket var også den første moderne staten som foreslo befolkningsutveksling for å løse «nasjonalitetskonflikter», og hadde til hensikt å fjerne polakker og jøder fra [[den polske grensestripe]] etter [[første verdenskrig]], og bosette etniske kristne tyskere der.<ref>Holborn, Hajo. ''A History of Modern Germany: 1840–1945''. Princeton University Press, 1982, p.&nbsp;449<!-- ISBN/ISSN needed --></ref>

[[Versaillestraktaten]] dannet og gjenopprettet mange nasjoner i Sentral- og Øst-Europa. Før første verdenskrig hadde disse vært deler av de [[Østerrike-Ungarn|østerrikske]], [[Det russiske keiserdømme|russiske]], og [[Det tyske keiserriket|tyske keiserrikene]]. Selv om de to sistnevnte keiserrikene var navngitt etter deres etniske majoritet, var ingen av de etnisk homogene. Etter 1919 ble etniske tyskere klassifisert som minoriteter i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, og Romania. Etter å ha tapt sin privilegerte status i Østerrike-Ungarn, hvor de hadde ivaretatt språk og religion i tyske mikrosamfunn, emigrerte mange tyskere til Tyskland eller Østerrike. Nasjonalsosialistene oppfordret tyske minoriteter i Øst-Europa til å oppsøke og kreve selvstyre. I 1930-årenes Tyskland hevdet nazipropaganda at tyskere i disse områdene var forfulgt. Nazitilhengere på tvers av Øst-Europa (Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn, Romania, og Jugoslavia) dannet lokale nazipartier støttet av Tyskland.

===Okkupasjonen av Polen===
{{se også|Felttoget i Polen i 1939}}
[[File:Bundesarchiv Bild 137-058148, Wartheland, Ankunft von Umsiedlern.jpg|thumb|Etniske tyskere fra Øst-Polen ankommer «[[Reichsgau Wartheland|Wartheland]]» for å bosette seg, mai 1940. {{byline|Bundesarchiv, Bild 137-058148 / CC-BY-SA 3.0 }}]]
Etter annektering av det vestlige Polen, «[[Reichsgau Wartheland]]», begynte Tyskland en germanisering av området.<ref>Harvey, E. (2012). Management and Manipulation: Nazi Settlement Planners and Ethnic German Settlers in Occupied Poland. In ''Settler Colonialism in the Twentieth Century ''(pp. 109-126). Routledge.</ref> Et av målene med forflytningen var å sette opp en mur av tyske bønder langs den nye grensen. Regimet hadde også planer om å fjerne de minste gårdene og skape mellomstore gårder i de annekterte områdene. Omkring {{formatnum:110000}} småbønder fra Baden og Württemberg skulle etter planen overføres til det okkuperte Polen, hvorav omkring {{formatnum:40000}} i Wartheland og {{formatnum:70000}} i Pomorze. Innen august 1940 hadde 12250 bønder flyttet til Warthland.<ref name="Wachenheim" />

Hitler erklærte i en tale i Riksdagen 6. oktober 1939 at det skulle bli en ny orden i de etnografiske forholdene ved at folkegruppene forflyttes slik at det blir bedre skillelinjer. Dagen etter signerte Hitler et dekret som innebar overføring til riket av alle etniske tyskere som står i fare for å bli «av-tyskifisert».<ref name="Wachenheim" /> Himmler fikk ansvar for kolonnisering av annekterte områder og ble 9. oktober 1939 utnevnt til ''Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums''.<ref>Castellan, G. (1971). The Germans of Rumania. ''Journal of Contemporary History'', 6(1), 52-75.</ref> Forflytningene var trolig et aspekt ved den [[Stålpakten|tysk-italienske avtalen av 22. mai 1939]]. Mussolini ivret etter å tømme [[Venezia Tridentina]] ([[Bolzano]] og [[Trento]]) for tysketalende innbyggere. Den endelige avtalen med Italia ble inngått 21. desember 1939 og ga tysktalende i provinsene Bolzano, Trento, [[Udine]] og [[Belluno]] muligheten til uten videre å velge tysk statsborgerskap under forutsetning at de da måtte forlate Italia. Av {{formatnum:266985}} som hadde muligheten ønsket {{formatnum:185085}} (hovedsakelig fra Bolzano) å flytte, {{formatnum:66000}} flyttet faktisk hovedsakelig over grensen til [[Tyrol]]-[[Vorarlberg]]. Deres eiendom ble avhendet av staten og beløpet godskrevet konto. Ved den tyske invasjonen i 1939 flyktet omkring 1 million polske borgere (hvorav nesten halvparten jøder) østover, mens den sovjetiske okkupasjonsmakten deporterte titusenvis av polakker (2 millioner ifølge Wachenheim) til Sibir etter okkupasjonen av det østlige Polen.<ref name="Wachenheim" /> 
[[File:Bundesarchiv Bild 137-066679, Karte zur Umsiedlung Baltendeutscher.jpg|thumb|Kartskisse over forflytting av etnisk tyske (''Baltendeutscher'') fra Baltikum til det okkuperte Polen.{{byline|Bundesarchiv, Bild 137-066679 / Bogner / CC-BY-SA 3.0 }}]]
Forflytningene var også del av [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] av 23. august 1939 som la grunnlaget for delingen av Polen. Stalin var fornøyd med å kunne kvitte seg med en mulig illojal befolkning (i tilfelle krig med Tyskland) langs Sovjetunionens nye grense. Hitler ofret de tyske bosetningene i Øst-Polen og i Nord-Italia for å oppnå sovjetisk nøytralitet og italiensk samarbeid. Hitler ventet med å iverksette forflytning til Polen kapitulerte. Forflytningene til det okkuperte Polen begynte 15. oktober 1939 ved en avtale med [[Estland]] om overføring av etnisk tyske (''Volksdeutsche'') estlendinger til det utvidete riket, og de første migrantene forlot [[Tallinn]] med båt 20. oktober. Tilsvarende avtale ble inngått med [[Latvia]] 30. oktober. Avtalene med Latvia og Estland ble inngått før disse landene ble annektert av Sovjetunionen. Migrantene fikk ta med seg personlige eiendeler, en del kontanter, husdyr, løsøre og redskap. I september 1940 forhandlet Tyskland og Sovjetunionen en avtale om overføring av etnisk tyske borgere av Litauen. Tyskland og Sovjetunionen inngikk 3. november 1939 en avtale om å utveksle etnisk tyske innbyggere i sovjetiskokkupert Øst-Polen med etniske russere, hviterussere og ukrainere i tyskokkuperte områder. I sovjetiskokkupert område valgte enn felles kommisjon ut hvem som skulle forflyttes - disse fikk sammen med etnisk tyske fra Romania tysk statsborgerskap etter grundige undersøkelser. Fra sovjetisk område ble det overført et større antall enn det som fremgikk av siste folketelling, dette skyldes trolig at mange med annen etnisk bakgrunn benyttet muligheten til å unnslippe sovjetisk styre. Etter at Sovjetunionen overtok nordlige [[Bukovina]] og [[Bessararbia]] fra Romania 5. september 1940 ble de enige med Tyskland om å overføre etnisk tyske fra disse områdene. Romania gikk 29. oktober 1940 med på å overføre etnisk tyske borgere fra sørlige Bukovina og [[Dubroja]] til Tyskland. Etter dette var det ingen ''Volksdeutsche'' på den andre siden av Karpatene. Innen mars 1941 hadde {{formatnum:490000}} etnisk tyske flyttet til Tyskland eller tysk-okkuperte områder, de fleste slo seg ned i [[Wartheland]] - den annekterte delen av Polen. «Wartheland» hadde 9 millioner egentlig polske borgere, 1,5 eller 2 millioner av disse ble fordrevet østover, likevel var de annekterte området langt fra «germanisert».<ref name="Wachenheim" />

Flere tusen sivile (en stor del kvinner) ble rekruttert fra det egentlige Tyskland for å medvirke til germanisering av området blant annet ved arbeid i barnehager, grunnskole og sosialtjenester. Rekrutteringen var bare delvis frivillig og blant annet ble en del lærere ganske enkelt utplassert. Disse hadde blant annet i oppdrag å skape en sosial distanse mellom etnisk tyske og andre folkegrupper. Fra Romania, de baltiske landene og fra det østlige Polen (okkupert av Sovjetunionen) flyttet etniske tyskere (''Volksdeutsche'') til annekterte områder. I nazistenes propaganda skulle bosetterne fungere som en mur mot den «slaviske bølge». Etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble bosettingene utvidet til [[Generalguvernementet]] og deler av Ukraina. Bosettingen av etniske tyskere var blant annet mulig ved fordrivelse av eksisterende befolkning jøder og etniske polakker. Målet var blant annet å utslette den polske nasjon og kultur. Det var få tyske protester mot den brutalitet mot andre folkegrupper begått av tysk politi. I landsbyer og områder med overveiende etnisk tysk befolkning var målet å nazifisere befolkningen og konsolidere tysk kultur.<ref>Harvey, E. (2001). ‘We Forgot All Jews and Poles’: German Women and the ‘Ethnic Struggle’in Nazi-occupied Poland. ''Contemporary European History'', 10(3), 447-461.</ref> Overføring av etniske tyskere fra områder i øst til tysk-kontrollerte områder begynte høsten 1939. I Estland og Latvia ble overføringen gjennomført etter en avtale inngått med regjeringene der før Sovjetunionen hadde annektert landene. Himmler og hans etat var så effektive at innen mars 1941 var alle etniske tyskere utenfor landets nye grense i nordøst (områdene annektert av Sovjetunionen) og sørøst for [[Karpatene]] overført til riket. Migrantene fikk ideologisk opplæring i nasjonalsosialisme og mange måtte trolig også lære tysk.<ref name="Wachenheim">Wachenheim, H. (1942). Hitler's transfers of population in Eastern Europe. ''Foreign Affairs,'' 20(4), 705-718.</ref>

Germaniseringen av Polen gikk tregt. I mars 1941 utvidet okkupasjonsmaktene grensen for hvem som kunne regne seg som etnisk tyske: Dersom minst en av besteforeldrene ble regnet som tysk, kunne polakker registrerte seg som tyske; en oppriktig vilje til å bli tyske kunne være nok.<ref name="Wachenheim" />

===Okkupasjonen av Böhmen og Mähren===
{{se også|Böhmen-Mähren}}
Tyskland utviste ikke-tyskere fra [[Sudetenland]], og tyskere myrdet både jøder og utdannede polakker i september 1939 og senere. Polakker myrdet også tyske minoritetsaktivister og mennesker anklagd for [[terrorisme]]. Under tysk okkupasjon registrerte mange tyske etterkommere i Polen seg i de nye myndighetenes «tyske folkeliste» (''[[Deutsche Volksliste]]''), og noen klatret til høytstående posisjoner i nazihierarkiet, mens noen deltok aktivt i krigsforbrytelser, noe som førte til en generell forakt mot tysktalende. Dette brukte allierte politikere for å rettferdiggjøre utvisningene av tyskere etter krigen.<ref>Lumans, Valdis O., ''Himmler's Auxiliaries: The Volksdeutsche Mittelstelle and the German National Minorities of Europe, 1939–1945'', Chapel Hill, NC, USA: [[University of North Carolina Press]], 1993, pp.&nbsp;243, 257–260.<!-- ISBN/ISSN needed --></ref> 
Dagens tyske regjering mener at dødsfallene som følge av utvisningene var en urett, selv om tyske forbrytelser hadde ført til utvisningene.<ref>[[Horst Köhler|German President Horst Köhler]], Speech, 2 September 2006 [http://www.warschau.diplo.de/contentblob/1734030/Daten/126383/Koehler_BdV_2906.pdf Köhler Speech]   {{Wayback|url=http://www.warschau.diplo.de/contentblob/1734030/Daten/126383/Koehler_BdV_2906.pdf |date=20121202034858 }}, warschau.diplo.de; accessed 6 December 2014.</ref>

===De allierte ===
Utvisningspolitikken var del av en større geopolitisk og etnisk omstilling av etterkrigs-Europa. Delvis var det en gjengjeldelse for Tysklands angrepskrig og påfølgende forbrytelser og [[etnisk rensing]] i det okkuperte Europa.<ref>{{Cite journal |journal=Foreign Affairs |title=Us and Them – The Enduring Power of Ethnic Nationalism |url=http://www.foreignaffairs.org/20080301faessay87203-p30/jerry-z-muller/us-and-them.html |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080302155203/http://www.foreignaffairs.org/20080301faessay87203-p30/jerry-z-muller/us-and-them.html |archivedate=2008-03-02 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-02-29 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080302155203/http://www.foreignaffairs.org/20080301faessay87203-p30/jerry-z-muller/us-and-them.html |arkivdato=2008-03-02 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.foreignaffairs.org/20080301faessay87203-p30/jerry-z-muller/us-and-them.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-03-30 |arkiv-dato=2008-03-02 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080302155203/http://www.foreignaffairs.org/20080301faessay87203-p30/jerry-z-muller/us-and-them.html |url-status=unfit }}</ref><ref name="Kacowicz101"/> Allierte ledere, [[Franklin D. Roosevelt]] (USA), [[Winston Churchill]] (Storbritannia), og [[Josef Stalin]] (Sovjetunionen) hadde før krigens slutt blitt enige om at Polens grenser ville bli flyttet vestover – dog ikke hvor ''langt'' – og de resterende tyskerne i de nye polske områdene ville bli utvist. Medlemmene av eksilregjeringene [[Den polske eksilregjering i London|for Polen]] og Tsjekkoslovakia, som begge var okkupert av Tyskland, ble garantert alliert støtte på dette området.<ref name="Churchill-speech"/><ref name="Zayas"/><ref name="Brandes398ff"/><ref>Rehbein, Klaus. ''Die westdeutsche Oder/Neisse-Debatte: Hintergründe, Prozess und Ende des Bonner Tabus'', Berlin, Hamburg and Münster: LIT Verlag, 2005, pp.&nbsp;19 seq; ISBN 3-8258-9340-5 [http://www.google.de/books?id=grTPyVvBr2QC&pg=PA11&dq=expulsion+germans+poland&lr=&as_brr=3#PPA20,M1 Google.de]; accessed 6 December 2014.</ref>