Redigerer Folkemål (avsnitt)

== Historie ==
Historisk er begrepet ''folkemål'' blitt benytta både med [[nasjonalistisk]]e og [[sosialistisk]]e motivasjoner. Den første som benytta ordet, var trolig [[Henrik Wergeland]] i [[1832]].<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=folkem%E5l&bokmaal=S%F8k+i+Bokm%E5lsordboka&ordbok=bokmaal&alfabet=n&renset=j Dokpro.uio.no]</ref>
Han brukte det synonymt med «folkets talesprog» og «almuesproget».<ref>Kirke- og undervisningsdepartementet, ''Svar på kritikk av "Framlegg til læreboknormal 1957"'', Oslo 1958, s. 4</ref> [[Rettskrivningen av 1917|Rettskrivningsreformene i 1917]] og [[Rettskrivningen av 1938|1938]] kan begge sies å ha vært både nasjonalistisk og sosialistisk motivert. ''Folkemål'' blei forklart som en motsetning til [[dansk]]baserte riksmålet (mens nynorsk var basert på folkemål).<ref>St.med. nr. 31 (1937), bind 2, Tilråding, s. 6</ref> I 1938-reformen spilte [[Arbeiderpartiet]] en aktiv rolle, og et viktig motiv for dette engasjementet, var det sosialistiske. De så på arbeidet for folkemål som en del av [[klassekamp]]en. Arbeiderpartiets språk- og kulturkomité av [[1929]], som la grunnlaget for partiets språkpolitikk, uttalte dette på [[landsmøte]]t i [[1930]]: 
«[...]ein gong skal [vi] nå fram til å ha berre eitt bok- og riksmål her i lande, eit mål som i sanning kann heite norsk folkemål, og som svarar til maktsvilkåra i samfunde når arbeiderklassa har vunne»

Ved den neste [[Læreboknormalen av 1959|rettskrivningsreformen i 1959]], blei folkemål forklart på denne måten:
«[...]det vanlege talemålet i by og bygd til skilnad frå skriftmål og normaltalemål som er nær knytt til det («høgre talemål», «dannet talemål», «rikstalemål»)»<ref>Kirke- og undervisningsdepartementet, ''Svar på kritikk av "Framlegg til læreboknormal 1957"'', Oslo 1958, s. 4</ref>