Redigerer Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU 1994 (avsnitt)

==Bakgrunn==
Et flertall i [[Stortinget]] bestående av [[Fremskrittspartiet]], [[Høyre]] og [[Arbeiderpartiet]] vedtok høsten [[1992]] å sende søknad om forhandlinger med [[Den europeiske union]] (EU) med sikte på medlemskap for Norge. Dette var tredje gang Norge søkte. Den første søknaden, i [[1962]], hadde blitt stoppet av [[Frankrike]]s president [[Charles de Gaulle]], som på en pressekonferanse 14. januar 1963 ensidig la ned veto mot britisk medlemskap. Dermed stoppet prosessen opp, og den norske, danske og irske søknaden ble også lagt død. Det samme gjentok seg i [[1967]], da Norge for andre gang fulgte etter da britene søkte om medlemskap, denne gangen ledet av Labour og statsminister [[Harold Wilson]]. Etter at de Gaulle gikk av i 1969, ble det åpnet for utvidelse av EF. Et norsk medlemskap ble imidlertid avvist i [[Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF 1972|en folkeavstemning i september 1972]].

===Endringer i Europa===
EF hadde tradisjonelt vært knyttet opp mot den [[USA]]-ledede parten i [[den kalde krigen]], noe som hadde gjort det vanskelig for nøytrale land som [[Sverige]], [[Finland]], [[Østerrike]] og [[Sveits]] å søke om medlemskap. Murens fall og omveltningene i årene [[1989]]–[[1991]] endret grunnleggende på dette, og mens Sverige og Østerrike søkte i [[1991]], søkte både Finland og Sveits om forhandlinger før Norge i [[1992]], selv om Sveits avbrøt forhandlingene etter at det ble nei til [[Det europeiske økonomiske samarbeidsområde|EØS]] i en [[folkeavstemning]] året etter.

Samtidig hadde EF gjennomgått flere forandringer. Mens organisasjonen ti år tidligere hadde fremstått som lite handlekraftig, var den nå på full fart mot et tettere samarbeid. ''[[Enhetsakten]]'', som satte en politisk og økonomisk union som mål, hadde blitt vedtatt i [[1986]], og forhandlingene om dette var i full gang.

===EØS===
En sentral del av den politiske og økonomiske unionen var [[det indre marked]], der varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skulle kunne bevege seg fritt mellom medlemslandene. På initiativ fra [[Jacques Delors]] ble det iverksatt forhandlinger for også å knytte medlemmene av [[EFTA]] til det indre marked, og i [[1992]] ble EØS-avtalen, Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, signert i [[Portugal]]. Sveits avviste avtalen i folkeavstemning, mens resten av EFTA-medlemmene ble en del av det indre markedet [[1. januar]] [[1994]].

Diskusjonen om EØS satte for alvor Norges forhold til EF på dagsordenen, og på tross av at Arbeiderpartiet ved [[Stortingsvalget 1989]] hadde sagt at det ikke skulle bli tema før neste periode, ble dette forholdet kraftig endret før [[Stortingsvalget 1993|neste Stortingsvalg]]. Nei-siden anklaget på sin side ja-siden for å bruke EØS som et sklibrett inn i EU.