Redigerer Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF 1972 (avsnitt)

==Bakgrunn==
[[Fil:Si JA til EF (6263354398).jpg|mini|upright|[[Plakat]] for [[Ja til EF]]{{byline|type=Plakat|[[Riksarkivet]]}}]]
[[Fil:Landet er vårt! (6263353910).jpg|mini|upright|«Landet er vårt!», plakat fra [[Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC]]{{byline|type=Plakat|Riksarkivet}}]]
[[Fil:Kvinnene avgjør (6263354132).jpg|mini|upright|«Kvinnene avgjør», plakat fra Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC{{byline|type=Plakat|Riksarkivet}}]]
[[Fil:Vi blir ikke alene ... (6263354200).jpg|mini|upright|«Vi blir ikke alene...», plakat fra Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC{{byline|type=Plakat|Riksarkivet}}]]
'''EEC''' ble opprettet i [[1957]] av [[Frankrike]], [[Italia]], [[Belgia]], [[Nederland]], [[Luxembourg]] og [[Vest-Tyskland]] i et forsøk på å veve de ulike landenes økonomier tettere sammen. Navnet var opprinnelig ''Det europeiske økonomiske fellesskap'', men ble senere endret til ''Det europeiske fellesskap''. I forbindelse med folkeavstemningen benyttet nei-siden seg av den førstnevnte betegnelsen mens ja-siden benyttet seg av sistnevnte. Alle de opprinnelige medlemslandene var medlemmer av [[Nato|NATO]] og [[OECD]], og var en del av den vestlige alliansen under [[den kalde krigen]]. [[Norge]], [[Storbritannia]] og [[Danmark]] tilhørte også denne vestlige alliansen, og tilslutning til EEC ble derfor raskt et aktuelt spørsmål. Forsøk på utvidelse ble imidlertid blokkert av Frankrikes president [[Charles de Gaulle]] både i [[1961]] og i [[1967]], og ikke før han hadde gått av i [[1969]] ble tilslutning fra nye stater gjort mulig.

I Norge var [[Sosialistisk Folkeparti]] (SF) og [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP) de eneste partiene som fra begynnelsen av gikk mot norsk tilslutning. Også innenfor [[Arbeiderpartiet]] (AP), [[Senterpartiet]] (SP) og [[Kristelig Folkeparti]] (KrF) var det enkeltrepresentanter som var mot, men de utgjorde sammen et forsvinnende mindretall av Stortingsrepresentantene. I [[1967]] vedtok [[Stortinget]] med 136 mot 13 stemmer å søke for andre gang.

I [[1970]] vedtok Stortinget, med 132 mot 17 stemmer, å sende søknad for medlemskap. En viktig årsak til dette var, i tillegg til de Gaulles avgang, at forsøk på tettere nordisk økonomisk samarbeid hadde strandet. I løpet av forhandlingene økte imidlertid skepsisen til EEC, og et forslag om å trekke søknaden fikk i [[1971]] 37 stemmer. Særlig innen SP, men også innen regjeringspartiene KrF og [[Venstre]] (V) ble motstanden sterkere. Det var også EEC-saken som skulle felle [[Per Borten]]s borgerlige samlingsregjering og bane veien for en AP-regjering med [[Trygve Bratteli]] som statsminister, som ble dannet på tross av borgerlig flertall.

Allerede i 1961 hadde Venstre lansert ideen om en folkeavstemning. Nei-organisasjonene [[Aksjon mot medlemskap i Fellesmarkedet]] med basis i venstresiden i arbeiderbevegelsen, [[Opplysningsutvalget av 1962]] med basis i bondeorganisasjonene og [[Bergensutvalget mot EEC]], som alle ble dannet i [[1962]] støttet også dette kravet dersom saken skulle bli aktuell. Den fremste motstanderen av folkeavstemning var AP, som mente at saken var for komplisert å avgjøre i en folkeavstemning. Det ble også foreslått å avholde nyvalg for å sikre legitimitet til et vedtak som ble gjort uten folkeavstemning, men da søknaden ble vedtatt sendt ble det også vedtatt at saken skulle avgjøres gjennom en rådgivende folkeavstemning.