Redigerer Flavius Aëtius (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Opphav og familie ===
Aëtius ble født ved [[Silistra|Durostorum]] i [[Moesia|Moesia Inferior]] (i dagens [[Silistra]], [[Bulgaria]]) en gang rundt 391.<ref>Hughes (2012), s. 4</ref> Hans far, Flavius Gaudentius, var en romersk general av [[Skytia|skytisk]] opprinnelse.<ref name="Cummins_110"/><ref>Craughwell, Thomas J. (2008): [https://books.google.no/books?id=m-LaiejJocYC&pg=PA60&dq=aetius+father+scythian&hl=it&sa=X&ei=GrVjT7uIL8aatweP-pyECA&redir_esc=y#v=onepage&q=aetius%20father%20scythian&f=false ''How the Barbarian Invasions Shaped the Modern World''], Fair Winds, s. 60</ref> Betegnelsen «skytisk» ble jevnlig brukt i [[senantikk]]en som samlebetegnelse for [[Germanere|østgermanske stammer]], Joseph Cummins mener at Gaudentius var muligens av [[Gotere|gotisk]] opprinnelse.<ref name="Cummins_110"/> Aëtius’ mor, navnet er ukjent, var en rik aristokratisk kvinne av italiensk opphav.<ref>[[Jordanes]]: ''Getica'', 176; Merobaudes: ''Carmina'', iv, 42-43, og ''Panegyrici'', ii, 110-115, 119-120; [[Gregorius av Tours]], ii.8; [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]], v.36.1; ''Chronica gallica 452'', 100. Sitert av Jones (1980), s. 21.</ref> En gang før 425 giftet Aëtius seg med datteren til Carpilio,<ref>Gregorius av Tours, ii.8. Carpilio hadde blitt ''comes domesticorum'', kommandant av den keiserlige garde.</ref> som fødte ham en sønn, også kalt Carpilio.<ref>Carpilio dro til Attila som sendebud (Cassiodorus, ''Variae'', i.4.11) og ble værende der som gissel for en tid (Priscus, fr. 8).</ref> Senere giftet Aëtius seg med Pelagia, enken etter Bonifacius, som fødte ham en sønn, Gaudentius, født i Roma. Det er mulig at han også hadde en datter, hustru av Thraustila, som hevnet Aëtius’ død ved å drepe keiser Valentinian III.<ref>Gregorius av Tours, ii.8; Priscus, fr. 8; Cassiodorus, ''Variae'', i.4.11; Johannes av Antiokia, fr. 201.3 og 204; Marcellinus comes, s.a. 432; [[Sidonius Apollinaris]], ''Carmina'', v.205; Hydatius, 167; Merobaudes, ''Carmina'', iv (dikt skrevet for den første fødselsdagen for Gaudentius); ''Additamenta ad chron. Prosperi Hauniensis'', s.a. 455 (eneste kilde som siterer Thraustila som svigersønn av Aëtius). Sitert i Jones (1980), s. 21.</ref>

=== Første år og tjeneste for Joannes ===
[[Fil:Western Roman Empire.png|thumb|Vestromerriket i 395]]
Som gutt tjenestegjorde Aëtius ved det keiserlige hoff, innrullert i den militære enhet av ''Protectores Domestici'' og ble deretter forfremmet til posisjonen som ''tribunus praetorianus partis militaris'', noe som ga ham muligheten til å velges inn i en politisk posisjon.<ref>Gregorius av Tours, ii.8</ref> Mellom 405 og 408 ble han holdt som gissel ved hoffet til [[Alarik I]], vestgoternes konge.<ref name="Bury">Bury, John Bagnell (1923): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/BURLAT/home.html ''History of the Later Roman Empire'']. XIII.I. s 241</ref> I 408 anmodet Alarik om å få beholde Aëtius som gissel, men det ble avslått da han var blitt sendt til Uldin, hunernes konge, hvor han ble værende gjennom det meste styret til Kharaton, Uldins etterfølger.<ref>Gregorius av Tours, ii.8; Merobaudes, ''Carmina'', iv, 42-46, og ''Panegyrici'', ii.1-4 og127-143; Zosimus, v.36.1</ref> I henhold til en del historikere var det Aëtius’ oppvekst blant militære folk som ga ham kjennskap til fysisk kamp og strid som ikke lenger var vanlig blant romerske generaler på denne tiden<ref name="Bury"/><ref>Gibbon, Edward (1952): ''The Decline and Fall of the Roman Empire'', bind I, kapittel XXXV, s. 559.</ref>

I 423 døde den vestromerske keiser [[Honorius]]. Den mest innflytelsesrike mann i Vestromerriket på denne tiden var Castinus og han fikk gjennomført at keiserens etterfølger ble Joannes, en offiser av høy rang. Joannes var ikke en del av det [[theodosiske dynasti]] og fikk heller ikke anerkjennelse ved det østromerske hoffet.<ref>Hughes (2012), s. 26-27.</ref> Den østromerske keiser [[Theodosius II]] organiserte en militær ekspedisjon vestover, ledet av Ardaburius og hans sønn [[Aspar]], for å få plassert sin fetter og en nevø av Honorius, den unge [[Valentinian III]] på den vestromerske tronen. Aëtius gikk i tjeneste hos Joannes som ''cura palatii'' og ble sendt til hunerne for å anmode om deres støtte.<ref>Hughes (2012), s. 30.</ref> Joannes selv manglet en sterk hær og befestet seg i hovedstaden [[Ravenna]] hvor han ble drept sommeren 425. Ikke lenge etter kom Aëtius tilbake til Italia med en stor hunisk hærstyrke kun for å oppdage at makten i Vestromerriket var nå havnet i hendene på Valentinian III og hans mor [[Galla Placidia]]. Etter å ha kjempet mot Aspars hær, greide Aëtius å få til et kompromiss med Galla Placidia. Han sendte hjem sin hær av hunere og fikk i bytte rangen som ''comes et magister militum per Gallias'', øverstkommanderende av den romerske hæren i Gallia.<ref>Cassiodorus, ''Chronica'', s.a. 425; Gregorius av Tours, ii.8; Philostorgius, xii.4; Prosp. s.a. 425; ''Chronica gallica 452'', 100; Jordanes, ''Romana'', 328; Jones (1980), s. 22; Hughes (2012), s. 31-33.</ref>

=== Første galliske krig ===
I 426 ankom Aëtius sørlige Gallia og tok kommandoen over felthæren.<ref>Bury, John Bagnell (1923): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/BURLAT/home.html ''History of the Later Roman Empire'']. XIII.I. s 243</ref> På denne tiden var Arelate (dagens [[Arles]]), en viktig by i [[Narbonensis]] nær munningen av [[Rhône]], under beleiring av vestgoterne, ledet av deres konge [[Teoderik I av vestgoterne|Teoderik]]. Aëtius beseiret vestgoterne, fjernet beleiringen av Arelate, og fordrev vestgoterne tilbake deres besittelser i [[Aquitania]].<ref name="Bury_242">Bury, John Bagnell (1923): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/BURLAT/home.html ''History of the Later Roman Empire'']. XIII.I. s 242</ref>

I 428 kjempet han mot [[saliske frankere]], beseiret deres konge [[Klodio]] og gjenerobret en del av de områdene frankerne hadde okkupert langs [[Rhinen]].<ref>Philostorgius, xii.4; Prosp. s.a. 425 and 428; ''Chronica Gallia 452'', 102 (s.a. 427); Cassiodorus, ''Chronica'', s.a. 428. Siter hos Jones (1980), s. 22.</ref> I 429 ble han forfremmet til rangen av ''[[magister militum]]''; det var antagelig junior av de to offiserer som var ''comes et magister utriusque militiae'', da senior er kjent for å ha vært [[patrisier]]en Flavius Constantinus Felix, en av de mest innflytelsesrike på denne tiden, og en støttespiller for Galla Placidia.<ref>Hughes (2012), s. 76</ref> I 430 ble Arelate angrepet av vestgoterne igjen, ledet av Anaolsus, men Aëtius beseiret dem på nytt.<ref name="Bury_242"/><ref>Merobaudes, Pan. 1.10 (Vollmer, ad loc.), Hughes (2012), s. 76</ref>

I mai 430 ble den eldre Felix anklaget av Aëtius og hæren for å ha sammensverget seg mot ham, og Aëtius fikk ham nådeløst drept sammen med sin hustru og en tjener. Med Felix fjernet var Aëtius blitt den med høyest rang blant ''magistri militiae'', selv om han ennå ikke var blitt gitt tittelen [[patrisier|''patricius'']] eller en seniorkommando. I løpet av 430-tallet var Aëtius i [[Raetia]] og [[Noricum]], beseiret [[bagaudere]] (lokale opprørsgrupper) <ref name="Brown">Brown, Peter (2012): ''Through the Eye of a Needle'', Princeton University Press, s. 403.</ref> i Augusta Vindelicorum (dagens [[Augsburg]]), gjenopprettet romersk autoritet ved grensen av [[Donau]], og drev krigføring mot juthungere, en germansk stamme.<ref>Hughes (2012), s. 82</ref> I 431 var han tilbake i Gallia hvor han tok imot Hydatius, biskop av Aquæ Flaviæ (dagens Chaves i Portugal), som klagde på angrep fra [[svebere]]. Aëtius beseiret frankerne, og gjenerobret Tournacum (dagens [[Tournai]]) og Cambriacum (dagens [[Cambrai]]).<ref>Hughes (2012), s. 83</ref> Han sendte Hydatius tilbake til [[Hispania]].<ref>Prosperus av Tirus, s.a. 429 e 430; Johannes av Antiokia, fr. 201; Hydatius, 92, 93 og 94 (s.a. 430), 95 and 96 (s.a. 431), 98 (s.a. 432); ''Chronica Gallia 452'', 106 (s.a. 430); Jordanes, ''Getica'', 176; Sidonius Apollinaris, ''Carmina'', vii.233. Sitert av Jones (1980), s. 22-23.</ref>

=== Krig med Bonifacius ===
[[Fil:Bonifatius Comes Africae 422-431CE.jpg|thumb|300px|Mynt med portrett av [[Bonifacius]] ''Comes Africae'' (422-431).<ref>[https://www.cngcoins.com/Coin.aspx?CoinID=153210 CNG Coins]</ref>]]
Mens Aëtius drev krig i Gallia var det en pågående maktkamp mellom Aëtius, Felix, [[Bonifacius]] og keiser Valentinians mor og regent [[Galla Placidia]]. Etter at Felix var blitt henrettet sto Aëtius og Bonifacius igjen som de to dominerende, innflytelserike generalene, begge forsøkte hele tiden å få gunst hos Placidia. I 427 mens Bonifacius var guvernør (''comes'') av [[Africa (romersk provins)|provinsen Africa]] greide Felx å sørge for at han mistet Placidias gunst. Bonifacius greide til sist å innynde seg, men først etter at Felix hadde sendt general [[Sigisvultus]] og to andre hæravdelinger imot ham da Aëtius’ advarte ham om Felix’ hensikt. I 429 utnyttet [[Vandaler|vandalene]] denne maktkampen, krysset over fra Hispania og til nordlige Afrika.<ref>[[Prokopios|Prokopios av Caesarea]], ''Bellum Vandalicum'', i.3.14-22, 28-29; Johannes av Antiokia, fr. 196; Theophanes, AM 5931; Hydatius, 99; Prosperus, s.a. 427. Sitert av Jones (1980), s. 23.</ref>

I 432 var det Aëtius som holdt [[Romersk konsul|konsulatet]], men Bonifacius tilbakekalt til Italia og ble varmt mottatt av Placidia. Han ble gitt rangen som [[patrisier]] og gjort til senior [[Magister militum|''comes et magister utriusque militiae'']] mens Aëtius ble fratatt sin militære kommando.<ref name="Bury_248">Bury, John Bagnell (1923): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/BURLAT/home.html ''History of the Later Roman Empire'']. XIII.I. s 248</ref> Aëtius, som trodde at hans fall var umiddelbart forestående, marsjerte med hæren mot Bonifacius og kjempet imot ham i [[Slaget ved Rimini (432)|slaget ved Rimini]].<ref name="Bury_248"/> Boniface vant slaget, men ble selv dødelig såret og døde noen få måneder senere.<ref>Wijnendaele, Jeroen P. (2016): ''Last of the Romans: Bonifatius - Warlord and Comes Africae''. New York: Bloomsbury Academic. s. 89–104.</ref> Aëtius slapp unna til [[Pannonia]] og reiste til hoffet til sin venn Rua, konge av hunerne. Med hunisk hjelp kunne han komme tilbake til makten i Italia, mottok tittelen ''comes et magister utriusque militiae'', og fikk deretter Bonifaces svigersønn, Sebastianus, som hadde etterfulgt sin svigerfar som ''magister militum'', forvist fra Italia og til Konstantinopel, kjøpte eiendommene til Bonifacius og giftet seg med Bonifacius’ enke Pelagia.<ref>CIL, v, 7530; Prosperus, s.a. 432; ''Chronica Gallica a. 452'', 109 og 111 (s.a. 432), 112 (s.a. 433), 115 (s.a. 434); ''Chronica Gallica a. 511'', 587; ''Additamenta ad chron. Prosperi Hauniensis'', s.a. 432; Hydatius, 99; Marcellinus comes, s.a. 432; Johannes av Antiokia, fr. 201.3. Sitert av Jones (1980), s. 23-24.</ref>

=== Krig mot barbarer ===
[[Fil:Stilicho.jpg|thumb|Monza-katedralens diptyk, som kan ha vært bestilt ved Aëtius' første periode som konsul. Det kan derimot også forestille [[Stilicho]].]]
Fra 433 til 450 var Aëtius den dominerende personligheten i Vestromerriket, fikk rangen som ''magnificus vir parens patriusque noster'' den 5. september 435 og spilte rollen som «beskytter» av Galla Placidia og Valentinian III mens keiseren fortsatt var umyndig.<ref>Hughes (2012), s. 94</ref> På samme tid måtte han fortsatt ha oppmerksomhet på utviklingen i Gallia. I 436 ble [[Burgundere|burgundernes]] konge Gundahar (omtalt som Gunnar Gjukason i [[norrøn mytologi]] og [[myte]]r)<ref>Lind, Idar (2007): ''Norrøn mytologi frå A til Å'', 2. oppl., Oslo: Det norske samlaget, s. 86</ref> ble beseiret og tvunget til å godta en fredsavtale med Aëtius og [[Avitus]], men året etter sendt han huniske ''[[foederati]]'' for å utslette burgunderne.<ref>Sid. Apol. Carm. 7.234-240</ref> Etter sigende skal 20 000 burgundere ha blitt drept i en massakre som antagelig ble grunnlaget for det tyske [[epos]]et ''[[Nibelungenlied]]'' (''Vølsungesagnet'').<ref>Hydatius, ''Chronicon'', 110</ref><ref>Welsh, William E. (5. januar 2015): [http://warfarehistorynetwork.com/daily/military-history/burgundian-massacre-the-story-of-the-nibelungenlied/ «Burgundian Massacre: the Story of the Nibelungenlied»] {{Wayback|url=http://warfarehistorynetwork.com/daily/military-history/burgundian-massacre-the-story-of-the-nibelungenlied/ |date=20180613041537 }}, ''Warfare History Network''</ref>

Det samme året var Aëtius antagelig i [[Armorica]] med sin general Litorius for å undertrykke et opprør fra bagaudere under ledelse av en viss Tibatto. I 437 fikk han sitt andre konsulat og opplevde bryllupet mellom Valentinian III og den østromerske prinsesse [[Licinia Eudoxia]], datter av [[Theodosius II]], i Konstantinopel. Det er sannsynlig at Aëtius var tilstede ved seremonien som markerte begynnelsen på keiserens direkte styre. På samme tid brøt Litorius beleiringen av Narbona (dagens [[Narbonne]]) og hadde snudd krigen til romernes fordel. De to påfølgende årene var opptatt av en krig med [[svebere]] og av krigen mot vestgoterne. I 438 vant Aëtius et stort slag, men i 439 kom tilbakeslaget da vestgoterne beseiret og drepte hans general Litorius og hans huniske ''foederati''.<ref>Hughes (2012), s. 96-102; Prosp. s.a. 439, Hydatius, ''Chronicon'', 116</ref> Aëtius kom tilbake til Gallia etter at Vetericus hadde stabilisert situasjonen, og beseiret vestgoterne og fikk en fredsavtale.<ref>Hughes (2012), s. 102-103</ref> Tilbake i Italia ble han æret med en statue reist av [[Det romerske senat|senatet]] og folket i Roma på ordre fra keiseren; dette var antagelig også anledningen til et panegyrisk skrift av poeten [[Merobaudes (poet)|Merobaudes]].<ref>Merobaudes, ''Panegyrici'', i fr. iib 11ff, i fr. iia 22-23, and ii.5-7; Jordanes, ''Getica'', 176; Jones (1980), s. 24-26.; Barnes, Timothy (1975): «Patricii under Valentinian III», ''Phoenix'' '''29''', s. 166-168</ref>

I 443 bosatte Aëtius i gjenværende burgundere i Sapaudia (dagens [[Savoie]]), sør for [[Genèvesjøen]]. Hans mest presserende bekymring på 440-tallet var problemene i Gallia og Hispania, hovedsakelig med lokale opprør og misnøye. Han bosatte alanere rundt [[Valence (Drôme)|Valence]] i 440 og langs [[Loire]], inkludert Aurelianum (dagens [[Orléans]]), i 442 for å bøte på uroen i Armorica.<ref>Hughes (2012), s. 128</ref> I Hispania mistet han gradvis taket på situasjonen. I 441 utnevnte han Asturius som ''Magister Militum per Hispanias'' for å slå ned lokalt opprør i [[Hispania Tarraconensis|Tarraconensis]]. Han ble kalt tilbake og general [[Merobaudes (general)|Merobaudes]] (ikke til å forveksles med poeten) beseiret i 443 et opprør i byen Aracellitanus i provinsen [[Hispania Baetica]]. I 445 fikk romerne vandalene til å angripe Turonium (dagens Turonio i Portugal) i [[Gallaecia]], fulgt av Vitus som drev krig med en kombinert styrke av romere og gotere i 446, men som til sist ble beseiret.<ref>Hydatius, Chronicon, 125, 128, 131, 134</ref>

Bagauderne i Armorica, som romerne kalte lokale opprørsgrupper,<ref name="Brown"/> gjorde opprør på nytt i 447 eller 448, og ble slått ned av alanere under ledelse av Goar. Som et resultat flyktet opprørernes leder Eudoxius til hoffet til [[Attila]], hunernes konge.<ref>Chronica Gallia 452, s.a. 448</ref> I 449 var et opprør i Hispania som herjet Tyriasso (dagens [[Tarazona]]), Caesaragusta ([[Zaragoza]]), og Illerdensus (Lleida). [[Svebere|Sveberne]] dro inn i Tarraconensis for å delta i opprøret.<ref>Hydatius, Chronicon, 141-142</ref>

I 445 beseiret [[Majorian]]us en frankisk beleiring av byen Turonum (dagens [[Tours]]), men som ble fulgt av et frankisk angrep under [[Klodio]] i regionen Atrebatum (dagens [[Arras]]) i provinsen [[Gallia Belgica|Belgica Secunda]].<ref>Hughes (2012), s. 136; Sidonius Apollinaris, ''Carmina'', 5.214</ref> ''Foederati'' ble stoppet i en bakhold i nærheten av Vicus Helena.<ref>[https://pleiades.stoa.org/places/114801 «Vicus Helena»], ''Pleiades''</ref> Aëtius ledet angrepet selv mens hans unge uordnete offiser Majorianus (den senere keiser) kjempet med kavaleriet.<ref>''Chronica Gallica Anno 452'', 133 (s.a. 438); Sidonius Apollinaris, ''Carmina'' 5.210-218. Sitert av Jones (1980), s. 27; Drijvers, Jan Willem (1992): ''Helena Augusta'', BRILL, ISBN 90-04-09435-0, s. 12.</ref> Ved 450 hadde Aëtius klart å få til en avtale med frankerne. I 449 døde Klodio og hans yngre sønn [[Merovek]]s krav på tronen fikk støtte fra romerne. Aëtius adopterte ham som sin egen sønn og sendt ham fra Roma, hvor han hadde vært som diplomat, til det frankiske hoffet med mange gaver.<ref>Priscus, fr. 16; Gregorius av Tours, ii.7. Det er mulig at dette skjedde først ''etter'' [[slaget ved Chalons]] i 451.</ref>

=== Hunernes invasjon ===
[[Fil:Ulpiano Checa La invasión de los bárbaros.jpg|thumb|upright=1.4|Hunerne, ledet av Attila, invaderer Italia (''Attila, the Scourge of God'', av Ulpiano Checa, 1887).]]
Før 449 hadde Aëtius signert en avtale med hunerne som tillot en del av dem å bosette seg i Pannonia langs elven [[Sava]]. Han sendte også en kalt Constantius til [[Attila]] som sekretær. I 449 var Attila rasende over et påstått tyveri av en gullplate, og Constantius ble korsfestet. Aëtius sendte ham en ambassadør for å berolige hunerkongen. Attila sendte ham en dverg ved navn Zerco som gave. Han hadde tidligere tilhørt [[Aspar]], og Aëtius lot dvergen komme tilbake til sin opprinnelige eier.<ref>Priscus, fr. 7 and 8; Suda, Z 29. Sitert i Jones (1980), s. 27.</ref>

I 445 var Attila ble lei av å dele makten med sin bror, og fikk ham myrdet for å bli enehersker av hunerne. Antagelig ønsket Aëtius denne endringen velkommen. Han hadde blitt venn med Atilla den tiden han selv var gissel i Rugilas leir, og han hadde senere samarbeidet med huneren ved en rekke kriger mot Romas fiender. Aëtius hadde gitt Atilla ærestittelen som ''magister militum'', noe ga Atilla en god lønn og jevnlig tilgang på korn til sine tropper.<ref name="Longo"/>

Det gode forholdet mellom Aëtius og hunerne skulle ikke vare da Atilla aktet å angripe Gallia. Han visste at Aëtius var en alvorlig hindring og forsøkte å få ham fjernet, men i 451 da hunerne angrep var Aëtius fortsatt kommandanten av den romerske hæren i Gallia.<ref>Johannes av Antiokia, fr. 199.2; Jordanes, ''Getica'', 191. Sitat av Jones (1980), s. 27.</ref> Den store hunniske hæren, forsterket med mange germanere, erobret flere byer og fortsatte mot Aurelianum (dagens [[Orléans]]).

Aëtius, med hjelp fra den innflytelsesrike gallo-romerske senatoren [[Avitus]], overbeviste vestgoternes konge [[Teoderik I av vestgoterne|Teoderik]], om å delta mot en felles fiende. Han lyktes også å Sangiban, alanernes konge, om å delta. I tillegg fikk han med seg krigere fra [[Armorica]], saliske frankere, en del saksere, og burgundere fra [[Savoie]]. Den allierte hæren av romere og germanere forflyttet seg mot Aurelianum for å tvinge hunerne til å avbryte beleiringen og trekke seg ut på åpent landsskap.<ref>Sidonius Apollinaris, vii.328-331, 339-341; Johannes Malalas, 358; Jordanes, ''Getica'', 195; Gregorius av Tours, ii.7. Sitart av Jones (1980), s. 27.</ref>

Den 20. juni 451 gikk Aëtius og Teoderik i konfrontasjon mot Attila og hans allierte i [[slaget ved Chalons]].<ref name="CatalaunianFields">Mark, Joshua J. (29. desember 2016): [https://www.ancient.eu/article/995/the-battle-of-the-catalaunian-fields/ «The Battle of the Catalaunian Fields»], ''Ancient History Encyclopedia''</ref> [[Jordanes]]' ''De origine actibusque Getarum'' (Om goternes opprinnelse og gjerninger), forkortet til ''Getica'', skrevet kort tid etter 551 i Konstantinopel, er hovedkilden til hendelsene ved slaget. Jordanes hevder at Teoderik ledet sin menn mot gotere og ble drept, enten kastet fra hesten og trampet til døde eller drept av et spyd.<ref>Jordanes: ''De Origine Actibusque Getarum'', 40.209.</ref><ref>Given, John (2014): ''The Fragmentary History of Priscus''. Merchantville, NJ: Evolution Publishing, ISBN 978-1-935228-14-1, s. 101.</ref> Da Teoderik ble drept skal Aëtius ha forslått til hans sønn [[Torismund]] om trekke seg tilbake til Tolosa (dagens [[Toulouse]]) for å sikre seg farens trone, foruten at Aëtius overtalte [[Merovek]] om å vende tilbake til frankernes land. Av denne årsak er det sagt at Aëtius beholdt krigsbyttet for sin egen hær.<ref>Gregorius av Tours, 2.7; Jordanes, ''Getica'', 215ff. Sitert av Jones (1980), s. 27-28.</ref> De primære kildene gir få detaljer om slagets resultat, men det synes å ha enten vært en romersk seier eller uavklart, bortsett fra Attila og hans menn trakk seg tilbake fra Gallia. Det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor han gjorde det, men det er mulig at Aëtius og Attila inngikk en avtale. Slaget ble uansett siden tolket som avgjørende for å slå hunerne tilbake.<ref name="CatalaunianFields"/>

Attila kom tilbake i 452 for å legge press på sitt krav på å ekte [[Justa Grata Honoria|Honoria]]. Aëtius greide ikke å forhindre at Attilas hær marsjerte gjennom [[De juliske Alper]]. Isteden valgte han å befeste [[Aquileia]] mot direkte angrep fra Attila.<ref>Prosper, s.a. 452; Jordanes, ''De Origine Actibusque Getarum'' 42.219.</ref> Hunerkongen invaderte og herjet Italia, plyndret tallrike byer og raserte Aquileia fullstendig, og etterlot bevisst ingenting igjen. Valentinian III flyktet fra hoffet i Ravenna og til Roma. Aëtius forble på post, men han manglet en sterk nok hær til at han tok sjansen på å gå i direkte konfrontasjon, og isteden posisjonerte han hæren ved [[Bononia]] for å blokkere veiene gjennom [[Appenninene]] til Ravenna og Roma.<ref>Hughes (2012), s. 180.</ref> [[Edward Gibbon]] mente at Aëtius aldri viste sin storhet mer klart i håndtere Attilas framgang ved å trakassere og sinke fienden med kun en underlegen styrke. Attila slo til sist ro ved elven Po og møtte der ambassadører som omfattet prefekt Trygetius, tidligere konsul [[Gennadius Avienus]], og pave [[Leo I (pave)|Leo I]]. Etter å ha møtt disse, beordret Attila hæren sin tilbake til tross for at han ikke hadde fått Honoria eller de områdene han traktet etter. Historikere i [[antikken]] og [[middelalderen]] har tendert til å henvise til pavens overnaturlige kraft for å ha fått Attila til å snu,<ref>[https://sourcebooks.fordham.edu/source/attila2.asp «Leo I and Attila»], ''Medieval Sourcebook''</ref><ref>Given, J. (2014): [http://www.evolpub.com/CRE/CREseries.html#CRE11 ''The Fragmentary History of Priscus: Attila, the Huns and the Roman Empire, AD 430-476''], Evolution Publishing, Merchantville, NJ ISBN 978-1-935228-14-1, s. 107</ref><ref>[[Paulus Diaconus]]: ''Historia Romana'' 14.12</ref> men et antall praktiske faktorer er nok mer sannsynlig for å overtale Attila til å rekke seg tilbake: hans hær klarte ikke å skaffe seg nok mat, forsyninger og fôr, og var utsatt for sykdommer, samtidig drev Aëtius aktiv med å plage hunerne med geriljakrig, og til sist hadde endelig den østromerske keiser [[Markian]] sendt tropper nord for Donau for å angripe hunernes hjemland og deres vasaller.<ref>Heather, P. (2010): ''The Fall of the Roman Empire'', Pan Macmillan. ISBN 9780330529839, s. 341</ref>

=== Attentat ===
Selv om Aëtius hadde greid i 453 å forlovet sin sønn Gaudentius til Valentinians datter Placidia, hadde Valentinian III følt seg skremt av Aëtius, som en gang hadde støttet Joannes imot ham og som Valentinian III trodde ønsket å plassere sin egen sønn på keisertronen. Den romerske senatoren [[Petronius Maximus]] og kansleren Heraclius greide derfor å overtale Valentinian III til å bli med i en sammensvergelse for å få Aëtius drept. Den antikke historikeren [[Priskos]] fra Panion har rapportert at den 21. september 454, mens Aëtius var i Ravenna for å avlevere en finansiell rapport, hoppet plutselig Valentinian III opp fra sitt sete og erklærte at han ikke lenger ville være offer for Aëtius drukne fordervelser. Han holdt Aëtius ansvarlig for rikets vanskeligheter og anklaget ham for å stjele riket fra keiseren. Da Aëtius forsøkte å forsvare seg selv, trakk Valentinian III sverdet og sammen med Heraclius ble Aëtius truffet i hodet, noe som drepte ham.<ref>Given, J. (2014): ''The Fragmentary History of Priscus'', s. 126</ref> Senere, da Valentinian III skrøt over hvor bra han hadde klart å kvitte seg med Aëtius, var det etter sigende en ved hoffet som hadde svart: «Om det var bra eller ikke, vet jeg ikke, men vit at du har hogd av din høyre hånd med din venstre.»<ref>Given, J. (2014): ''The Fragmentary History of Priscus'', s. 127</ref> Edward Gibbon har kreditert [[Sidonius Apollinaris]] for denne berømte replikken.<ref>Gibbon, Edward: ''Decline and Fall of the Roman Empire'', kapittel 35</ref>

Maximus forventet å bli gjort til [[patrisier]] istedenfor Aëtius, men ble blokkert av Heraclius. Da Maximus søkte hevn, sørget han for at to hunere, venner av Aetius, ved navn Optila og Thraustila, til å drepe både Valentinian III og Heraclius. Den 16. mars 455 stakk Optila keiseren i brystet i det tempelet i [[Campo Marzio|Campus Martius]] som han var i prosessen av å demontere og forberedte på å øve på bueskyting. Da den overraskende keiseren snudde seg for å se hvem som hadde rammet ham, drepte Optila ham med å stikke sverdet i ham på nytt. I mellomtiden hadde Thraustila hoppet fram og drept Heraclius. De fleste soldatene som sto rett ved var trofaste tilhengere av Aetius og ingen løftet en hånd for å komme keiseren til hjelp.<ref>Given, J. (2014): ''The Fragmentary History of Priscus'', s. 128</ref>