Redigerer Flatbygdmål (avsnitt)

== Særdrag ==
Flatbygdemåla er typiske østnorske mål. [[Jamvekt]], retroflekse konsonanter (inkludert [[tjukk L]]) og trykk på første stavelse er tradisjonelt felles for nesten hele området. Trykklett norrøn ''-n'' har falt bort de fleste steder og gitt former som ''jenta'' (bergensk og dansk: ''jenten''), ''utta'' (dansk/bokmål: ''uten''), ''ovafor'' (dansk/bokmål: ''ovenfor''), ''unna'' (eldre dansk: ''unden'') og ''hu'' (dansk/bokmål: ''hun''). Former med ''-n'' er tatt opp fra skriftspråket og forekommer nå parallelt med de tradisjonelle. Adjektiv har stort sett ikke egne hunkjønnsformer (unntatt ''lita''), men determinativer har (''anna'', ''ei(g)a'', ''inga''). Vokalsenking er utbredt (f.eks. ''fløtte'' for ''flytte'').

En eldre lydovergang ''hva-'' > ''ho-'' har gitt determinativ og pronomen som ''(h)å'' (av norrønt ''hvat'', samme som nynorsk ''kva''), ''(h)å(r)'' (av norrønt ''hvar'', samme som nynorsk ''kvar'') og ''(h)åkke(n)'' («hvem»/«hvilken», av norrønt ''hvatki'' og ''hvílíkir''). Kontakt med og absorpsjon av tilsvarende danske former (men ikke helt like i betydning) gjennom skriftspråket har resultert i utskjelte<ref>[https://www.dagbladet.no/kultur/hvem-dialekt-likaer-du-best-a/63141594 Hvem dialekt likær du best a?] – Dagbladet (2012)</ref> konstruksjoner som «hvem dialekt» (dansk/bokmål: ''hvilken'', trad. dialekt: ''(h)åkke(n)''), «hvilken tog» (dansk/bokmål: ''hvilket'', trad. dialekt: ''(h)åkke(n)'') og «hvordan bil» (dansk/bokmål: ''hva(d) slags'', trad. dialekt: ''åssen'').

=== Skilnader fra fjellbygdemåla ===
Generelt har flatbygdemål bevart færre eldre drag enn fjellbygdemål i grammatikken og har større grad av østnordisk påvirkning. Grensa er like fullt ikke helt tydelig, og overgangsområder kan ha drag fra begge gruppene. I grove trekk skiller flatbygdemål seg fra fjellbygdemål på følgende punkt:
# Pronomenet ''jeg'' heter på flatbygdemål ''je'' eller ''jæ(i)'', mens det på fjellbygdemål oftest ''e''. Pronomenet ''vi'' heter ''vi'' på flatbygdemål, mot ''me'' (objektsforma ''oss'' blir i Nord-[[Gudbrandsdalen]] også brukt som subjekt) på fjellbygdemål.
# Nektingsadverbet ''ikke'' heter konsekvent ''ikkje''/''ikkji'' på fjellbygdemål, mens det varierer mellom ''itte''/''ette'' og ''inte''/''ente'' på flatbygdene. Tradisjonelt het det ''ikkje'' også i Vestfold<ref>Vaa, Anders: ''Dialektboka'' (2016) ISBN 9788243009943 (s. 95)</ref>, som ellers klart tilhører flatbygdemålsområdet. I nyere bymål brukes gjerne ''ikke'', trolig lånt inn fra dansk/bokmål (i Oslo bymål var ''ikke'' gjennomført innen år 1800).
# Flatbygdemål har ett felles bøyingsmønster for alle hunkjønnsord. De mangler eiga ending i bunden entallsform av sterke hunkjønnsord, slik at det heter ''sola'' og ''jenta'', mot ''solé''/''soli'' og ''jenta'' i fjellbygdemål. Det er heller ikke egne endinger i flertall av svake hunkjønnsord – det heter ''jenter'', ikke ''jentur'' o.l., slik det gjør i fjellbygdemåla. Der fjellbygdemål har bøyingsmønster av typen -u, -o, -u(r), -u(d)n(e) i svake hunkjønnsord med jamvekt, blir -u gjerne behandla som en del av rota i flatbygdemål, slik at disse orda i flatbygdemål bøyes på samme måte som sterke hunkjønnsord. Det gir former som ''ei viku – vikua'', mot ''ei viku – viko'' i fjellbygdemål.
# Flatbygdemål har kløyvd svakt hankjønn, slik at i jamvektsord er -a er bevart fra de norrøne akkusativsformene. Det heter dermed ''(en) maga'' og ''magasår'' (jamvekt) mot ''(en) ende''. I fjellbygdemål ender alle svake hankjønnsord på -e.
# Der bokmålet har et obligatorisk skille mellom subjektsform ''de'' og objektsform ''dem'', har nær sagt alle dialekter samme form i begge kasus. I flatbygdemål er denne ''dæm'', ''døm'', ''dom'' o.l., som stammer fra den gamle dativsforma, mens den i fjellbygdemål er ''dei''. Unntak er gudbrandsdalsk, som her slår følge med flatbygdemåla og trøndermåla nordafor, og tradisjonell vestfoldsk, som opprettholder et skille mellom ''de'' og ''dem''. Bevart -m i dativ flertall av substantiv følger samme skillelinje for dialektene som har dativ, slik at det heter ''dalom'' i flatbygdemåla og gudbrandsdalsk og ''dalo'' i de andre fjellbygdemåla.

=== Skilnader innad i flatbygdemåla ===
Innad i flatbygdemåla er det flere viktige skillelinjer som ligger til grunn for inndelinga i underdialekter (se under). Blant disse er palatalisering, verb- og substantivbøyinga og om jamvektsloven har virka i området:
* Palatalisering forekommer i nordøstlandsk.
* Nordøstlandsk har ''je'' (uten diftong), midt- og sørøstlandsk har ''jæi'' (trykklett ''jæ''). Sørlige dialekter har i andre person flertall former som ''dere'', ''dår'' o.l., mens også varianter av ''dykk'' brukes i nord.
* Nordøstlandsk har [[omlyd]] i nåtid av sterke verb, men mangler ending: ''kjem'' mot ''kommer'' i sør. I et overgangsområde rundt Solør fins former som ''kjemer'', med både omlyd og ending.
* Nord- og midtøstlandsk har generell reduksjon av ''-ar'' til ''-er'': ''gutter''. Vikværsk har delvis reduksjon til ''-ær'': ''guttær''.
* Nord- og midtøstlandsk har apokopert ''-ane'' til ''-a'': ''gutta'' (i overgangsområder mot nord: ''guttan''). Vikværsk har enten delvis redusert vokal eller lik ending som [[nynorsk]]: ''guttæne'' el. ''guttane''. Midtøstlandsk følger vikværsk for svake hankjønnsord med jamvekt: ''(en) beta – betane''.
* På [[Hedmarken]] og i nordre deler av fylket [[Hedmark]] faller -r i nåtid av svake verb: ''(je) kjøre''.
* Hele området unntatt sørlige Østfold og Grenland har jamvekt.
:* Infinitiven er [[kløyvd infinitiv|kløyvd]], dvs. har redusert endevokal i overvektsord, men bevart ''-a'' i jamvektsord: ''(å) baka'', ''(å) kaste''.
:* Nord- og midtøstlandsk har reduksjon av ''-ar'' i nåtid etter samme regel: ''bakar'', ''kaster''. Dette står sterkest i nordøstlandsk – midtøstlandsk har over tid i økende grad brukt ''-er'' i alle tilfeller. Vikværsk har reduksjon til ''-ær'' uavhengig av jamvektsloven: ''bakær'', ''kastær''.
:* Nordøstlandsk har tilsvarende reduksjon også i fortid: ''(je har) baka'', ''(je har) kaste'' (jf. ''nå har vi '''vaske''' gølve''). Dette kan tidligere også ha gjeldt i Oslo, men blitt borte etter påvirkning sørfra, der det er ''-a'' i alle tilfeller. Gatespråket i Oslo yter i dag påvirkning på omlandet, og ''-a'' vinner terreng på bekostning av ''-e''.
:* Det er kløyvd svakt hankjønn i hele jamvektsområdet: ''(en) haga'', ''(en) måne''.
:* Det er kløyvd svakt hunkjønn i store deler av området: ''(e(i)) vise'', ''(e(i)) viku''. Flere steder er det parallelle ordformer, eksempelvis ''gutu'' og ''gate'', som har samme opphav, men noe ulik betydning. Det tradisjonelle bymålet i Oslo er et nevneverdig unntak – det heter ''(ei) veke'' (det fra dansk innlånte ''(ei/en) uke'' er nå nær enerådende), mens omlandet har ''(ei) vyku'' o.l. Ett ord forekommer likevel, nemlig ''furu''. At fenomenet ellers mangler kan trolig tilskrives mer kontakt med omverdenen enn omlandsbygdene opplevde.
:* Tostava ord med jamvekt har flere steder bevart ''-a'', ellers reduksjon til ''-e'': ''samma'', ''andre''.
* Nektingsadverbet ''itte'' er et nordlig drag, mens formene med ''n'' (''inte'', ''ente'') er et sørligere drag.
* Monoftongering flere steder mot svenskegrensa (i nord og dessuten sør i Østfold): ''stenrøs'' for ''steinrøys'', ''e'' for ''ei''. I et større område forekommer monoftongering i enkeltord, men ikke i andre (''stein'', ''løse'' < ''løyse'', ''rød'' < ''raud''). Det er heller ikke uvanlig at trykklette eller korte diftonger monoftongeres: ''brei'', men ''bredt'' og ''steiker'', men ''stekte''.
* Det er [[itakisme]] i Solør og Odalen.
* I supinum av sterke verb endres ikke rotvokalen i vikværsk og tradisjonelt oslomål: ''(å) finne – (har) finni''. Dette gjelder også andre bymål og sprer seg utover bygdene (konkurrerer med bokmålsformene, ''(har) funnet''). De tradisjonelle bygdeformene nord for Oslo har vokalendring i supinum: ''(har) fønni''. I fortid fins dessuten former som ''skøyt'' i bymåla, mens det heter ''skaut'' i bygdemåla (også sør for Oslo).
* Flere nordøstlandske mål har [[dativ]], midt- og sørøstlandsk mangler dette.
* Kort ''o'' (og lang før tjukk L) har i mange tilfeller gått over til ''ø'': ''følk'', ''gølv'', ''høl''. Dette gjelder i større grad bygdene på bygdene enn i byer og sentrale strøk.
* Norrøn ''hv-'' er generelt utvikla til ''kv-'' mot nord, ''v-'' mot sørøst og ''gv-'' nord/vest for Oslofjorden og i deler av Solør (tidligere et sammenhengende område mellom ''kv-'' og ''v-''). Området til ''gv-'' er stadig krympende, men har satt spor over et større område, og ''gv-'' brukes stundom ennå i områder som nå ellers har ''v-'' (bl.a. Hurum, [[Ås (kommune)|Ås]] og Oslo m/[[Aker]]), eksempelvis i uttrykket ''det går så det '''gviner''''' eller enkeltord som ''gvekke (til)'' (forekommer også som ''kvekke (til)''). Også ord med ''kv-'' er å finne i områder der en skulle forvente ''v-'', som ''kvesse'' og ''kvekke''.
:* I spørreord og pronomen følger ikke utviklinga av ''hv-'' de samme skillelinjene. Former på ''g-'' forekommer ikke, men det gjør til gjengjeld former med ''h-'', som dessuten strekker seg både nordover, vestover og sørover inn i områder der det er ''kv-'' i andre ord (gjelder også tilstøtende dialektgrupper). Parallelt med formene på ''h-'', særlig i sørøst, forekommer også former uten ''h-'' og former med ''v-'' (f.eks. ''vekke'', ''åkke'', ''hekke'').<!-- Etter eksemplene i Grunnmanuskriptet fra 1935 å dømme, er hele det k-løse området et reint lappeteppe av sprikende former, med og uten h-, med og uten -n, bøyd eller ubøyd, rotvokal i/e/æ/å/o/ø osv. osv. Det strekker seg langt oppover Hedmark, inn i Gudbrandsdalen, men hopper over Hallingdal/Valdres (reine k-områder og for øvrig ganske vestoverretta), tar med seg gv-området i Aust-Telemark (dermed mulig også Numedal), strekker seg innover i Vest-Telemark (kjent for «høtt» osv.) og langs kysten ned til Agder. Oslo bymål har parallellformene å og hæ, der bare å kan brukes ikke-spørrende («nå væit jæ å hu pønsker på»), men mangler ellers h-former (byen er derimot omringa av dem). -->