Redigerer Fiskevær (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Fischer-1568.png|thumb|150px|left| Fisker i middelalderen.]]
Framveksten av fiskeværene skyldes det rike fiskeriet, og den årvisse vandringen til [[torsk]], [[sild]] og [[sei]]. Mange av de sesongbaserte rorværene fikk fast bosetting når fiskeriene blomstret. Fiskeværene kunne oppnå bymessige størrelser. [[Kabelvåg]] i Lofoten er den første kjente konsentrerte fiskeværbosetting og handelssentrum i Nord-Norge. [[Snorre|Snorre Sturlasson]] omtaler Vågastevnene som den viktigste møteplassen for handel i nord. Fiskevær og rorvær kunne også være privateid av såkalte «væreiere», som ofte bodde i været.

Fiskeværene kom etter tusenårsskiftet inn under kongens innflytelse, med lover og skatter. Etter hvert kom også kirken inn i værene. Allerede på [[1000-tallet]] var tørrfisken en viktig norsk eksportartikkel. På [[1100-tallet]] ble den det viktigste grunnlaget for [[Bergen]]s kjøpmannstand. Bygging av [[rorbu]]er for tilreisende fiskere startet på denne tiden. Fiskeværene vokste i takt med utviklingen av Bergen by.

Fiskeeksporten økte de neste par hundre årene, og fiskeværene blomstret. De ble tettsteder med noen fastboende og mange tilreisende sesongfiskere. Handelen foregikk med [[hanseatene]] i Bergen og [[erkebiskop]]en i [[Trondheim]] som oppkjøpere. Etterhvert tok [[byborger]]e i de samme byene over handelen. En hyppig [[jektefarten|jektefart]] mellom storbyene og fiskeværene førte til at utviklingen av kultur og økonomi i værene fulgte de store byene.

Fiskeværene var selvbergede samfunn som tok hånd om de fleste ledd i produksjon av varer og tjenester. I tillegg til brygger og rorbuer, kunne et typisk fiskevær bestå av [[naust]], [[skjå]]er, egnerbuer, [[fjøs]], [[våningshus]], [[hjell|fiskehjeller]], nothjeller, [[ishus]], røykeri, [[tran]]damperi, bakeri og [[smie]]r. Etter hvert ble det også bygget kaier.

Etter nedgangstidene på [[1600-tallet]], blomstret fisket opp igjen på 17- og 1800-tallet. Mange av fiskeværene ble lokale handelssentre gjennom gjestgiverbevilgningen. Gjestgiverne drev både lokal handel og handel mellom fiskere og bergenskjøpmenn. I siste halvdel av 1700-tallet ga kongen enkelte væreiere langs kysten av Nord-Norge (fra [[Brønnøysund]] til [[Vardø]]), tillatelse til å drive handel, de ble såkalte «privilegerte handelsmenn». Det beryktede «[[nessekonge]]-systemet» oppsto, og flere av fiskeværene ble styrt av slike nessekonger.

På kysten av [[Nordmøre]] og [[Romsdal]] fikk fiskeværene et stort oppsving fra tidlig på [[1700-tallet]] på grunn av [[klippfisk]]produksjon og -eksport. Her hadde man en spesiell fiskeværorganisasjon som ble kalt for "[[værtvang]]". En fisker som skulle drive utror fra et vær var bundet til å selge fisken til væreieren. Væreieren fastsatte prisen i ettertid.

Fra midten av 1700-tallet ble Nord-Norge oppsøkt av russiske skuter for oppkjøp og byttehandel med fisk, den såkalte [[pomorhandelen]] begynte. Russerne hadde tidligere drevet handel med fiskerne i Nord-Norge fra middelalderen og fram til begynnelsen av 1600-tallet. Nå kom kjøpmenn fra Kola-halvøya og byttet til seg fisk for korn og andre forbruksvarer, både fra fiskerne direkte og fra nessekongene. Pomorhandelen var på topp på [[1800-tallet]], da kunne det komme mer enn 300-400 russiske skuter til Nord-Norge årlig. Pomorhandelen varte helt til [[den russiske revolusjonen]] i 1917.