Redigerer Ferdinand III av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn===
Ferdinand var eldste sønn av [[Ferdinand II]] – tysk-romersk keiser – og hans første kone Maria Anna av Bayern. Han ble utdannet av [[jesuittene]].

===Monark av Ungarn, Böhmen og Østerrike===
Han ble konge av [[Ungarn]] i 1625, konge av [[Böhmen]] i 1627 og erkehertug av [[Østerrike]] i 1621.
[[File:Dankaerts-Historis-9277.tif|thumb| Ferdinand III]]
I 1627 styrket Ferdinand sin myndighet og etablerte ev viktig rettslig og militær presedens ved å gi en revidert landordinans som fratok de bøhmiske rikslen retten til å oppsette egne troppestyrker. Den rettigheten reserverte han for monarken.<ref>G. Rothenburg: ''The Army of Francis Joseph''. West Lafayette: Purdue University Press, 1976. s 3.</ref>

Etter [[Wallenstein]]s død i 1634 ble Ferdinand III titulær øverstkommanderende for rikets hær i [[tredveårskrigen]]. Senere samme år sluttet han seg sammen med sin nevø [[kardinal-infante Ferdinand]] og ble nominelt ansvarlig for erobringen av [[Donauwörth]] og [[Regensburg]].  Han ble også ansvarlig for nedkjempelsen av svenskene i [[Slaget ved Nördlingen (1634)|slaget ved Nördlingen]]. Sol meder{{klargjør}} av fredspartiet ved hoffet bidro han i 1635 til på forhandle frem [[Freden i Praha (1635)|freden i Praha]] med de protestantiske stater, fremfor alt med [[Sachsen]].

===Keiser===
Han etterfulgte sin far som tysk-romersk keiser i 1637, og prøvde å få til fred med Frankrike og Sverige, men krigen varte enda i 11 år, før de to fredsavtaler sammenfattet som [[freden i Westfalen]] i 1648. Begge var forhandlet frem av hans sendemann [[Maximilian von und zu Trauttmansdorff]], en diplomat som var bvlitt slått til greve i 1623 av hans far Ferdinand II.

Under siste fase av krigen hadde Ferdinand III i 1644 gitt alle herskere i de tyske stater rett til å føre sin egen utenrikspolitikk  (''[[ius belli ac pacis]]''). På denne måten forsøkte keiseren å skaffe seg flere allierte ved forhandlingene med Frankrike og Sverige. Dette samme ediktet skulle bidra vesentlig til at den keiserlige myndighet med tiden ble mer og mer svekket. 

===Ekteskap===
Ferdinand III giftet seg i 1631 med Maria Anna av Spania. Hun var yngste datter til Filip III av Spania og Margaret av Østerrike. Hans annen kone var Maria Leopoldine av Østerrike (gift 1648) og hans tredje kone var Eleanor av Mantua.

===Musikk===
Ferdinand III likte musikk og var selv komponist. Han studerte musikk under [[Giovanni Valentini]] og hadde nære forbindelser med [[Johann Jakob Froberger]], en av de mest kjente orgelkomponistene i det 17. århundre. Froberger sørget over keiserens død og komponerte musikk tilegnet keiseren ved hans bortgang. Noen av Ferdinands egne komposisjoner har overlevd, særlig messer, motetter, hymner og annen religiøs musikk, i tillegg til noen verdslige stykker.

===Siste år===
Etter 1648 bestrebet keiseren seg på å sette westfalerfredens bestemmelser ut i livet og fri Tyskland fra fremmede soldater. I 1656 sendte han en hær inn i Italia for å bistå [[Spania]] i landets krig mot Frankrike, og han hadde akkurat inngått en allianse med [[Polen]] for å stagge [[Karl X Gustav av Sverige]]s aggresjon er da han døde den 2. april 1657.