Redigerer Feber (avsnitt)

==Historikk== 
Tidligste referanser til feber som et tegn på sykdom finner man i [[akkadisk]]e inskripsjoner ([[semittisk]] språk fra [[Assyria]] og [[Mesopotamia]]) fra ca. 600 f.Kr. som kan ha vært fortolkninger av [[Sumaria|sumeriske]] [[hieroglyf]]er som billedlig forestilte feber. [[Hippokrates]] hadde 500 år f.Kr. tanker om hvorfor feber oppstod. På den tiden var helse beskrevet som en hårfin balanse mellom [[de fire kroppsvæsker]]: Blod, flegma, svart galle og gul galle. Et overskudd av gul galle mente man at forårsaket feber, og målet for behandling var å gjenopprette balansen mellom kroppsvæskene. Han nevnte i sine skrifter bruken av seljebark i behandlingen av feber, forskjellige vondter og smerter. Vi vet nå at seljebark inneholder [[salicylat]]er som er grunnlaget for [[dispril]]/aspirin ([[acetylsalicylsyre]]). I [[middelalderen]] var feber omtalt som en demonisk prosess som skulle behandles [[åndelig]] og [[rituale|rituelt]]. På 1700-tallet begynte ny kunnskap om blodets sirkulasjon og om eksistens av mikrober å gi opphav til teorier om at feber skyldtes gjæring i blodet. Først i 1850 tilskrev [[Claude Bernard]] feber korrekt til en [[metabolisme|metabolsk]] prosess i kroppen.

Muligheten til å måle [[temperatur]] kjenner man fra omkring 200 år f.Kr. gjennom beskrivelser av luftens evne til å utvide seg når den varmes opp [[Philo av Bysants]] og [[Heron]] av Alexandria, og dette gav opphav til [[termoskop]]et som ikke hadde en avlesbar skala. Den første [[fysiologi|fysiologen]], [[Santorio Santorii (Sanctorius)]] av Padua, kan regnes som oppfinneren av [[termometer]]et som han beskrev i sitt verk ''Commentaria in artem Medicinalem Galenis'', som ble utgitt i 1612.<ref>[http://www.zytemp.com/tutorial/History_Of_Thermometry.htm The History of Temperature and Thermometry] {{Wayback|url=http://www.zytemp.com/tutorial/History_Of_Thermometry.htm |date=20050306151334 }} – engelsk artikkel.</ref> Han gav et begrep om normaltemperatur hos mennesket.

De tidligste termometrene var sårbare for [[barometri]]sk trykkforskjell, derfor var det et viktig fremskritt da [[Ferdinand II]] [[storhertug]]en av [[Toscana]] i 1654 tok i bruk ekspansjon av væske i et lukket rørsystem i sitt termometer. Men [[kalibrering]]smetodene var mange, deriblant frysepunkt for vann og munnhuletemperatur hos en frisk mann, og det var vanskelig å sammenligne termometre fra ulike håndverkere. Tidlig på 1800-tallet populariserte [[Anders Celsius]] et pålitelig termometer basert på [[kvikksølv]] og en skala basert på [[frysepunkt]]et og [[kokepunkt]]et til vann.

[[Carl Reinhold August Wunderlich]] gjennomførte en studie på 25&nbsp;000 pasienter som han publiserte i 1868 med tittelen ''Das Verhalten der Eigenwärme in Krankheiten'' som konkluderte med at 98,6 ℉ (37 ℃) var normaltemperatur, og 100,4 ℉ (38 ℃) kunne kalles feber. Disse tallene står fortsatt i dag, selv om målingene ble gjort i armhulen, med termometre kalibrert 1,5-2 grader høyere enn dagens termometre. De innledet alminnelig bruk av termometer i klinisk sammenheng.