Redigerer Fattighus (avsnitt)

== Bakgrunn for fattighusene ==
[[Fil:Fattighuset sørveggen.jpg |thumb|Fattighuset i Holmestrand]]
Etter [[reformasjonen]] i 1537 var det lite og ingenting igjen av fattigpleien som kirken hadde drevet. Kongemakten var ikke interessert i å overta driften av denne hjelpen. Store tiggerflokker tvang fram et forbud mot tigging: De som ikke ville ha arbeide skulle heller ikke ha brød.  Det ble imidlertid gjort unntak for gamle og små barn i byer. Disse kunne få et tiggermerke (betlertegn) festet på klærne, for å vise at de hadde rett til å tigge.

[[Legd]]sordningen var en form for fattigpleie som ble drevet helt siden innføringen av [[Magnus Lagabøtes landslov]]. Bøndene hadde da plikt til å ta i mot en eller flere fattige for en viss tidsperiode. Når perioden var slutt, ble de innlosjerte sendt videre til neste gård.<ref name=MB58/>

På 16-1700 tallet var tiggerproblemet likevel så stort at det ble følt behov for å opprette en form for fattigomsorg. De første bestemmelsene om offentlig hjelp kom i [[Christian Vs Norske Lov]] i 1687, men disse lovbestemmelsene fikk liten praktisk betydning.  Viktigere var lover som ble innført av styret i København gjeldede lokalt for et [[stift]], kalt ''stiftsanordninger''.  Akershus stift fikk en slik anordning i 1741, Bergen stift i 1755, Kristiansand stift i 1786 og Trondhjem stift i 1790.  Anordningene varierte fra stift til stift, men innførte alle et [[fattigvesenet|fattigvesen]] med fattigkretser (fattigkommuner) som skulle forsørge de fattige.  En fattigkommisjon i hver krets skulle være ansvarlig for hjelpen. Bestemmelser om ''hjemstavnsrett'' regulerte hvilken kommune de fattige kunne søke hjelp i.  En fattigskatt skulle skaffe midler til å dekke utgifter til fattighjelp.<ref name=HL>{{Kilde bok | forfatter=Høires landstyre | utgivelsesår=1952 |tittel=Sosialpolitikken i Norge | | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017082409513 | side =10 }}</ref>

Mange steder besto fattighjelpen i utdeling av mat eller pengestøtte, men etablering av egne fattighus ble etter hvert vanlig i de største byene. Fattighusene kunne bli etablert både av det offentlige, av kirken og av private. Når det offentlige etablerte fattighus, så var motivasjonen ofte at en ønsket å spare penger til fattighjelp.