Redigerer Farthest South (avsnitt)

== Tidlige oppdagelsesreiser ==
I 1494 signerte de viktigste maritime maktene, Spania og Portugal, en [[Tordesillastraktaten|traktat som trakk en linje]] langs midten av [[Atlanterhavet]], og Portugal ble tildelt alle handelsruter øst for denne linjen. Dette ga Portugal dominans på den eneste kjente ruten til østen &ndash; via [[Kapp det gode håp]] og [[Indiahavet]], og tvang Spania, og senere også andre land, til å finne en vestlig rute til [[Stillehavet]]. Utforskningen av sør-områdene begynte som en del av søket etter en slik rute.{{Sfn|Knox-Johnston|s=20–22}}

=== Ferdinand Magellan ===
{{Utdypende artikkel|Ferdinand Magellan}}
[[Fil:Magellan 1810 engraving.jpg|thumb|upright|Ferdinand Magellan]]
Til tross for portugisisk fødsel overførte Ferdinand Magellan sin lojalitet til [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Kong Karl I av Spania]], på hvis vegne han forlot [[Sevilla]] 10. august 1519 med en skvadron på fem skip for å finne en vestlig rute til [[Molukkene|Krydderøyene]] i [[Øst-India]].{{Sfn|The European Voyages of Exploration}} Suksess var avhenging av at de fant et sund eller en passasje gjennom de søramerikanske landmasene, eller fant sørspissen av et kontinent for å seile under det. Den søramerikanske kysten ble sett den 6. desember 1519, og Magellan forflyttet seg forsiktig sørover langs kysten for å nå den 49. breddegraden den 31. mars 1520. Lite, om noe, var kjent langs kysten sør for dette punktet, så Magellan bestemte seg for å vente ut den sørlige vinteren her, og etablerte bosettingen [[Puerto San Julián]].{{Sfn|The European Voyages of Exploration}}

I september 1520 fortsatte ferden sørover langs den ukjente kysten, og den 21. oktober nådde de 52°&nbsp;S. Her fant Magellan en dyp bukt som viste seg å være det [[Magellanstredet|stredet]] han søkte, og som senere ble oppkalt etter ham.{{Sfn|The European Voyages of Exploration}} Tidlig i november 1520, mens skvadronen navigerte seg gjennom sundet, nådde de sitt sørligste punkt ved ca. 54°&nbsp;S. Dette var en Farthest South-rekord for en europeisk navigatør, men på ingen måte det sørligste punktet nådd av mennesker siden punktet lå nord for det befolkede landet [[Ildlandet|Tierra del Fuego]], verdens sørligste område bosatt av mennesker.{{Sfn|Weber}}

=== Francisco de Hoces ===
{{Utdypende artikkel|Francisco de Hoces}}
Den første oppdagelsen av en sjøpassasje til Stillehavet sør for Tierra del Fuego er noen ganger tilskrevet Francisco de Hoches fra [[Loaisa-ekspedisjonen]]. I januar 1526 ble skipet hans, «San Lesmes», blåst sørover fra Atlanterhavets inngang til Magellanstredet til et punkt hvor mannskapet trodde de så et nes med vann på baksiden, noe som indikerte det sørlige ytterpunktet av kontinentet. Det er spekulasjoner om hvilket nes de så, men det antas at det var [[Kapp Horn]]. I deler av den spansktalende verden er det antatt at Hoces gjorde denne oppdagelsen av sundet som senere ble kjent som [[Drakestredet]] mer enn 50&nbsp;år før [[Francis Drake]], den britiske [[Kaperfart|sjørøveren]].{{Sfn|Weber}}

=== Francis Drake ===
{{Utdypende artikkel|Francis Drake}}
[[Fil:1590 or later Marcus Gheeraerts, Sir Francis Drake Buckland Abbey, Devon.jpg|thumb|upright|Francis Drake]]
Francis Drake seilte fra [[Plymouth]] den 15. november 1577, i ledelsen for en flåte på fem skip under flaggskipet «Pelican», senere omdøpt til « Golden Hinde». Hovedmålet var plyndring, ikke leting, og det første målet var de ubefestede byene langs stillehavskysten av [[Peru]] og [[Chile]]. Drake fulgte sporene etter Magellan og nådde Puerto San Julian den 20. juni. Etter nesten to måneder i havn, forlot Drake havnen med en redusert flåte på tre skip og en liten [[pinass]]. Skipene entret Magellanstredet den 23. august, og kom frem til Stillehavet 6. september.{{Sfn|Knox-Johnston|s=40–45}}

Drake satte kursen mot nordvest, men neste dag ble skipene spredt under en storm. «Marigold» ble senket av en gigantisk bølge, «Elizabeth» klarte å vende tilbake til Magellanstredet, og seilte senere østover tilbake mot England, og pinassen gikk senere tapt i stormen som varte i mer enn uker. «Golden Hinde» drev langt mot sørvest før hun klarte å kjempe seg tilbake mot land. Den 22. oktober ankret skipet opp utenfor en øy som Drake navnga «Elizabeth Island", og her ble tømmer til [[galei]]en samlet mens [[seler]] og [[pingviner]] ble fanget for å skaffe mat.{{Sfn|Knox-Johnston|s=40–45}}

Ifølge Drakes portugisiske styrmann, Nuño Da Silva, var posisjonen for oppankringen 57°&nbsp;S, men der finnes imidlertid ingen øy ved denne breddegraden. De hittil uoppdagede [[Diego Ramírez-øyene]], ved 56°30'&nbsp;S, er treløse og kan ikke ha vært øyene hvor Drakes mannskap samlet tømmer. Dette indikerer at beregningene under navigasjonen var feil, og at Drake gikk i land ved eller i nærheten av [[Kapp Horn]], muligens på selve Hornøya. Hans siste sørlige breddegrad blir bare spekulasjon, som den ved Kapp horn, på 55°59'&nbsp;S. I sin rapport skrev Drake: «det ytterste kappet eller neset til alle disse øyene ligger i nærheten av 56 grader, uten at der er noen hovedøy å se sørover, men at Atlanterhavet og Sørhavet møtes.» Det åpne havet sør for Kapp Horn ble kjent som Drakesundet, selv om Drake ikke krysset det selv.{{Sfn|Knox-Johnston|s=40–45}}

=== Garcia de Nodal-ekspedisjonen ===
{{Utdypende artikkel|Garcia de Nodal-ekspedisjonen}}
Den første registrerte navigeringen i Drakesundet ble gjort i februar 1619, av brødrene Bartolome og Gonzalo Garcia de Nodal. I løpet av letingen oppdaget Garcia de Nodal-ekspedisjonen en liten øygruppe rundt 60&nbsp;nautiske&nbsp;mil (100&nbsp;km) sørvest for Kapp Horn, ved breddegraden 56°30'&nbsp;S. De navnga disse Diego Ramirez-øyene etter ekspedisjonens styrmann. Øyene forble det sørligste kjente landområdet på jorden før kaptein Cooks oppdagelser av [[Sør-Sandwichøyene]] i 1775.{{Sfn|Knox-Johnston|s=60–61}}

=== Andre oppdagelser ===
Andre reiser brakte ytterligere oppdagelser i de sørlige hav; i august 1592 søkte den engelske sjøfareren [[John Davis (oppdager)|John Davis]] ly «blant enkelte øyer som aldri før var blitt oppdaget» &ndash; antatt å være [[Falklandsøyene]].{{Sfn|Knox-Johnston||s=52}}{{Efn|name=Falklandsøyene}} I 1675 fikk den engelske handelsmannen [[Antoine de la Roché]] øye på [[Sør-Georgia]], i 1739 oppdaget franskmannen [[Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier|Jean-Baptiste Bouvet de Lozier]] den fjerne [[Bouvetøya]], og i 1772 oppdaget hans landsmann [[Yves-Joseph de Kerguelen de Trémarec]] [[Kerguelen]].{{Sfn|An Antarctic Time Line : 1519 - 1959}} Mens la Roché og Bouvet krysset [[den antarktiske konvergens]] for å trenge inn i [[Antarktis]], var det ingen av disse oppdagelsene som krysset den sørligste breddegraden som var registrert av Nodal-brødrene.